Frihetens imperium
Ved inngangen til et ferskt årtusen fødtes et nytt og aggressivt USA. Verdens eneste supermakt er i ferd med å omskrive de internasjonale spillereglene. Velkommen til Pax americana.
Av Joakim Hammerlin Ved inngangen til et ferskt årtusen fødtes et nytt og aggressivt USA. Verdens eneste supermakt er i ferd med å omskrive de internasjonale spillereglene. Velkommen til Pax americana.
Ja, «en krigshandling». I ettertid vil kanskje den 12. september bli stående som en viktigere merkedag i verdenshistorien, da både NATO og FN definerte terrorhandlingene som krigshandlinger. USA var under angrep, og hadde rett til å forsvare seg. Men angriperen var ikke en annen stat. Bak flyspakene satt nitten terrorister med to fellestrekk: De var muslimer og de hatet USA. Og selv om femten av dem hadde saudiarabisk statsborgerskap – en viktig alliert i et ellers kaldskuldret Midtøsten – var det vanskelig å utpeke en spesifikk fiende. Løsningen ble en krigserklæring mot terrorisme. Fienden var et mylder av terrorceller verden over, samlet under betegnelsen Al Qaida.
Fra reaktiv til aktiv
Frykten for at et USA, omtåket av frustrasjon og sinne, skulle slå rundt seg i desperasjon vokste i takt med krasse ordvalg fra Washington. Bush-administrasjonen overrasket derimot i sin moderasjon og brukte tid for å binde en massiv verdensomspennende allianse. Terroranslagene ble hurtig knyttet til nettverket rundt Osama Bin Laden, huset av Taliban i afghanske fjellhuler. Etter et mislykket diplomatisk forsøk på å få ham utlevert, igangsatte amerikanerne første akt av «Operation Enduring Freedom» den 7. oktober. Støtten fra verdenssamfunnet var sterk, og krigen ble en militær suksess, skjønt president Bushs ønske om å ta bin Laden «død eller levende» ikke ble oppfylt.
Taliban-regimet falt etter knappe to måneder, men krigen mot terror var langt fra over med dette. Den 29. januar 2002 blåste president Bush liv i Reagans gamle metafor for Sovjetunionen – «ondskapens imperium». Smeltet sammen med akse-begrepet fra annen verdenskrig, oppsto samlebetegnelsen «ondskapens akse», bestående av Irak, Iran og Nord-Korea. Fokuset endret seg. Det som til nå hadde vært en krig mot terrorisme ble til en krig mot slyngelstater: USA-fiendtlige regimer som enten var i besittelse av eller søkte å tilegne seg masseødeleggelsesvåpen. Frykten for terroranslag på amerikansk jord hadde banet veien for en kursendring i amerikansk forsvarspolitikk. Siden den annen verdenskrig hadde den sikkerhetspolitiske bærebjelken vært avskrekking – et angrep mot USA ville bli besvart med saftige renter. I møte med en ny og ansiktsløs fiende uten eget territorium ble avskrekkingsmodellen uten effekt. Fra å være reaktiv, ble USAs forsvarspolitikk aktiv, med mulighet til å slå først.
Hauk over due
Skiftet i den amerikanske forsvarspolitikken ble imidlertid unnfanget før 11. september. Med Bush jr. kom også haukene tilbake til det hvite hus, og den nyutnevnte presidenten plasserte dem i poster som tilsa et militærpolitisk linjeskifte: Dick Cheney (visepresident), Donald Rumsfeld (forsvarsminister), Richard Perle (leder av US Defence Policy Board), Lewis Libby (Cheneys stabsjef) og Paul Wolfowitz (fungerende viseforsvarsminister) er alle kjente «hard-liners» fra Bush sr.’s og Reagans regjeringstid. I bagasjen hadde de med seg et internt regjeringsnotat utarbeidet under Bush sr. tidlig på 90-tallet; «Defence Strategy for the 1990’s».
Daværende forsvarsminister, Dick Cheney, hadde engasjert tungvekterne innenfor forsvarsdepartementet til å omstrukturere det amerikanske militærvesen. Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens opphør, tronet USA alene som supermakt, noe som nødvendiggjorde en ny militær strategi. Hovedforfatterne, Libby og Wolfowitz, skisserte da to grunnleggende endringer: Å verne om og styrke USAs enestående militære og økonomiske posisjon og å endre forsvarsstrukturen fra reaktiv til aktiv. Rapporten ble ferdigstilt januar 1993 – kun dager før Clinton tok over roret og styrte etter andre kart. Dette innebar en satsning på multilateralisme og diplomati, samt en nedprioritering av det militære. Dermed ble omstruktureringen av forsvarspolitikken lagt på vent i åtte år, inntil en annen Bush slo seg frem til Det hvite hus.
Militær overlegenhet
Svein Melby, forsker i NUPI og forfatter av «Hegemonens hamskifte – Bush, 11. september og amerikansk utenrikspolitikk» (NUPI-rapport 270, desember 2002) sier i samtale med Folkevett at Bush-doktrinen består av tre hovedelementer:
– For det første, retten til aktivt å aksjonere militært mot terrorister og «røverstater» med masseødeleggelsesvåpen gjennom preventive angrep. For det andre, å verne om og styrke USAs unike militære posisjon for å fjerne grunnlaget for militær rivalisering. Det militære overtaket er så stort at andre stormakter ikke vil ha noen praktisk nytte av opprustning, og dermed får USA i prinsippet et militært hegemoni. Og til sist, ønsket om å fremme amerikanske grunnverdier, som demokrati, markedsøkonomi og vestlig livsstil i resten av verden. Dette kommer blant annet frem i et offentlig strategisk dokument, lagt frem av administrasjonen i september i fjor.
Bush-doktrinen innebærer med andre ord en sterk videresatsning på militær overlegenhet for å kunne presse frem nasjonale interesser. I 2003 er USAs forsvarsbudsjett beregnet til 396 milliarder dollar – mer enn fire ganger så mye som det hele Europa bruker på sitt forsvar totalt. Dette utgjør 40 prosent av verdens samlede militære utgifter. Kina, som på sikt synes nærmest å få en supermaktstatus, bruker til sammenlikning 42 milliarder dollar på sitt forsvar. Denne militære overlegenheten, som delvis er et resultat av den kalde krigens våpenkappløp, er et maktmiddel USA har vært alene om å ha siden Sovjetunionens kollaps. Forskjellen mellom Clinton og Bush er derimot ikke muligheten, men viljen til å bruke den militære slagkraften aktivt i utenrikspolitisk sammenheng.
– Bush-doktrinen representerer et hamskifte i amerikansk utenrikspolitikk, og vil være retningsgivende i lang tid fremover. Planene finnes i Pentagon-dokumenter allerede på 90-tallet. 11. september var en katalysator som akselererte en prosess som allerede var i gang. Hendelsen muliggjorde en kursendring som man ellers ville ha brukt lenger tid på å gjennomføre, sier Melby.
Et linjeskifte
Tradisjonelt har republikansk utenrikspolitikk vært knyttet til to ulike skoler: Isolasjonisme, som konsentrerer seg om det som skjer innenfor USAs egne grenser og nedprioriterer det globale perspektivet, og realisme – der det utenrikspolitiske engasjementet skal fremme nasjonale interesser. Det rådende syn i administrasjonen
representerer derimot ingen av disse grunnsynene, skjønt Reaganperioden ga verden en smakebit.
Støpeskjeen er den såkalte neokonservative grenen innenfor det republikanske partiet, representert ved George Bush jr. Målsetningene ble i stor grad utformet gjennom initiativet “Project for the New American Century» igangsatt i 1997 av en ny generasjon ideologiske tungvektere knyttet til det ytre høyre i amerikansk politikk, deriblant Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz. Ambisjonen er å fremme en ny og aktiv utenrikspolitisk linje, der USA tar globalt lederskap og sprer det amerikanske
samfunns grunnverdier til resten av verden.
Denne kursendringen har ført til en stigende misnøye mot det mange oppfatter som alenegang fra Bushadministrasjonen. Listen over konvensjoner og internasjonale avtaler som enten er kraftig svekket eller i praksis er ikke-gjeldende fordi verdens eneste supermakt har valgt å holde seg utenfor, har blitt lang i løpet av de siste årene: Konvensjonen mot landminer, den internasjonale strafferettsdomstolen og Kyotoavtalen, for å nevne noen.
Guds utvalgte
Den amerikanske motviljen til å styrke multilateralt samarbeid, bygger delvis på en skepsis til at dette har noen effekt. Men det kan også tilbakeføres til en grunnleggende følelse av å ha en særstilling i verden.
– USA og Israel er utvalgt av Gud – vanlige lover gjelder ikke for disse landene, og det er dette amerikanerne kaller «exeptionalism». Det har en teologisk rot.
På telefon fra Frankrike beskriver professor i fredsforskning og forfatter Johan Galtung troens funksjon i det amerikanske selvbildet. USA er landet der alle presidenter avslutter sin tale med samme strofe; «God bless America», og dollarsedlene er forseglet med «In God we trust». At USA er et gudegitt land, og at det amerikanske folk er utvalgt av Gud er en tanke som i følge Galtung kan spores tilbake til 1620 og pilgrimene. Man har en skjebnemisjon – «a manifest destiny» – for å spre sitt syn til resten av verden:
– Men, hvis man selv er valgt av Gud så er det også noen som ikke er valgt av Gud og Gud må jo ha hatt sine grunner for ikke å velge dem. Gud valgte tydeligvis ikke Saddam Hussein.
Det gode imperium
Da det røde flagget raknet på 90-tallet oppsto et fiendevakuum. Sovjetunionen – «det onde imperium» – var redusert til noen veltede Leninstatuer, og den todelte grunnstrukturen (bestående av to jevnbyrdige blokker: USA og dets fiendebilde) hadde gått i oppløsning. Situasjonen var ny. Det rammeverket som hadde preget amerikansk utenrikspolitikk gjennom hele det 20. århundre, var brutt. Tilbake sto en enerådende supermakt, en hegemon, som søkte å omdefinere sin posisjon i et internasjonalt systemmed ubesatte maktflater.
Under Clinton konsentrerte den amerikanske administrasjonen seg om å styrke sin deltagelse i multinasjonale organer. Plutselig ble FN-kontingenten betalt – en regning som var blitt forsømt gjennom hele 80-tallet, USA engasjerte seg i internasjonale konfliktområder, deltok aktivt i humanitære intervensjoner under FN-flagg og presset frem løsninger ved hjelp av sin tyngde – for eksempel i Midtøsten-konflikten.
Støvskyen fra de sammenraste tvillingtårnene blåste derimot nytt liv i imperieambisjoner. Kritikerne hevdet at faren ved å overlate den internasjonale maktarena til et svakt og passivt FN-system var synliggjort. Terrorcellene hadde kunnet blomstre som følge av Clinton-administrasjonens bløte linje. USA måtte ta saken i egne hender, sette hardt mot hardt og om nødvendig gripe inn militært utenfor eget territorium for å sikre egne borgere. Begrepet imperium ble vasket rent, og sentrale krefter tok til orde for et sterkt USA som kunne skape orden i et verdensanarki, et Pax americana.
Total krig
«Hvis vi bare lar vår visjon for verden stige frem, og vi omfavner den fullt ut, og vi ikke prøver å flikke sammen noe fikst diplomati, men bare fører en total krig (…) kommer våre barn til å synge store sanger om oss mange år fra nå.»
Sitatet stammer fra Richard Perle, sentral stemme i dagens Washington og leder av US Defence Policy Board, i et intervju med den australske journalisten John Pilger. Det får næring fra to sterke røtter i amerikansk selvforståelse: Vissheten om USAs unike militære maktposisjon og en ideologisk klokkertro på rettmessigheten i sitt samfunns grunnverdier. I strategidokumentet «Campaign 2000: Promoting the national interest», skriver Bush’s nærmeste rådgiver, Condolezza Rice, at «Resten av verden er under alle omstendigheter best tjent med at USA følger sine egne interesser, fordi amerikanske verdier er universelle», en tanke som går langt tilbake i amerikansk politikk. Landsfaderen Thomas Jeffersons visjonære bilde om «frihetens imperium» har beholdt sin rene klang hos amerikanske presidenter. Da Bush talte til Kongressen – ni dager etter terroranslagene – var ikke bare USA, men «hele den siviliserte verden» og «friheten selv under angrep». Det var da verden ble delt i to…
«Hver eneste nasjon, overalt i verden, må nå ta en bestemmelse. Enten er dere med oss, eller så er dere med terroristene.» Presidenten talte ikke bare til Kongressen og det amerikanske folk, men til en verden som fremdeles var paralysert. Sympatierklæringene måtte manifestere seg i handling, i en verdensomspennende USA-ledet «krig mot terrorisme», som i følge Cheney ville vare på ubestemt tid og omfatte hver avkrok på verdens overflate. Bush-administrasjonen hadde kvesset sin kniv så skarp at eggen syntes umulig å balansere på. Verden ble delt i et enten-eller, i godt og ondt, uten vaklende mellomposisjoner.
Armageddon
– Det dualistiske bildet er en del av den harde jødisk-kristne arv, og det er den som nå er så spesielt tydelig i USA i en lobby som representerer elleve millioner kristne fundamentalister og tre millioner jødiske. Denne delingen er bibelsk og det dreier seg om bibeltro mennesker som går på bibeltimer i Senatet og har sin «prayer breakfast» – bønnefrokost, sier Johan Galtung.
President Bushs provoserende korstog-metafor ble raskt luket vekk av språkvaskere i Det hvite hus – det var et ugress av et ord som ikke tok seg godt ut i den ellers velfriserte og siviliserte vestlige hage. Men bruken av sterke kontraster har vært grunnleggende i den amerikanske administrasjonens symbolvalg i bestrebelsene på å filtrere vekk forstyrrende gråtoner: En total krig som spenner over hele jordens overflate, en siste og endelig konfrontasjon mellom de gode og de onde krefter, mellom det frihetselskende og det frihetshatende, mellom sivilisasjon og barbari, – en gammel jødisk-kristen tankegang: Armageddon.
Ambisjonen om å spre amerikanske verdier og viljen til å innta rollen som en aktiv demokratiseringspådriver i autoritære deler av verden – også gjennom militær tvang (hva noen kaller nykolonialisering) – anses som den bærende forklaringen for Bush-administrasjonens utenrikspolitikk i de fleste amerikanske kommentatorøyne. I Europa
er perspektivet et annet, hvilket best illustreres ved å sitere et amerikansk unntak fra regelen, utenrikspolitisk kommentator i New York Times, Thomas Friedman: «Markedets skjulte hånd, vil aldri fungere uten en skjult knyttneve. Mc Donald’s kan ikke blomstre
uten McDonnell Douglas, konstruktøren av F-15. Og den skjulte knyttneven som trygger verden for Silicon Valleys teknologier, heter US Army, Air Force, Navy og Marine Corps».
Den siste olje
Blodet som pumper i verdenshandelens årer er sort – ikke rødt. Fremdeles er rundt 65 prosent av verdens energi oljebasert. Kontrollen over oljen er kontrollen over energien, og kontrollen over energien er kontrollen over produksjonen. Oljen smører økonomiens drivhjul.
USA er ikke bare verdens største produsent av olje, – landet er også verdens suverent største forbruker. Rundt 55 prosent av oljebehovet må dekkes gjennom import, og dette utgjør 20-25 prosent av USAs årlige handelsunderskudd. En rapport fra the National Energy Policy Development Group, utgitt mai 2001, beregner en 60 prosent vekst i oljeimporten frem mot 2020 for å kunne demme opp for et økt forbruk kombinert med uttømming av amerikanske oljekilder. Hovedforfatteren av rapporten, Dick Cheney, konkluderte med en nødvendig oppjustering av oljespørsmålet i forhold til den utenrikspolitiske strategien.
Grovt sett kan man peke ut tre geopolitiske interesseområder for USA etter den annen verdenskrig. Et øye konsentrerte seg om Øst-Asia frem til omkring 1975, da perspektivet ble flyttet til Latin-Amerika. Det andre har hele tiden hvilt på Midtøsten.
Irak, Iran og Saudi-Arabia –Midtøstens hjerte – innehar til sammen rundt 45 prosent av verdens påviste oljereserver – et anslag som ifølge oljegiganten British Petroleum (BP) er forsiktig, fordi det har vært lite letevirksomhet i området siden 1970-tallet. Allikevel står de tre landene kun for i underkant av 20 prosent av oljeutvinningen i verden. Oljekildene er mange, lett tilgjengelige, ligger tett og er tildels urørte. Kapasiteten er med andre ord enorm. Men mellom oljen og tørste amerikanske dieselsluk står tre problematiske regimer. Saudi- Arabias lederskap – en viktig amerikansk alliert i regionen – hemmes av en voksende islamsk radikaliseringsbølge som truer med å skylle fyrstehuset og kronprins Abdullah ut i Den persiske gulf. Frykten for opprør har ført til en kraftig moderasjon av støtten til Washington de siste årene. Iran har vært en bitter fiende siden sjahens fall i 1979, og USAs viktigste medhjelper for å få fjernet Ayatollah-regimet gjennom hele 80-tallet, Saddam Hussein, viste seg å være en «utro tjener» gjennom okkupasjonen av Kuwaits oljefelter i 1990. Det lille landet som ble skilt ut fra Irak av britene i 1921, inneholder ni prosent av verdens kjente oljereserver, og utgjorde en viktig brikke i energiregnestykket. Alle husker fortsettelsen.
– Sjefsplanleggeren i Pentagon, Ralph Peters, beskrev den amerikanske hærens hovedformål slik: Å beskytte den amerikanske økonomien og utbedringen av vår kultur og for dette formål vil det finne sted en viss mengde drap, «a fair amount of killing», forteller Galtung.
Første omgang av kampen mellom Irak og USA endte med et tap på 200.000 mann på irakisk side, 148 på amerikansk side.
En økonomisk akilleshæl
Råvaretilgang har alltid vært et kjerneargument for stormakters vilje til å bruke sin muskelkraft. Kontrollen over ressurser er nødvendig for økonomisk
posisjonering – i sær som maktmiddel i forhold til konkurrenter. Sagt annerledes: Hegemoniets særstilling avhenger i stor grad av dets økonomiske makt.
Men, amerikansk økonomi er sårbar, uansett hvor beskyttet den måtte være for ytre farer. I 1985 klatret USA til topps på listen over verdens største lånetagere. Landets årlige handelsunderskudd ligger på 4,5 prosent, eller 1,3 milliarder dollar daglig. Stort sett dekkes dette inn med seddelpressen, og dermed er USA avhengige av å selge sin valuta til utlandet – primært til Europa og Japan. Dollarens funksjon som internasjonalt verdimål, for eksempel i forhold til prisen per oljefat, gjør at en svekket tro på dollaren og amerikansk økonomis sunnhet vil kunne få fatale konsekvenser – ikke bare for USA, men for hele det økonomiske system.
Og at amerikanske velgere stemmer med lommeboken er ikke bare en floskel. Dette fikk Bush sr. erfare da han tapte kampen om å beholde presidentvervet i 1992, og kritikere av Bush jr. innad i det republikanske partiet har hevdet at han kan komme til å lide sin fars skjebne. Fokuset på utenrikspolitikken må nødvendigvis gå på bekostning av det innenrikspolitiske. I USA er dette stort sett ensbetydende med økonomien. Presidentens suksess avhenger av at den jevne amerikaner føler at kjøpekraften bedres.
Men på tross av at den amerikanske økonomien har hatt en formidabel vekst de siste tredve årene, har kjøpekraften til den jevne amerikaner gått ned. Forbruket er like fullt stigende, et problem som løses gjennom lån.
– De rikeste tjue prosentene – og spesielt de rikeste fem prosentene – har hatt en enorm vekst, sier Galtung: – førti prosent av den amerikanske befolkningen har ingen sparekapital! De lever fra hånd til munn.
«11. septembereffekten»
USA er en smeltedigel av et samfunn – bygget opp på en jevn strøm av innvandring. Nasjonen har er symbolfundament – flagget, nasjonalsangen, slagordene og sportsprestasjonene – men ikke et entydig kulturelt lim. Faren for indre uro og sosial misnøye er stor.
I ly av terrorfrykten har sikkerhetslover som for få år siden ville ha vært utenkelige, blitt klubbet gjennom i Senatet med bred støtte. Den ellers så sterke ryggmargsrefleksen som finnes i det amerikanske folk mot føderal begrensning av individets frihet, synes lammet av hva amerikanske samfunnsvitere har døpt «11. september-effekten»:
Patriotisme og følelsen av utrygghet hadde samlet folket bak viljen til den politiske ledelsen. Det mest omfattende programmet for overvåkning som har blitt forsøkt gjennomført etter 9. september, heter Terrorism Information and Prevention System, TIPS.
Prosjektet, som har møtt betydelig motstand innad i USA, er et spion- og informantprogram man vanligvis ikke forbinder med stater som kaller seg demokratiske. Målet er å rekruttere rundt fire prosent av alle amerikanere, de fleste ansatt innenfor transport- og postsektoren, til å rapportere om «mistenkelige aktiviteter». Interessant nok er dette tallet noenlunde identisk med den prosentandelen østtyske Stasi rekrutterte under den kalde krigen.
«De utvalgte» vil bli trent opp og skal rapportere til FBI. Borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union hevder på sin side at slike rapporter ikke vil bli til å stole på, og at mange vil fabrikkere mistanker mot mennesker de har noe utestående med, eller for å få oppmerksomhet.
– I mer enn 200 år har vår frihet blitt beskyttet fra myndighetenes misbruk først og fremst gjennom praktiske barrierer. På grunn av vårt lands størrelse har ikke myndighetene kunnet ramme store deler av befolkningen på samme tid. I løpet av de siste ti årene har imidlertid teknologien revet ned disse barrierene, sier rettsprofessor Jonathan Turley ved Georgetown University, Washington DC.
Overvåket patriotisme
John Pointdexter er navnet alle borgerrettighetsforkjemperne i USA har på sine lepper om dagen. Mannen satt i administrasjonen under Reagan, men gjorde seg til et politisk
utskudd gjennom sin sentrale rolle i Iran-Contras skandalen i 1986. Etter 11. september ble imidlertid Pointdexter – og firmaet hans Information Awareness Office – tatt inn i varmen igjen.
TIA er navnet på Pointdexters hjertebarn, en forkortelse for Total Information Awareness – et av flere tiltak Bush-administrasjonen har satt i gang for å øke tilgjengeligheten til elektroniske data. Blant annet å få informasjon om økonomiske transaksjoner, sjekke eposter og overvåke folks reisevaner, angivelig fordi Pointdexters menn mener å kunne identifisere kjøpe- og bevegelsesmønstre som potensielle terrorister benytter seg av. Det mange selvfølgelig frykter, er imidlertid at dette apparatet skal brukes mot vanlige mennesker – true deres privatliv – og at dataene utnyttes kommersielt.
Teknologien til å gjennomføre avansert overvåkning har riktignok vært til stede i flere år, men viljen til å bruke den har aldri vært større enn i dag. «Total Information Awareness blir forsøkt startet uten at offentligheten har fått informasjon, uten en
høring i Kongressen, og med et startbudsjett på svimlende 200 millioner dollar», skriver New York-avisen Village Voice.
Krigen mot terrorisme er blitt definert som en global kamp av Bush. USA jobber derfor også for å sikre seg tilgang til internasjonale databaser. Spesielt interessant i denne sammenhengen er en avtale kalt UKUSA, Communications Intelligence Agreement, fra 1946 – bedre kjent under kodenavnet Echelon. Bortsett fra USA, er Storbritannia, Australia og Canada også sentrale aktører i dette spionprogrammet som søker å overvåke og registrere digitale data. Teoretisk har de mulighet til å avlytte og spore opp stort sett alle telefonsamtaler, telefakser og e-poster som blir sendt over hele verden. Avlyttingen skjer både på bakken og ved hjelp av satellitt, og det har til og med blitt rapportert om undervannskabler som avlyttes ved hjelp av u-båter.
USA har med andre ord stor tro på at kampen mot terrorisme kan vinnes i cyberspace. Echelon-nettverket har imidlertid vokst seg så stort at flere har begynt å reagere, også USAs viktigste allierte. I 2001 satte blant annet Europaparlamentet i gang etterforskning etter beskyldninger om at Echelon drev med industrispionasje.
Imperiers fall
Søndag den 3. november 2002 eksploderer en bil på en øde landevei i Yemen. Blant de seks passasjerene sitter Qaed Salim Senyan al-Harthi, av CIA utpekt som hjernen bak det Al-Qaida-ledede angrepet mot destroyeren USS-Cole i oktober 2000, hvor sytten amerikanske marinesoldater mistet livet. Bort fra det brennende bilvraket flyr et førerløst Predatorfly, en Hellfire-missil lettere.
USA er ikke i krig med Yemen. I desember 2001 sendte George Bush jr. Gerald Fords 25 år gamle skriv som stanset de amerikanske dødslisensene til historiebøkene. Som et ledd i krigen mot terror har CIA igjen fått tilbake sine utvidede fullmakter til å kunne likvidere fiender av USA som befinner seg på fremmed jord.
Den 12. september 2001 tok den vanligvis så USA-kritiske franske avisen Le Monde frem krigstypene for å bebude at «i dag er vi alle amerikanere». Men verdens sympati har kjølnet i møte med hva mange oppfatter som amerikansk maktarroganse og alenegang. Hegemoniers største fiende har historisk sett vist seg å være en selv. Overmakt gir potensiale for maktmisbruk, som igjen kan provosere konkurrentene til blokkdannelse. Sementen er fellesinteressen av å svekke hegemoniets posisjon.
Når man er på toppen av sin makt, kan det bare gå en vei – nedover. For fire-fem år siden arbeidet Galtung med imperiets mulige undergang. Han gjorde en lignende analyse for Sovjetunionen i 1980, og ga det ti år. USA får tjue.
– Min tese er basert på tredve imperiers undergang. Et eksempel er Sovjetunionen, og tesen er at undergangen ikke skyldes en faktor alene, men opphopningen av et visst
antall kontradiksjoner.
«Motsetningslisten» for USA består i følge Galtung av fjorten
punkter som spenner over økonomiske, militære, politiske, kulturelle og sosiale forhold. For eksempel vil selvbildet som gudevalgt og eksepsjonell verken være forenelig med myten om egalitet og homogenitet, eller ønsket om å ha et nært forhold til Europa. Den økonomiske modellens behov for stadig vekst vil ikke la seg kombinere med nedsatt kjøpekraft for store deler av befolkningen, ei heller naturens bæreevne. Motsetningene vokser, og når de når et visst punkt, vil imperiet bryte sammen, spår Galtung. Når
antallet kontradiksjoner når en viss grense, inntreffer så neste fenomen: Ledernes demoralisering, og eventuelt et siste forsøk på å slå vilt i alle retninger.
– Det er her jeg plasserer USA akkurat nå, sier Galtung