En mikroskopisk giganttrussel

Med sjokket etter terroranslagene 11. september synes trusselen for bruk av masseødeleggelsesvåpen igjen å være i verdenssamfunnets bevissthet. Men faren er ikke lenger entydig bygget på en massiv krig mellom to supermakter. Kloden har blitt en mer utrygg plass å befinne seg på. Spredningen av masseødeleggende våpen er sterkere enn noen gang.

En skitten historie

Verden ble kjent med de grusomme konsekvensene av kjemisk krigføring under avslutningen av første verdenskrig. Gjensidige gassangrep – primært med klor- og sennepsgass – festet millioner av soldater til gassmasker, uten at den kontinuerlige stillingskrigen kom nærmere noen løsning. Ved krigens slutt hadde hundre tusen møtt døden som følge av giftige gasser, og over 1,3 millioner var påført uopprettelige skader.

De dyrkjøpte lærdommene av den kjemiske krigføringens brutalitet resulterte i Genévekonvensjonen (1925) som forbyr bruk av kjemiske og biologiske våpen i krig. Satt opp mot dagens våpen er derimot oldefarsgenerasjonen fra første verdenskrig for bagateller å regne, for de samme landene som skrev under på konvensjonen har fortsatt med å videreutvikle denne typen «forbudt krigføring», ikke bare i laboratorier men også i forsøk med sivile. Nylig ble det avdekket at den japanske hæren systematisk eksponerte kinesisk, koreansk og russisk sivilbefolkning for biologiske våpen mellom 1933 og 1945. Jord og vannforsyninger ble forurenset og infisert av dødelige bakterier som miltbrann, tyfus og kolera. Resultatet – en militærteknisk suksess: Mer enn én million døde.

Men japanerne var langt fra alene i sine bestrebelser etter å utvikle masseødeleggelsesvåpen. I Sovjetunionen fantes det mer enn tredve hemmelige byer – det vil si byer som ikke var markert på noe kart – der store industribygg hadde én hovedfunksjon: å utvikle bakteriologiske og biologiske våpen i stor skala. Blant de mest fryktede resultatene er bakterien Anthrax836 (utviklet på slutten av 80-tallet), en ekstremt dødelig variant av miltbrannbakterien som spres i form av et finkornet gråbrunt pulver som kan sveve som usynlige partikler i mils omkrets. De fleste av bioingeniørene som var underlagt det militære etablissementet i Sovjetunionen befinner seg for øyeblikket på en rekke ulike plasser rundt omkring i verden, både i dagens Russland, USA og en del europeiske og asiatiske land, hvilket gjør at ekspertisen på området er spredt og potensielt sett kan havne i gale hender.

Fattigmannsatombomber

Biologiske våpen er blitt kalt «fattigmannsatombomber». Satt opp mot atomvåpen er de billigere og enklere å produsere, til tross for at effekten kan være vel så skadelig. Dette har ført til en sikkerhetspolitisk opptrapping i forhold til trusselen om å bli utsatt for et biologisk angrep, hvilket blant annet kom til uttrykk i USA i fjor da miltbrannbakterier ble forsøkt spredt via post. Miltbrann er en ekstremt dødelig sykdom (et gram moderne anthrax-materie inneholder over en million dødelige doser miltbrann), hvilket gjør det mer dødelige og farligere enn noe annet kjemisk våpen.

Kun et fåtall land disponerer teknisk ferdighet og økonomisk mulighet til å produsere atomvåpen. Det er kjent at USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, Pakistan, India, Israel og Nord-Korea er i besittelse av disse våpnene, men hovedtyngden i arsenalfordelingen er fremdeles knyttet til USA og Russland. Siden Gorbatsjovs perestrojkapolitikk har det vært en gjensidig enighet om å minimere antallet sprenghoder. I dag finnes det cirka 6.000 bomber med tilhørende sprenghoder i verden, og målet er å redusere dette antallet til 2.200 innen utgangen av 2012. Derimot representerer ikke atomvåpengigantene Russland og USA noen umiddelbar fare for en atomkrig. Det betente forholdet mellom atommaktene India og Pakistan i forhold til Kashmirkonflikten, har allerede ført til tre konvensjonelle kriger, og i fjor var man like ved å utløse en fjerde, noe som ble avverget etter sterkt press fra det internasjonale samfunn.

Til tross for at spenningsnivået er betydelig mindre etter den kalde krigens oppløsning, er atomfaren fremdeles sterkt til stede med massive ødeleggelser som konsekvens. Prøvesprengningsområder rundt omkring i verden har både vist hvilket enormt destruksjonspotensiale som finnes i moderne atombomber, men også hvilke langsiktige skadevirkninger som blir påført alt biologisk materiale som befinner seg i dets nærhet. Mellom 1951 og 1962 detonerte USA mer enn et hundre atombomber i Nevadaørkenen – 23 av dem større enn den som ble sluppet over Hiroshima, hvilket har utsatt lokalsamfunn for radioaktiv eksponering og gitt et påfallende høyt antall krefttilfeller og misdannelser.

Nye terrormål

Men atomfaren er ikke knyttet til atombomber alene. Rundt omkring i hele verden finnes tikkende miljøbomber i form av kjernekraftverk som både er misligholdte og dårlig sikret mot mulige terroranslag. Et angrep med samme midler som ble benyttet 11. september, vil kunne få katastrofale konsekvenser. En rapport hevder at mer enn 3,5 millioner mennesker vil kunne dø og radioaktivitetsnivået stige med mer enn 25 ganger så mye som etter Tsjernobylkatastrofen.

Et annet skremmende scenario er såkalte «skitne bomber», det vil si konvensjonelle bomber som brukes til å spre radioaktivt materiale og som dermed vil kunne få store lokale miljøødeleggende konsekvenser. Russiske myndigheter hevder å ha registrert 23 forsøk på å stjele spaltet materiale fra gamle atomanlegg fra Sovjet-tiden. Flere kilo beriket uran kan ikke gjøres rede for, og amerikansk etterretning frykter at den befinner seg i hender på grupper som søker å benytte dette ekstremt radioaktive stoffet i terroristøyemed.