Thor Heyerdahl og Janteloven

Første gang jeg traff Thor Heyerdahl personlig var i 1983, mens den politiske polariseringen ennå var på sitt skarpeste. Sammen med Folkevetts første redaktør Lars Erik Mellqvist hadde jeg avtalt et intervju som skulle brukes som forord i den engelske utgaven av min bok Revolusjon i Velstandssamfunnet. Siden Thor hadde vært en av de viktigste støttene bak opprettelsen av Framtiden i våre hender visste vi at han stilte seg svært positiv til bevegelsens hovedideer, men ettersom han aldri hadde markert seg politisk, var jeg bekymret for at bokas radikale tanker skulle skremme ham og at han ville være uvillig til å plassere seg i den politiske debatten. Men i løpet av intervjusamtalen forsto jeg at denslags taktiske vurderinger var totalt fremmede for ham. Han hadde ingen forutinntatte standpunkter, hverken politiske eller andre, men vurderte ethvert spørsmål fritt ut fra fakta, fornuft og et grunnleggende verdisyn. Senere lærte jeg Thor å kjenne som et av de mest fritt-tenkende og ubundne mennesker jeg har truffet. Hele hans liv var en kamp mot dogmer og bås-plassering – i vitenskap, politikk og livssyn. Han hadde nære venner blant fattige fiskere, statsoverhoder og styrtrike skipsredere, og han var personlig venn av både Fidel Castro og Michail Gorbatchev. Men hans fritenking skaffet ham også problemer.

Mange har beundret Thor Heyerdahl for det mot han viste ved å legge ut på månedslange havseilaser med flåter av siv og balsa. Det som imponerte meg, mer enn hans fysiske dristighet, var at han aldri lot seg skremme av den voldsomme kritikken han visste ville komme hver gang han utfordret noen av forskningens etablerte ”sannheter»: Igjen og igjen ble hans teorier og forskning forsøkt latterliggjort eller oversett. Etter flåteferden over Stillehavet fortalte en av Danmarks fremste arkeologer i en stort oppslått artikkel hvordan ekspertene var blitt enige om å reagere: «KON-TIKI EKSPEDISJONEN SKAL TIES I HJEL.» Mens en finsk professor holdt fast ved den etablerte oppfatning at oldtidens farkoster ikke kunne makte en seilas over Stillehavet og at Kon-Tiki flåten derfor nødvendigvis var en moderne konstruksjon, laget slik at den ikke kunne velte. Hans påstand ble slått opp i storaviser over hele verden: «KON-TIKI AVSLØRT» … «KON-TIKI FERDEN HUMBUG, SIER BERØMT FORSKER». På en av de internasjonale Stillehavskongressene han deltok i, opplevde han at alle de forskerne som følte seg tråkket på tærne av hans teorier, etter avtale vendte ryggen til da han kom inn.

Hvorfor var og er så mange forskere uvillige til å foreta en grundig og saklig vurdering av det Thor la frem? Det var nok ikke bare fordi han rokket ved påstander som vitenskapelige toppfolk hadde dosert gjennom årtier. Skepsisen skyldtes åpenbart også at han brøt med en rekke faglige tradisjoner: Mens forskere flest er fagspesialister og reduksjonister som søker kunnskap ved å redusere forskningsområdet til en avgrenset spesialitet, var Thor tverrfaglig og helhetsorientert. Når eksempelvis arkeologer viste til funn som syntes å motsi hans teorier, kunne Thor, ved siden av egne arkeologiske funn, vise til fakta som bekreftet hans resultater, fra blant annet lingvistikk, historie, oseanografi, biologi, botanikk og genetikk. Mange fagspesialister betraktet dette som uprofesjonelt og fant det ikke engang nødvendig å sette seg inn hans arbeid for å avvise det: En kjent dansk arkeolog hevdet for noen år siden offentlig at Thor Heyerdahl hadde ødelagt flere arkeologiske felt enn noen annen, fordi han uten planlegging og fagkunnskap bare satte i gang graving så snart han fant noe interessant. Faktum er imidlertid at Thor alltid hadde fremstående arkeologer med som faglig ansvarlige ved slike ekspedisjoner. For mange skrivebordsteoretikere virket det også suspekt at Thor først og fremst ble berømt som oppdagelsesreisende. Fremdeles finnes det forskere som tror at han betraktet ferdene med Kon-Tiki, Ra og Tigris som bevis for sine teorier. Men Thors 800 siders murstein av en avhandling om bosettingen av Stillehavsøyene, med mer enn tusen kildehenvisninger, var faktisk ferdig fra Thors hånd før han planla Kon-Tiki ferden. Problemet var at ingen etablerte forskere ville vurdere avhandlingens argumenter fordi de anså det som bortkastet tid. Peter Buck, datidens fremste Polynesia-ekspert, hadde begrunnet denne holdningen i en bok: «Ettersom de søramerikanske indianerne hverken hadde farkoster eller evner til å navigere tvers over havgapet mellom deres kyst og de nærmeste øyer i Polynesia, kan vi se bort fra dem som mulige opphavsmenn til Polynesias kultur.» Det var altså for å motbevise selve kronargumentet mot hans avhandling at Thor måtte legge ut med Kon-Tiki. Men det hjalp ikke; nå het det at bare en amatør kunne innbille seg at en flåteferd alene beviste noe som helst.
Med årene ble det stadig tydeligere at de mest hatske angrep på Thors teorier og forskning ikke først og fremst var faglig begrunnet, men sprang ut av de konservative forskningsmiljøenes variant av Janteloven:

– Du skal ikke søke andre svar enn de som er godtatt av oss.
– Du skal ikke tro at utradisjonell forskning gjør noe inntrykk på oss.
– Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Selvfølgelig foregikk det også en saklig debatt om Thors teorier. Og jo mer han faktisk kom til orde, særlig under de store, internasjonale Stillehavskongressene som samlet det meste av det som fantes av forskere på området, desto vanskeligere ble det å motsi ham. I l961, 14 år etter Kon-Tiki ferden, opplevde han omsider et endelig gjennombrudd for sine hovedideer. Da støttet Stillehavskongressens 3000 deltakere enstemmig en resolusjon om at Sør-Amerika, sammen med Sørøst-Asia, representerer de viktigste opphav til folk og kulturer på Stillehavsøyene.

En grunntanke bak Thors teorier var at verdenshavene ikke hadde vært uoverstigelige skiller mellom fortidens kulturer slik det hadde vært vanlig å tro, men tvert imot de viktigste ferdselsårer og forbindelseslinjer mellom dem. Menneskene bygget faktisk havgående farkoster lenge før de oppfant hjulet: I Peru er det funnet bevis for at kystbefolkningen ernærte seg av havfiske allerede for 11-12 000 år siden! Den teorien han utviklet allerede før krigen, gikk ut på at Stillehavsøyene ikke var blitt befolket ved utvandring direkte fra Asia, slik alle inntil da hadde trodd fordi avstanden derfra var så mye kortere, men i to bølger som begge fulgte vind og havstrømmer fra Amerika. Den ene kom fra Peru med tømmerflåter eller sivskip. Den andre kom opprinnelig fra Filippinehavet men fulgte først Japanstrømmen langs Asias kyst og over til Nordvest-Amerika. Derfra spredte den seg, etter å ha brukt mange hundre år underveis, til Hawaii og videre til de andre øyene i Polynesia. Denne teorien er etterhvert blitt bekreftet på utallige måter, blant annet gjennom moderne genetikk, men ennå dukker det stadig opp forskere som benekter at eventyreren Heyerdahl kan ha rett.

En annen spennende tråd i Thors forskning tar utgangspunkt i indianernes gamle beretninger om de hvite, lyshårede «gudene» som var kommet med sivskip over Atlanteren til Amerika lenge før både Leiv Eiriksson og Columbus. Ifølge legendene krysset disse lyse innvandrerne det amerikanske kontinentet, og dro så videre ut i Stillehavet. Thor tok legendene på alvor og oppdaget bl.a. at indianerne hadde laget identiske statuer av disse gudemenneskene, med lyse hårtopper og innlagte blå steinøyne, både i Sør-Amerika og i Polynesia. Det var altså grunn til å tro at de lyse sjøfarerne hadde vært virkelige mennesker. Men hvem var de og hvor kom de opprinnelig fra? Også på «vår» side av Atlanteren, på Kanariøyene, fant Thor spor etter dem og deres karakteristiske kultur: Kanariøyenes urbefolkning, guanchene, var også lyse og blåøyde, og etterlot seg bl.a. tilsvarende pyramider som i Peru og Polynesia. Disse guanchene har igjen vist seg å stamme fra Kaukasus-området, fra en lyshåret urbefolkning som arvelighetsforskere nå mener også var opphav til både Irlands og Skandinavias befolkninger! Dessuten er det funnet 4000 år gamle spor etter dem helt inne i Kina. Og igjen: Det som fremfor noe gjorde deres reiser mulige, var havet, som bar deres imponerende sivskip mellom kontinentene.

Først de siste årene fikk jeg anledning til å bli ordentlig kjent med Thor Heyerdahl, gjennom timelange samtaler om felles erfaringer og interesser, både i vårt hjem i Norge og hos Thor og hans Jacqueline på Tenerife. Da fortalte han også om sin forskning rundt hans siste hypotese, at vår nordiske gud Odin var en virkelig høvding fra Svartehavet – en teori som etterhvert er blitt styrket både ved utgravninger og støtte fra fremstående russiske og andre forskere. – Og om hvordan norske eksperter ikke bare avviste det hele som uprofesjonelt og utenkelig, men også prøvde å stanse hans norsk-russiske, arkeologiske ekspedisjon som skulle søke eventuelle bekreftelser på hypotesen!
Under et av våre siste samvær dreide samtalen seg om religion. Også der var hans tenkning inspirerende personlig og uavhengig. For ham var religion ikke et spørsmål om dogmer og bokstavtro, men om et fornuftsbasert helhetssyn som fikk virkeligheten og verden til å «henge sammen» – en intensjon som hele hans liv syntes å være preget av.