Et stort tre i skogen har falt

Med sin lekende, utforskende, boksende og uforutsigbare væremåte ble han på et vis yngre og yngre. Men selv de største trærne i skogen må få lov til å falle når årringene har blitt tallrike.

Arne Næss hadde som filosof et internasjonalt ry. Han startet som logiker og positivist – og delte samtidens tro på at virkeligheten bare kan gripes gjennom en naturvitenskapelig tilnærming. Gradvis beveget han seg utover disse rammene. Inspirert av filosofen Spinoza ble begrepet livsglede mer og mer sentralt. Han gikk inn i kampen for miljøansvar og naturvern, og legitimerte ikke-voldelig sivil ulydighet, ikke minst da han deltok selv i Mardøla-aksjonen som skulle hindre utbyggingen av Norges høyeste, og verdens nest høyeste, foss. I en alder da andre ville ha vært pensjonister i 20 år utgav han en bestselger av en bok om livsfilosofi, som ikke minst ble lest av mange unge mennesker.

I sin «dypøkologi» legger han vekt på at mennesket er en del av naturen, uten rett til å heve seg over andre skapninger, for ikke å si utrydde dem i jakten på komfort. Men han var også med i 70-tallets kamp for en mer solidarisk verdensorden – og ble den første styrelederen i Framtiden i våre hender etter stiftelsen i 1974. Med sin evne til å se kjernen i et problem mente han at miljøkrisen ikke kunne løses ved ny teknologi alene, fordi selve hovedproblemet er vekstsamfunnets dynamikk. Jakten på evig rikdom må erstattes av jakten på gledens kilder i det indre, i naturen – helst i fjellet, for hans egen del - i tenkningen og i undring. Han stilte spørsmål ved det aller meste, alltid overraskende, alltid stimulerende.

Han var lett å be når det gjaldt å skrive artikler for Framtiden i våre hender, delta på møter, og det var et privilegium å treffe ham ved julebord eller andre sosiale arrangementer.

Han forutsa sin egen død. For drøyt to år siden sa han at han regnet med å ha to år igjen å leve. Det sier litt om hans format at han fikk rett. Han etterlater seg et tomrom. Det kommer ikke til å bli fylt.