Overlatt til å tigge

Han sitter med en blikkboks foran seg. Krymper seg i den kalde vinden som feier gjennom gata. Innimellom varmere dager kommer trekken, gufset fra Himalayafjellene. Men han må være en tålmodig sjel, denne middelaldrende mannen som spedalskheten har gjort til krøpling. Hit kommer han de fleste ukedagene. Setter seg i veikanten. Løsner på protesen fra det ene beinet. Plasserer den gulaktige, kunstige leggen ved sida av seg. Han viser meg et gnagsår like under kneet. En slapp klump er alt som er igjen av leggen. Han sukker ikke. Det kommer ingen tårer. Bare en slags konstatering av den ubarmhjertige skjebnen livet har skjenket ham. Men når jeg legger fra meg noen mynter, kommer smil og glimt i øyet. Han vil vise meg hendene – det som er igjen der av fingrer. Han fikler med de skitne bandasjene. Han vil fortelle meg sin historie, en historie uten ord. På mitt ynkelige hindi spør jeg om navnet hans "apka name kea se he?"

Henvist til tigging

Dette er McLeod Ganj, det lille tibetanske eksilsamfunnet på omkring seks tusen mennesker i det nordlige India, 1800 meter over havet. Hver dag kommer det femten-tjue spedalske fra delstaten Andra Pradesh hit for å tigge. De setter seg i veikanten, eller på gatene i sol og regn, i varme og kulde. Det er bare i de strengeste vintermånedene – desember og januar – at de er fraværende. De vet at utlendingene som kommer hit har mer penger enn lokalbefolkningen, og noen mynter betyr ikke noe for dem. Men for de spedalske tiggerne er de med på å holde liv i skrinne kropper.

For også de spedalske henger ved livet, til tross for en uendelighet av tunge dager og vonde netter. Noen er også avhengige av dem, en ektefelle, et barn eller to. Ungene skal på skole. De skal utdanne seg. De skal ikke leve som tiggere, tenker han kanskje – den spedalske som samler tjue-tredve rupis (fire-seks kroner) fra blikkboksen sin når dagen er omme.

Mange av dem er så reduserte av sykdommen at de ikke kan gjøre noe arbeid. Disse spedalske er blant mange som er henvist til tigging for å overleve. Riktignok fins det et senter for spedalske noen mil fra McLeod Ganj. Men der kan de ikke ta med seg familiemedlemmer som de har å forsørge. Utveien er altså å sette fram en blikkboks og strekke ut ei hånd. Noen rupis blir det gjerne. De har ikke noe valg.

Kummerlig tilværelse

De siste tre årene har en tibetaner lokalt organisert noe nødhjelp for denne gruppa spedalske. I fjor vår engasjerte også en belgisk turist, Anna Marie Van Assche, seg i tiltaket. Om høsten kom hun tilbake med en last medisiner og bandasjer for å være her over tid.

Van Assche har lært seg å stelle sårene til de spedalske og skifte på bandasjene. Hun tar jevnlige runder i McLeod Ganj. Når hun finner noen av dem som er sjuke, ordner hun med gratis medisin for dem på det lokale sjukehuset. Men medisinen som kurerer spedalskhet kan de bare få i en by som ligger en seks timers bussreise unna. For å hindre at de selger medisinen, får de bare med seg en kvote for fjorten dager av gangen. For hver gang de bruker en dag på reise, går de glipp av de pengene de får ved tigging, noe som ikke akkurat stimulerer til behandling.

– Mange av disse menneskene er utstøtt fra sine landsbyer. De har alle odds mot seg og må i tillegg friste en kummerlig tilværelse for å skaffe mat til sine nærmeste, forteller Van Assche.