Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Opprør mot diskriminering

– Funksjonshemmede både i rike og fattig land er diskriminert og behandlet som mindreverdige i samfunnet.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

– Funksjonshemmede både i rike og fattig land er diskriminert og behandlet som mindreverdige i samfunnet.

Det hevder Lars Ødegård, leder for den norske Atlas-alliansen og generalsekretær i Norges Handikapforbund. I slutten av oktober går Ødegård og bistandsorganisasjonen Atlas-alliansen i bresjen for årets TV-innsamling som er øremerket funksjonshemmede i fattige land. Bak Atlas-alliansen står sju norske organisasjoner av funksjonshemmede med omkring trehundretusen medlemmer i ryggen. Atlas-alliansen arbeider for å bedre situasjonen til funksjonshemmede i sør og kanaliserer årlig 60 millioner bistands-kroner til omkring 40 prosjekter i 20 land.
Midlene som samles inn, skal brukes både til å utvikle lokale rehabiliterings- og behandlingstilbud og til å styrke funksjonshemmedes organisasjoners rettighetsarbeid.

En politisk kamp

– Kampen for å begrense antallet funksjonshemminger i verden og for å likestille funksjonshemmede, er like mye en politisk som en medisinsk kamp, mener Ødegård. At funksjonshemmede utestenges fra utdanning og yrkesliv og ikke kommer inn i offentlige bygninger eller kan bruke offentlige transportmidler, skyldes manglende menneskerettigheter og en diskriminerende organisering av samfunnet. Dette kan ikke bedres gjennom å styrke medisinske behandlingstilbud eller tilgangen til fysioterapi. Det betyr ikke at medisinsk behandling og individuell rehabilitering ikke er viktig. Tvert om. I mange fattige land er feil-ernæring, mangel på rent vann og fraværet av basale medisiner og medisinsk behandling med på å påføre millioner av mennesker lidelser og funksjonsnedsettelser.
Kampen for fulle menneskerettigheter og kampen for å bedre rehabilitering- og behandlingsmuligheter står ikke i motsetning til hverandre. Behandling- og rehabilitering er en menneskerett.
– Men problemet for funksjonshemmede i hele det forrige århundre var at det medisinske ikke-politiske og individuelle betrakningsperspektivet dominerte de fleste tiltakene og virkemidlene som ble satt i gang. Grunnsynet var at den kroppslige funksjonsnedsettelse utgjorde selve problemet. Naturligvis er det et problem å ikke kunne gå, men hvilke utslag dette skal gi seg i hverdagslivet er avhengig av hvordan samfunnet er organisert. På den amerikanske østkysten kan jeg som alle andre benytte de offentlige togtilbudene, det samme er ikke tilfelle i Norge.
– Er det jeg eller NSB som er problemet, spør Lars Ødegård.

En ny type apartheid

Vi er vokst opp med et medisinsk betraktningsperspektiv og tar det nærmest for gitt at funksjonshemmede ikke kan delta på alle samfunnsarenaer på linje med ikke-funksjonshemmede. Vi er jo funksjonshemmet og kan dessverre ikke regne med å kunne leve som andre samfunnsborgere, er den medisinske modellens sørgelige konklusjon. Her finner vi en viktig del av utestengingens og forskjellsbehandlings logikk. Diskriminering av funksjonshemmede er neppe et resultat av bevisst onskap, men av en måte å vurdere og betrakte mennesker med funksjonshemminger på. Det opprørende er at utestenging av funksjonshemmede ikke betraktes som diskriminering. Fargede personer, kvinner og funksjonshemmede har det til felles at de har blitt utestengt fra samfunnet på grunn av sin biologi, mener Lars Ødegård. Han mener funksjonshemmede i nord og sør kan lære mye av kvinners og fargedes kamp for likestilling. De svarte blir diskriminert på grunn av sin hudfarge, kvinnene på grunn av sitt kjønn og funksjonshemmede på grunn av sitt funksjonstap eller nedsettelse av funksjonsevne. Mange funksjonshemmede kjenner seg igjen i beretningene til de som har opplevd kjønnsdiskriminering eller rasediskriminering på kroppen. Beskrivelsene av livet under apartheid-regimet som Nelson Mandela har gitt i boka ”The struggle is my life” fra 1978, inneholder elementer som like gjerne vært skrevet av funksjonshemmede i hvilket som helst land i verden.
Riktignok var raseskille-politikken i sør-Afrika utspekulert og utført med overlegg. Det er ikke grunnlag for å hevde at diskriminering av funksjonshemmde på samme måte er et resultat av kalkulert ondskap – hvor utestenging er målet for politkken. Funksjonshemmede er offer for et verdisyn og menneskesyn hvor funksjonsnedsettelsen og konsekvensene av den i hovedsak framstilles som et individuelt medisinsk problem. Driftkreftene bak diskriminering av fargede og funksjonshemmede er vidt forskjellig, men resultatet er det samme. Vi stenges ute fra de fleste områder og arenaer hvor andre kan bevege seg fritt.
Opplevelsen av å bli utestengt er den samme for funksjonshemmede i fattige og i rike land, med den forskjellen at intensiteten i forskjellsbehandling og diskriminering er så mye større i sør. Det gjør at funksjonshemmede i Norge kan spille en viktig rolle som bistandsytere til funksjonshemmede i den fattige delen av verden. At funksjonshemmedes organisasjoner engasjerer seg sterkt i bistandsarbeid er også et uttrykk for at vi ikke aksepterer at marginaliserte grupper i nord og sør settes opp mot hverandre. Funksjonshemmede i Norge kan ikke vente til at alt blir perfekt her hjemme før vi viser solidaritet med andre.

Verdens største minoritet

Funksjonshemmede har ofte blitt kalt verdens største minoritet. Beregningene til FN fra midten av 70-tallet viser at omkring hvert tiende menneske på kloden er funksjonshemmet.
Tallet er noe lavere om man ser bort fra midlertidige funksjonshemminger som skyldes leveforhold og ernæring. Omkring 70 prosent av funksjonshemmde bor i den fattige delen av verden.
Den svenske FN-legen Einar Helander mener vi står foran en eksplosjon i antall funksjonshemmde. Den vil i første rekke slå ut i land i den tredje verden. I følge FN-beregningene vil antallet varige funksjonshemmde i verden dobles fram mot 2035. Dette skyldes flere forhold. For det første vil mange fattige land innhentes av en kraftig eldrebølge. I løpet av de neste omkring 35 årene vil antallet eldre over 65 år øke med nesten 250 prosent i sør, mens tilsvarende økning i nord vil begrenses til omkring 70 prosent. Økningen i antallet eldre gir økning i aldersbetingende funksjonsnedsettelser. I tillegg kommer virkningen av medisinske nyvinninger, hvor sykdom som tidligere førte til død, nå vil resultete i kroniske funksjonshemminger. Som en tredje og siste forklaring peker FN på virkningen av industrialisering og miljø-ødeleggelser som ventes å komme for fullt i mange fattige land framover i dette århundre.
– Dette gjør at det internasjonale samfunnet står overfor store utfordringer, sier Lars Ødegård videre. Veksten i antallet funksjonshemminger i verden kan stort sett knyttes til fattigdom, men også til vekst som foregår uten hensyn til bærekraft, helse og miljø. Bekjempelse av fattigdommen vil derfor være et viktig virkemiddel for å bekjempe utbredelsen av funksjonshemmingene.

Et oppgjør med utestengingen

Det siste elementet som er av avgjørende betydning for om vi skal lykkes er at utestengingen og diskrimineringen av funksjonshemmede opphører. Det betyr at vi må utvikle samfunn med større solidaritet og med plass til et større menneskelig biologisk mangfold. Ingen er tjent med et samfunnsliv hvor det bare er plass til de til en hver tid mest produktive og fysisk førlige blant oss. Her vil vi få store utfordringer knyttet til moderne genteknologi. Misbrukt kan denne teknologien føre oss enda lenger bort fra det solidariske samfunnet, enn det trolig flertallet av oss ønsker seg. Brukt riktig kan den inneholde behandlingsmuligheter som vi ikke kunne drømme om tidligere. Men det viktigste er å utvikle et romslige arbeidsliv og et romsligere samfunn.
– Det er min oppriktige mening at et samfunnssystem som på alvor inkluderer funksjonshemmede er et samfunn som også er godt for det såkalt funksjonsfriske flertallet, mener Lars Ødegård.
– Jeg kan naturligvis høre innvendingene nærme seg: ”Slik raushet har vi ikke råd til. Det vil koste for mye å konstruere samfunnsareaner som skal være tilgjengelige for funksjonshemmede”. Svaret er enkelt: Det blir ikke dyrere, (selv om kostnadsnivå ikke må aksepteres som kriterium for borgerrettigheter). Mange erfaringer viser at såkalt universelt design, formgivning av bygninger, produkter og tjenester som ivaretar behovet til det funksjonshemmede mindretallet, slett ikke er dyrere enn den utestengende samfunnsplanleggingen med dyre særtiltak på toppen.
- Jeg kan ikke se noen unnskyldning for å holde over 600 millioner funksjonshemmede på kloden utenfor det normale samfunnslivet lenger. Det handler om kunnskap - og om vilje til å sikre funksjonshemmede normale menneskerettigheter. Det burde egentlig ikke være vanskelig, mener Lars Ødegård.

FAKTA: Hvert tiende menneske er funksjonshemmet. Flesteparten bor i fattige land i sør og utgjør klodens absolutte underklasse. Mangel på rent vann, medisiner og feilernæring er av årsakene til utvikling av funksjonshemminger i underutviklede land. Funksjonshemmede opplever ofte å bli utestengt fra utdanning, yrkesliv, offentlige transportmidler og bygninger. Antallet funksjonshemmde vil dobles fram til 2035, hoveddelen av veksten vil skje i fattige land, viser FN-beregninger.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -