I fjerne farvann
Mange nordmenn tror de vil bli lykkeligere av å reise mer. Sidsel Wold gjorde noe med det.
Av Joakim Thorkildsen Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Mange nordmenn tror de vil bli lykkeligere av å reise mer. Sidsel Wold gjorde noe med det.
Sidsel Wold hadde vikariat i statskanalen og en travel hverdag da hun forelsket seg i journalisten, historikeren og forfatteren Ragnar Kvam. Kvam hadde gjort jordomseiler av seg, og hadde vært på havet mer eller mindre sammenhengende i ti år. Uten å vite hvor lenge hun skulle være borte, mønstret Wold på i 1995. Rute: Alaska, over Stillehavet – til Australia. Med andre ord rundt halve jordkloden, en tur som tok et og et halvt år.
– Lykke, ja. Men det var ikke den eneste følelsen jeg hadde på sjøen, smiler Wold.
– Også sjøsyke. Og, noen ganger følelsen av ikke å mestre utfordringen det var å være
ung kvinne uten nevneverdig erfaring i båt. Dessuten: Likestilling er ikke noe tema til sjøs. Og krangler man, er det ingen steder å gå.
I avtaleboken, som tidligere var sprengfull, stod det nå bare et stedsnavn hver uke. Tiden var noe man måtte fylle på egen hånd.
– Det var som om alt stoppet opp. Jeg ble rett og slett tvunget til å være i ro, lese og tenke – tenke over livet. Til slutt følte jeg at jeg nesten hadde tenkt for mye.
Lengselen etter land var ofte intens. Det kunne ta uker mellom hver gang de to møtte andre mennesker. Wold traff flere som hadde andre begreper om lykke enn det vi er vant med i Vesten.
– Vi var lenge på forskjellige øyer i Fransk Polynesia, der de har en ganske annen samfunnsoppbygging enn det vi er vant til fordi handelskulturen står så svakt. De finner rett og slett alt det de trenger i naturen. Dette var helt klart de mest avslappede og hyggelige menneskene jeg har møtt.
– Fant du lykken på sjøen?
– Det ga meg lykke å oppleve natur. Det var en slags lykkefølelse å oppleve at man var alene i verden, å koble seg fra resten av samfunnet. Men den aller viktigste lykken var kanskje å komme hjem og tenke: Yes! Jeg klarte det!
Mange som er bitt av seilebasillen blir aldri kvitt den. Og når de har kommet hjem, lengter de bare ut igjen. Slik var det ikke for Sidsel Wold. Ikke med en gang, i alle fall.
Det tok nesten fire år før hun følte at hun kunne ha vært klar for en lengre tur igjen.
– Nå hadde jeg hatt lyst, men samtidig støter jeg på det samme problemet som alle andre som tenker på det samme: Tid. Jeg har så mye å gjøre. Samtidig vet jeg at det er slike tanker som forhindrer en fra å få gjort noe som helst. Man må bare kaste seg ut i det, sier Wold.
– Lykke, ja. Men det var ikke den eneste følelsen jeg hadde på sjøen, smiler Wold.
– Også sjøsyke. Og, noen ganger følelsen av ikke å mestre utfordringen det var å være
ung kvinne uten nevneverdig erfaring i båt. Dessuten: Likestilling er ikke noe tema til sjøs. Og krangler man, er det ingen steder å gå.
I avtaleboken, som tidligere var sprengfull, stod det nå bare et stedsnavn hver uke. Tiden var noe man måtte fylle på egen hånd.
– Det var som om alt stoppet opp. Jeg ble rett og slett tvunget til å være i ro, lese og tenke – tenke over livet. Til slutt følte jeg at jeg nesten hadde tenkt for mye.
Lengselen etter land var ofte intens. Det kunne ta uker mellom hver gang de to møtte andre mennesker. Wold traff flere som hadde andre begreper om lykke enn det vi er vant med i Vesten.
– Vi var lenge på forskjellige øyer i Fransk Polynesia, der de har en ganske annen samfunnsoppbygging enn det vi er vant til fordi handelskulturen står så svakt. De finner rett og slett alt det de trenger i naturen. Dette var helt klart de mest avslappede og hyggelige menneskene jeg har møtt.
– Fant du lykken på sjøen?
– Det ga meg lykke å oppleve natur. Det var en slags lykkefølelse å oppleve at man var alene i verden, å koble seg fra resten av samfunnet. Men den aller viktigste lykken var kanskje å komme hjem og tenke: Yes! Jeg klarte det!
Mange som er bitt av seilebasillen blir aldri kvitt den. Og når de har kommet hjem, lengter de bare ut igjen. Slik var det ikke for Sidsel Wold. Ikke med en gang, i alle fall.
Det tok nesten fire år før hun følte at hun kunne ha vært klar for en lengre tur igjen.
– Nå hadde jeg hatt lyst, men samtidig støter jeg på det samme problemet som alle andre som tenker på det samme: Tid. Jeg har så mye å gjøre. Samtidig vet jeg at det er slike tanker som forhindrer en fra å få gjort noe som helst. Man må bare kaste seg ut i det, sier Wold.
Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!
- Annonse -
