Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Weekend i Delhi…

– Du er ikke ønsket i India. Jeg sender deg tilbake med neste fly, sa offiseren fra immigrasjonspolitiet. Hva nå, tenkte jeg, og begynte å diskutere Gandhis ikkevoldsfilosofi med ham.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
– Du er ikke ønsket i India. Jeg sender deg tilbake med neste fly, sa offiseren fra immigrasjonspolitiet. Hva nå, tenkte jeg, og begynte å diskutere Gandhis ikkevoldsfilosofi med ham.


Jeg ante fort uråd da dama i passkontrollen på New Delhi International Airport hevet øyenbrynene. Klokka var 11 på lørdag formiddag. Ti timers flytur med SAS fra Oslo via København satt klistret under øyelokkene mine, og hårsveisen var allerede ute av lage.

Planene lå klare for to ukers NorWatch-overvåking av noen norske selskaper i nærheten av Indias hovedstad. Det skulle vise seg at alt gikk i dass.

– Vent her et øyeblikk, sa dama i passkontrollen etter at hun flere ganger hadde scannet passet mitt og studert det håpløse passbildet.
Noen minutter senere kom vakthavende ansvarlige immigrasjonsoffiser. Med en alvorlig mine sa han at jeg sto på en liste over uønskede personer, og at jeg ikke slapp inn i landet.
– Men jeg har jo fått visa fra den indiske ambassaden i Oslo, innvendte jeg, mens hjernen kvernet hjelpeløst etter mulige utveier.
– Det hjelper ikke, du står på lista ,og du må hjem med neste fly. Det er den indiske ambassaden i Oslo som har gjort feil, svarte offiseren.
– Men hvorfor står jeg på denne svartelista? Hva har jeg gjort som er galt? Er det det at jeg for ti år siden var i Bhopal og undersøkte ettervirkningene fra gassulykken ved Union Carbides fabrikk i 1984, spurte jeg forgjeves.
– Noen ting er bare hemmelige, konkluderte offiseren.

Så forsvant han. Jeg satte meg ned for å ta en røyk. Alle de andre passasjerene fra flight nummer SK 967 passerte glatt gjennom passkontrollen.
En av kontrollørene slentret nysgerrig bort til meg. Jeg forklarte min nød og han bedyret at det måtte være en misforståelse.

– Kan du skaffe meg en kopp te, du vet, indisk chai med masse melk og sukker og krydder, slik du får på gata i Old Delhi, spurte jeg pent. Helt siden sist jeg gjestet India for ti år siden, hadde jeg gledet meg til gjensmaken.
Han smilte, nikket forståelsesfullt, og sendte en rengjøringsarbeider ut i ankomsthallen. Men alt mannen klarte å oppdrive, var en kopp med vassen Lipton-te fra en automat.

Fire sigaretter i selskap med passkontrollører senere, vendte den ansvarlige offiseren tilbake.
Tiden var inne for et ideologisk framstøt.

– Hva tror du Mahatma Gandhi hadde sagt hvis han opplevde at folk ble kastet ut av landet uten forklaring, uten muligheter til å forsvare seg, spurte jeg, og lovpriste det indiske folkets ikkevoldelige løsrivelse fra det britiske koloniveldet.

– La meg i det minste få bli til mandag når kontorene er åpne, slik at jeg kan få prøvd min sak, ba jeg tynt.
Til ingen nytte. Offiseren bedyret at det ikke sto i hans makt å gjøre noe fra eller til. Han fulgte bare ordre fra oven – i dette tilfelle et vedtak fattet av Innenriksdepartementet i 1992 om at jeg, Harald Eraker, var person non grata i India.

– Men jeg var ikke i India i 1992, forsøkte jeg.

Så ble jeg ført en etasje opp og inn på et rom, en slags varetektcelle på 3 ganger 4 meter, med tilstøtende ikkefungerende do og en mindre celle. Skjønt celle og celle, ingen dør ble lukket eller låst bak min rygg. Tre-fire sivilkledde politimenn satt ved et bord utenfor døråpningen og voktet over oss.

Jeg var nemlig ikke alene i varetekt. En nigerianer og to tanzanianere satt på de provisoriske sengene med gamle skumgummimadrasser, og ønsket meg velkommen på gebrokkent engelsk. Alle tre skulle sendes tilbake til sine hjemland, angivelig fordi de hadde falske visum. Nigerianeren hadde sittet på cella i fire døgn, de to andre kom i går morges.

– Kan jeg få ta en telefon, spurte jeg.

En av vaktene fulgte meg ut i transitthallen til en telefonkiosk hvor man – overraskende nok – kunne ta lokalsamtaler gratis. Mindre overraskende var det at det nesten var umulig å trenge gjennom telefonnettet i Delhi. Til slutt fikk jeg snakket med en av mine indiske kontakter i organisasjonen Toxic Link. På en sprakete linje, kun overdøvet av annonseringen av flight-nummer-ditt-og-datt-klar-til-avgang-gå-til-gate-nummer-fem over høytaleranlegget, sa kontakten min at hun skulle gjøre alt hun kunne for å få tak i noen fra den norske ambassaden som kunne hjelpe meg, i den grad det var mulig på en lørdag ettermiddag. Så brøt samtalen av på grunn av teknisk svikt.

Tilbake i varetekten begynte jeg å slå tiden i hjel ved å få en blund på øyet. Da jeg våknet opp, var om mulig hårsveisen enda mer i ulage. Jeg bestemte meg for å pusse tennene, men oppdaget at ryggsekken min var forseglet og plombert med ståltråder.

– Hva er dette for noe, ropte jeg til vaktene, og glemte et øyeblikk at sinne var det siste som ville få meg inn i landet.
– Rutinemessig prosedyre, svarte en av vaktene.
Han kom inn i cella og satte seg ned ved siden av meg.
– I Europa har dere kjærlighetsekteskap, ikke sant, slo han fast.
– Her i India er det foreldrene som arrangerer hvem vi skal gifte oss med.

Jeg så kona mi én gang før vi giftet oss. Nå har forholdet vårt utviklet seg til et kjærlighetsekteskap. Jeg var heldig, halvparten av ekteskapene her ender ikke i forelskelse.

– Halvparten av ekteskapene i min hjemby ender i skilsmisse, sa jeg.
Like etterpå dukket den ansvarshavende offiseren opp igjen.
– Vi setter deg på et SAS-fly i morgen klokka 12.30, informerte han, og gjorde tegn til å gå med en gang.
– Vent litt, du er mitt håp i denne saken. Kan ikke du hjelpe meg slik at jeg kan bli her til mandag når kontorene åpner. Dessuten, SAS-flyet i morgen er sikkert fullbooket fra før. Det er mot min samvittighet å ta plassen fra en annen som kanskje skal til København for å delta i bryllup eller begravelse, forsøkte jeg.

Offiseren smilte, ønsket meg lykke til og gikk hjem for dagen.

Desperasjonen over ennå ikke å ha drukket en ordentlig indisk chai begynte å gjøre seg gjeldende, men det eneste tilgjengelige var Lipton pose-te. Av alle ting kom en inder ansatt i SAS og ga meg matkuponger som jeg kunne veksle inn i lunsj, middag og frokost.

Da nigerianeren så det, spurte han vaktene hvorfor han enda ikke hadde fått mat i dag, enda det var godt på kveld. Dermed ordnet vaktene kuponger for ham også, utdelt av Singapore Airlines som hadde fraktet nigerianeren til Delhi.

Mett på flyplass-mat la jeg meg på skumgummien for natta. Men før søvnen tok meg bort fra flyplassen, ble jeg hentet av en mann som sa at det var telefon til meg. Jeg ble geleidet til selveste immigrasjonssjefens kontor.

– Hallo, dette er Magda Jakobsen, jeg er norsk ambassadesekretær her i Delhi. Hva er det som har hendt, spurte hun.
Og jeg fortalte og forklarte og ba om hjelp.

– Det er ikke lett å få tak i de rette personene fra Innenriksdepartementet, men jeg skal forsøke, avsluttet Magda.
Etter en urolig natt – det viste seg at flyplassansatte brukte cella vår som kantine, så gud-og-hvermann gikk støyende inn og ut med sine nistepakker bestående av ris og curry – våknet jeg av vaktenes vaktskifte klokka sju.

Det skjedde ikke mye den formiddagen. Jeg hørte ingenting fra den norske ambassaden og ga mer eller mindre opp. Den nye vakthavende offiseren var lite innstilt på dialog.

– Du har gjort noe galt i India, og du vet veldig godt hva det dreier seg om, sa offiseren surt.
En av de nye vaktene var derimot hyggelig og pratsom.

– Du har rett i at Mahatma Gandhi er vår landsfader, og at ikkevold og sannhet var hans våpen. Men at India har anskaffet seg atomvåpen er en helt annen sak. Vi må forsvare vårt land mot naboene som ruster opp. Skal vi bare sitte med hendene i fanget hvis de angriper oss? Gandhis filosofi gjelder for enkeltmennesket, ikke for en selvstendig nasjon, forklarte han da jeg forsøkte å hinte at landsfaderen muligens snudde seg i sin grav ved tanken på Indias knefall til massedestruksjonsvåpenet – og behandlingen jeg fikk av indiske myndigheter.
Han fortalte for øvrig at han som politimann hadde søkt seg til immigrasjonspolitiet av samvittighetsår­saker.

– I det vanlige politiet i Delhi er det mye korrupsjon. Jeg ville ikke være med på å presse fattigfolk for penger.
Kvart over tolv ble jeg ført til immigrasjonssjefens kontor igjen. De siste deportasjons-papirene skulle undertegnes.

– Hva gir dere meg! Her sendes denne mannen tilbake til India fra Norge uten noen forklaring. Er han kriminell, har han for lite penger? Helt bortkastet har han betalt for flybilletter i dyre dommer. Jeg skal si dere én ting, vi i India er mer liberale enn landene i Vesten, nærmest ropte sjefen.

En ulykksalig inder sto ved siden av meg. Han hadde nettopp opplevd India-Gardermoen tur-retur weekend.

– Ehm... Jeg blir også sendt tilbake uten noen forklaring, forsøkte jeg.
– Jeg vet det. Noen fra den norske ambassaden ringte i dag morges, men det er for seint, det er ingenting jeg kan gjøre, sa han, og klarerte meg for flight nummer SK 968.

Jeg slapp i hvert fall å stå i de vanlige køene. Vakten med sans for atombomber geleidet meg fram til flydøra. Så ga han passet mitt til en av flyvertinnene.

– Gi dette til flykapteinen. Denne mannen skal ut av India, sa han til henne.
– Tror du jeg hadde lukket opp vinduet og hoppet av flyet i fart hvis jeg hadde passet mitt på meg, spurte jeg.
Vi smilte begge da vi trykket hverandres hender til avskjed.
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -