Drømmen om Europa

– Jeg hater solen. Jeg bor under solen og jobber under solen. Den steker meg levende, derfor hater jeg den.

Mustapha Midane tørker svetten bort fra ansiktet. Det er 35 grader i skyggen og asfalten på motorveien kjennes ut som en stekepanne. Mannen som går foran meg er 41 år gammel og har mistet mye av den enorme energien han hadde som ung. Å være illegal innvandrer i Europa er slitsomt, men synes likevel bedre enn alternativet i hjemlandet Marokko.

Midane har jobbet hos en spansk bonde denne formiddagen og tjent noen svarte euro. Han er våt av svette og har jord på hendene. Vi er på vei hjem til ham for å hente et håndkle og rene klær. På veien passerer vi et stort, fraflyttet kjøpesenter. Det er nesten ingen butikker igjen, og de tomme lokalene har blitt bygd om til små leiligheter.

– Her bodde jeg tidligere, forteller Midane. Da jeg kom til Gran Canaria i 1999 fikk jeg jobb på en restaurant i turistområdet og tjente bra. Jeg hadde leilighet med bad og fjernsyn. Men i fjor intensiverte de spanske myndighetene jakten på illegale arbeidstakere, og hyppige kontroller av restaurantene førte til at jeg mistet jobben.

Skammer seg

Ingen jobb – ingen penger. Midane måtte pakke sammen og flytte ut. Eneste løsning var å bli uteligger. Etter enda en kilometer på den brennhete asfalten kommer vi til hans nåværende hjem; et gammelt telt ved en jordhaug mellom to motorveier, der bilene suser forbi på vei til Las Palmas.
– Vent her mens jeg henter tingene mine. Du får ikke være med og se. Jeg skammer meg over hvordan jeg bor.
Han blir borte ti minutter og kommer tilbake med håndkle og rene klær.

– Eiendelene mine får i hvert fall ligge i fred her, det er viktig. Dessuten er det lite vind og lufta er tørr. Jeg vil heller sove her enn nede på stranda, slår Midane fast.

På den andre siden av motorveien ligger hotellene tett, med mennesker som slapper av ved bassengkanten. Midane er vant til å leve blant folk som har mye mer enn ham selv og gir ikke uttrykk for at han reagerer på det. Turen går ned mot strandområdene, men først vil marokkaneren ha en kald øl. Han forsvinner inn i butikken og kommer ut med en boksøl i hver hånd. En til journalisten og en til seg selv.

– Jeg jobber hos bonden noen ganger i uka og tjener nok til å kjøpe mat, øl og kaffe. Dessverre har han ikke bruk for meg ofte nok til at jeg kan tjene det som trengs for å leie en leilighet og leve et normalt liv.

Drømmen som brast

Det er det som er drømmen til Midane: å ha jobb, tak over hodet og muligheten til å leve et normalt liv. Da ville han vært lykkelig. Han trodde drømmen skulle gå i oppfyllelse for et år siden. Da bestemte de spanske myndighetene at alle illegale
innvandrere som kom til Gran Canaria før 23. januar 2001, skulle få arbeidstillatelse. Midane kom i 1999 og har gode beviser for det: et dokument fra en hjelpeorganisasjon
som hjalp ham med mat og husrom de første ukene, og et avisbilde der han tilfeldigvis kom med.

Søknaden om arbeidstillatelse ble sendt inn, men svaret var negativt.
– Jeg forstår ikke hvorfor, jeg har jo klare bevis.
Han trekker en liten mappe med papirene frem fra lomma, og viser
dem frem.
– Se her, jeg har beviser i fleng!
Nå har han klagd på avgjørelsen. Marokkaneren er forberedt på å få
avslag igjen, og sier han vil gå til rettsak som en siste utvei.

Får hjelp av frivillige

Vi går langs strandpromenaden blant butikker som selger solbriller og t-skjorter. Restaurantene ligger tett, med kelnere som inviterer inn forbipasserende turister. Oss lar de gå i fred. Ved inngangen til den hvite bygningen som er en offentlig dusj og toalett, sitter to vakter som krever inngangspenger. Midane betaler en euro og forsvinner inn i en av båsene. Når kranene åpnes og det avkjølende vannet renner over ham, begynner han å synge. Han tar seg god tid, og når døren endelig åpnes er han iført morgenkåpe. Den sprader han fornøyd rundt i en stund, før han forsvinner inn igjen og kommer ut påkledd.

Midane er en av få heldige som har fått bli med i et hjelpeprogram i regi av den katolske kirka og de lokale myndighetene. Det er takket være dem at han har nyvaskede klær å ta på seg. På samme sted får han hjelp til å finne jobb og middagsmat hver dag. Hjelpen til å finne arbeid har ikke vært til særlig nytte, men det
varme måltidet er et høydepunkt på dagen. Bare et fåtall av de fattige og hjemløse på øya har tilgang til et slikt hjelpeappartat. Senteret er kun åpent for de som virkelig ønsker å forbedre sin egen situasjon, og driften er i stor grad basert på frivillig arbeid.

Har reist Europa rundt

Etter dusjen går Midane til stamkaféen sin på et av turistområdets store kjøpesentere. Han vil inn i skyggen, og der blir han sittende til dagen er over. Han snakker mye.
Om hvordan han har reist Europa rundt, bodd i Tyskland i åtte år og i Nederland i tre. Hele tiden har han måttet gjemme seg og ta illegale jobber. Denne turen til Gran Canaria er hans tredje tur til Europa. Å reise fra Marokko til Spania og tilbake er ikke noe problem. Han kan reise hjem og komme tilbake når han vil.

– Da jeg kom til Gran Canaria for tre år siden, var det som blindpassasjer på en stor lastebåt som fraktet biler. Jeg fant en jobb på havna i hjembyen min, Casablanca, og ventet bare på en anledning til å stikke av. Da den riktige båten kom, gjemte jeg meg som en mus i lasterommet. Egentlig ville jeg til Frankrike, men siden jeg bare fikk med meg en og en halv liter vann, valgte jeg å gå av på første stoppested, som var Las Palmas.

Det var søndag morgen da Midane ankom hovedstaden på den kjente ferieøya. Han vandret rundt i gatene på det totalt ukjente stedet, på leting etter noe som kunne være starten på et nytt liv. Ett av de første menneskene han traff på morgenkvisten
var en araber som tipset ham om et hjelpesenter, der folk i akutte situasjoner kunne få mat og overnatting. 41-åringen ble værende noen uker til det kom en annen som
trengte hans plass. Deretter flyttet Midane til sydspissen av øya der turismen er mer konsentrert, og muligheten til å finne en arbeidsgiver som ikke spør etter papirer var
større.

Fotball

– Det er mange arabere her som hjelper hverandre, forteller Midane.
De fleste av dem er berbere som holder tett sammen. Jeg er også fra Marokko, men er ikke berber. Derfor må jeg stort sett greie meg på egenhånd.

Den forhatte solen har gått ned og det begynner å bli mørkt ute. Luften er kjøligere og mer behagelig. Midane har ikke lyst til å gå hjem og bli minnet på at han ikke har noe
ordentlig hjem.
– Det er fotballkamp i kveld. Manchester United spiller mot Bayer Leverkusen. La oss gå og se kampen og ta en øl.