Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Kjærlighet i velstandens tid

Livet byr på noen få, men bunnløse gleder. En av dem er å gå tur. Kanskje bare en rusletur i nabolaget: Du puster dypt, musklene­ arbeider, du blir roligere og ser på alle ting med et klart overblikk som lenestolen ikke kan gi deg. Kanskje treffer du et dyr? Selv i utkanten av skogen kan det vise seg en rev eller til og med en hel elg. Et mirakel, et glimt av evigheten. I menneskenes boområder vil det iallfall finnes fugler som prøver å bli hørt, kan hende treffer du en vennlig hund eller katt.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Livet byr på noen få, men bunnløse gleder. En av dem er å gå tur. Kanskje bare en rusletur i nabolaget: Du puster dypt, musklene­ arbeider, du blir roligere og ser på alle ting med et klart overblikk som lenestolen ikke kan gi deg. Kanskje treffer du et dyr? Selv i utkanten av skogen kan det vise seg en rev eller til og med en hel elg. Et mirakel, et glimt av evigheten. I menneskenes boområder vil det iallfall finnes fugler som prøver å bli hørt, kan hende treffer du en vennlig hund eller katt.


Da jeg flyttet til selveierrekkehus forklarte min juristvenn at jo, selveiere kan ikke nektes å holde katt. Han hadde rett – men det gjelder bare på min egen, selveide gressplen. Sameiet mitt har bestemt at katt på Sameiets grunn må føres i bånd. Det er jo rene dyremishandlingen, men det et Sameie bestemmer, det har Sameiet bestemt. Selveierne er redde for å få katt i plenen, redde for støyende kattepoter, kanskje oppklorte prydbuskstammer. Derfor båndtvang. De samme selveiere som engster seg for å bli sjenert av katter, bruker mye av den tiden maktene har gitt oss på jorden til å banke på huset sitt, til å hamre løs med grovt kaliber. Likevel blir de aldri virkelig fornøyd med boligstandarden sin. Styret kommer med quislingaktige trusler om henrettelse, ikke av bankeåndene, som virkelig plager andre, men av katter som tråkker uten bånd på annen manns selveide eiendom.

En stor, rød, forbudt rasekatt tråkker av og til på min plen. Første gang jeg skulle klappe ham, vek han unna, tydelig vant til å bli jaget. Nå er forholdet vårt blitt bedre: Om vinteren, når temperaturen synker under ti grader, banker han kraftig på hagedøra og skal inn. Vi hygger oss sammen. Sommerstid er det en tendens til at vi klarer oss nokså bra hver på vår kant. Han hilser kort på meg i forbifarten. En utmerket katt, men helt ordinær. Bak den tykke, røde og usedvanlig lange pelsen bor det ingen stor og herlig sjel.

Annerledes med Siklepusen. Første gang jeg så ham lå han tett inntil husveggen på en enebolig, smakfullt plassert under en rosebusk. Ikke pen. Gråaktig og generell, med en underlig kalott på hodet. Vi betraktet hverandre noen sekunder, meget behersket. «Pus!», sa jeg prøvende. Det var nok: Katten ropte tilbake, og kom håpefullt ruslende mot meg. Det må ha vært en gammel katt. Han klarte ikke å hoppe opp på gjerdet som skilte oss, og prøvde i begge retninger om det ikke var litt lavere et sted. Jeg løftet ham over til min side, og klappet ham. Katten begynte å sikle av kjærlighet, store, mørke flekker vokste fram på fortauet. (Hvem andre blir så glad for å se meg at de sikler?) Katten er begeistret, jeg er begeistret. Men hvor lenge kan et menneske i 40-årene stå på offentlig sted og hygge seg med en katt? Jeg kommer fram til fem minutter. Minuttene forsvinner. Jeg gjør min plikt og slipper katten ned på innsiden av gjerdet. Og går. Men han vil ikke avslutte dette hjertelige møtet, og løper etter meg. Der hagen slutter, finner han et hull i gjerdet. Reprise. Mer sikkel på kommunens fortau. Hvor lenge kan man bli stående annen gang uten å vekke forargelse? To minutter. Jeg går, hurtig for å hindre at Siklepusen kommer etter. Et kort sekund ser han inderlig trist ut. Så gjør han som enhver katt: Later som ingenting. Ser i en annen retning, egentlig er han ute i privat ærend, kanskje på jakttur, iallfall har han egne hensikter å ivareta, nøkternt vurdert var jeg noe av en skuffelse – som allerede er fullstendig glemt.

Jeg er glemt. Men ikke neste gang jeg går forbi Siklepusens bolig. Han kommer straks fram fra Rosebusken, leter etter forsenkningen i gjerdet som ikke er der, blir løftet over, og sikler på offentlig eiendom. Han klatrer opp på meg, og det oppstår flekker på jakka mi. Etter fem minutter er det nedsettelse på egen eiendom, men den nedsatte finner med en gang hullet i gjerdet, som gir to nye minutters hygge.

Fra nå av gikk jeg mye tur. Var Siklepusen til stede, skyllet gleden gjennom meg. Kanskje ikke like mye som hos ham, fordi hans kjærlighetsevne så åpenbart var større enn min. Lykkelig var jeg likevel. Var han ikke der, ble fargene matte, dagslyset tristere, og det ble tyngre å flytte beina hjem igjen, ett for ett, på annet vis var det umulig å komme framover, hjemover, til selveierområdet, menneskeboligene, Bankebygrenda, stedet der katter ikke får lov til å gå fritt ettersom de er til allmenn sjenanse.

Det hendte det sto folk utenfor Siklepusens hus. Da måtte jeg ta skjul bak en rogn eller et akasietre til kysten ble klar, stå stille og vente og håpe at ingen så meg og ringte politiet.

Vårt forhold var gjennomført platonsk, åndelig, iallfall lenge. Men etter en stunds vennskap tok jeg med litt ost. Siklepusen likte det ikke, spiste likevel for å vise seg imøtekommende og skjulte uviljen. En ostebit falt i en søledam, og Siklepusen prøvde pliktmessig å fiske den opp. Neste gang tok jeg med reker, og det falt i smak. Siden man ikke bør holde måltid sammen med andres dyr, skjedde det skjult bak en busk, og inni foldene på min store jakke. Begeistringen for livets fysiske sider slapp han likevel først løs den dagen jeg hadde med madeirapaté. Framtiden i våre henders daglige leder Tor Traasdahl hadde innført en boks fra Frankrike, og må aldri få vite at jeg delte den med en katt. Som spiste ivrig, slikket fingrene mine, og virket takknemlig. Men de matløse hyggestundene var det flest av, og de var aldri mindre hjertelige.

Siste gang jeg traff katten, var huset omgitt av eierne hans: Man arbeidet i hagen, hyppet poteter, pusset på en båt, folk solte seg, det ble spilt golf. Jeg speidet etter min venn, og så ham ikke, tomt, en bomtur. Så fornemmer jeg en grå skygge mellom hagebuskene, i stor fart mot meg, og hører glade rop: Siklepusen, en katt jeg bare kjenner fra tilfeldige møter kommer løpende, ropende, siklende. Aldri før har jeg følt meg så betydningsfull. Slik oppfører jo katter seg ikke engang overfor sine eiere. Jeg fikk lyst til å spørre familien hans om å få låne ham, kanskje over helga. Men for de fleste er stoltheten sterkere enn kjærligheten, til ubotelig skade…

Jeg så ham ikke igjen. Neste gang jeg gikk forbi, var alt øde. Jeg gikk daglige turer i håp om å møte ham. Forgjeves. Det falt snø. Ingen spor, bare etter tankeløse bikkjer, flokkdyr som hadde trampet med platte bein rundt i hagen hans. Rosebusken syknet hen.

Jeg går ikke så ofte tur i nærområdene lenger. Jeg tar heller bilen og kjører til skogs, vekk fra byggestøy, før jeg begynner å gå. Nabolaget ligger der som før, tilsynelatende uforandret, skjønt med boliger som kontinuerlig bankes fram til stadig høyere standard. Likevel virker mønsterboligene, og de altfor velstelte hagene, underlig triste og forlatte.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!