Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Det var en gang en by

Frykten for masseødeleggelsesvåpen har fått skremmende aktualitet den siste tiden. Men de beryktede våpnene er ikke bare en teoretisk trussel mot kloden. De har faktisk blitt brukt. Og det kan skje igjen.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Frykten for masseødeleggelsesvåpen har fått skremmende aktualitet den siste tiden. Men de beryktede våpnene er ikke bare en teoretisk trussel mot kloden. De har faktisk blitt brukt. Og det kan skje igjen.

Den 6. august 1945, litt over klokka åtte om morgenen, kom et enslig B-29 bombefly fra det amerikanske flyvåpenet inn over den japanske byen Hiroshima. Det møtte ingen luftvernsild eller fiendtlige kampfly. Flyet hadde påmalt navnet «Enola Gay». Enola Munter slapp bomben «Little Boy» over sentrum av byen. Klokka 08.15, i 580 meters høyde, eksploderte Guttungen. Enola Munter hadde da gjort en brå u-sving for å unngå mest mulig av trykkbølgen fra eksplosjonen. Flyveren rapporterte tilbake til basen at oppdraget var utført, at besetningen så en soppformet røykformasjon vokse opp over Hiroshima, at alt var normalt om bord, og at Enola Munter returnerte til basen.

Det høflige folket

Japanere sover overalt. De sover på tog, buss og trikk. De sover på benker i parken og under foredrag i moderne kongresshaller. På en japansk hurtigmatrestaurant sitter en japaner i ulastelig dress og sover etter å ha spist lunsj. Jeg har sett to japanske ungdommer ligge og sove oppå en og samme sykkel, jeg sverger. Sykkelen stod sant nok stille. Men den stod.

Jeg antar at de sover hjemme også, men noen jobber så mye overtid at de trekker ut en skuff fra veggen på kontoret og sover der.

Fins det høfligere mennesker enn japanere? En mann kjører ut fra en bensinstasjon. En ansatt bukker tre ganger, nesten til jorden. Det kan ha vært keiseren som satt ved rattet, men det er ikke sannsynlig. Konduktøren på trikken bukker for hver enkelt som går av og takker for at de ble med. Tvnyhetene åpner og slutter med at oppleserne bøyer seg dypt.

Moderne liv

Tokyo er tolv millioner mennesker. Men folk i gatene synes ikke stresset. De dulter aldri borti deg, ingen virker irriterte, de er tvert om alltid klare til å hjelpe deg hvis du fomler med et kart eller en togbillett. Ungdommene har ikke det harde, kule ansiktsuttrykket som unge mennesker gjerne tar på seg i norske byer. Høflighet og vennlighet er kanskje gode overlevelsesstrategier når folk bor tett. Før hadde de papirvegger, nå bruker de mobiltelefon i stedet. Telefonene er mer moderne enn våre, og brukerne langt mer diskret. De går i flokk og snakker stille. Det kan nesten virke som om de snakker med dem rett bak. Hvis første  rekke av mobilister bare hadde ventet noen sekunder, ville de kunne snakke sammen uten høyteknologi.

Jeg har problemer med å skille ansiktene fra hverandre. Men med ett passerer mannen som sov i lunsjrestauranten i nærheten: Han ser litt hippieaktig ut, en intellektuell, kanskje ansatt i en fredsorganisasjon.

Japan har en militaristisk, brutal historie.

Shinkanzen

Med supertoget shinkanzen, som har en toppfart på 300 kilometer i timen, tar turen fra Tokyo til Hiroshima fire timer og førtifire minutter. På stasjonene er inngangsdørene til
de ulike vognene avmerket. Mellom Tokyo og Osaka går det tog hvert åttende minutt. Shinkanzen er i rute.

Det er med hjertebank jeg sitter på det toget som skal føre meg til en av de to byene i verden som er blitt atombombet. Utenfor vinduet viser det seg en sjelden gang jorder eller et skogholt. Men åssidene er bratte og grønne. I innlandet rager fjellene opp til over tre tusen meter.

Atomvåpnene kan i dag utslette alt høyere liv mange ganger. Atomvåpen spres. Ved en omfattende «utveksling» av atomvåpen, som militæranalytikerne så rolig kaller det, vil trolig barkebillen gå en gyllen æra i møte. Den er svært resistent mot radioaktivitet. De militære planleggerne snakker også om «å levere varene» – slik Guttungen ble levert over Hiroshima, og «Fat Man« – Tykken – ble levert til Nagasakis
innbyggere noen dager senere.

Den reisende har andre problemer. Nei, ikke mobiltelefonene. Japanere er høyt siviliserte. I motsetning til på det plagsomme Bergenstoget, er mobiltelefoner forbudt, unntatt i avmerkede soner. Forbudet blir respektert – stort sett. Men japanerne snakker dårlig engelsk. Togvertinnen kommer likevel bakfra og tilbyr «ricecream«. Hvordan smaker japansk riskrem, tro? Jeg løfter en pekefinger til henne, men da ser hun til den andre siden. I et glimt, mens jeg er uoppmerksom, vurderer hun min interesse for japansk riskrem til null og er kommet foran meg.

Reisende uten diskresjon

Jeg har ikke snakket til noen på timer, og merker at stemmebåndet er rustent. Men jeg vil ikke være en tafatt reisende som skal miste sin eneste anledning til å smake denne spesialiteten. Derfor roper jeg «Excuse me«, det lyder altfor høyt her i Japan, folk snur seg diskret flere rader framover, alle snur seg, unntatt togvertinnen. Mitt utrop må ha vært fjernt fra den dannede japanske måten å påkalle oppmerksomhet på, kanskje mer som en utilsiktet gnisning på stemmebåndene på grunn av et upassende nys eller som et ubehersket emosjonelt utbrudd. Togvertinnen har hørt det som er de
japanske jernbaners plikt å ikke oppfatte offisielt. Dermed er lyden strengt tatt ikke ytret, og jeg er ikke satt i forlegenhet.

Shinkanzen har lange vogner. Hun forsvinner langsomt med den sjeldne og sjeldent velsmakende japanske riskremen. Men bare en time senere kommer hun tilbake. Jeg våger ikke snakke, men en håndbevegelse er nok til at hun selger meg et lite beger. Det inneholder icecream.

Litt underlig er det at forretningsmannen som sov, han som egentlig jobber i en fredsorganisasjon, plutselig sitter tre seter bak meg. Japan har over hundre millioner innbyggere.

Hiroshima ser ut som Osaka, Kobe, Tokyo, uten særpreg, uten historie. Men er det noen by som har historie, så er det denne. Navnet står over hele verden som symbol på det ytterste menneskelige barbari. Og den ytterste trussel.

Tomikos historie

Jeg treffer Tomiko Matsumoto. Hun er 71 år gammel. Matsumoto forteller: Plutselig var det som om solen eksploderte. Etter det så jeg ingen ting, og i det samme følte jeg en uutholdelig smerte. Jeg var blendet, og måtte skille venninnene mine ut på stemmen. Vi holdt rundt hverandre. En av dem virket som hun hadde høy feber. Hun sa noe. Jeg forstod det ikke. Så ble hun stille. Litt etterpå døde hun.

Jeg kunne ikke stå selv lenger og skalv og var forferdelig kvalm. Mange av venninnene mine døde. De døde en etter en. Det luktet svidd av brente mennesker.

Jeg avbryter henne ikke. Hun snakker stillferdig og med verdighet.

– To dager senere fikk jeg førstehjelp for brannsårene. Etter nesten to uker kom min bestemor med en boks. Den inneholdt asken og knoklene etter min mor og tre år gamle lillebror. Jeg gråt ikke. Jeg hadde ikke flere tårer igjen. I september mistet jeg håret.

– Og i dag?
– Jeg skjuler alltid sårene, selv på varme dager. Jeg skjuler også de mentale sårene. Jeg har skyldfølelse fordi jeg overlevde. Først etter femten år snakket jeg om 6. august. Nå vil jeg snakke. Det viktigste i mitt liv er å fortelle – slik at det aldri skjer igjen.

I skyggen av utslettelse

Sårene fra 6. august er godt skjult i Hiroshima. Atomdomen, en fabrikkbygning som ikke raste sammen av trykket, står i ruin som et minnesmerke. Det fins et fredsmuseum og en fredspark. Men nesten alle bygninger fra 1945 er revet, også de som stod i utkanten av byen og ikke ble ødelagt.

Fredsbevegelsen i Hiroshima er sterk. Byen presenterer seg for omverdenen som en fredsby og kjemper for atomnedrustning. Det gjør verken Tønsberg eller Portland eller Tokyo.

Nesten hundre tusen sivile ble drept umiddelbart eller straks etter at Smågutten hadde gjort det han var laget for, de døde av trykket, av varmen eller strålingen. Litt færre døde av senvirkningene. Det dør ennå mennesker i Hiroshima på grunn av bomben.

Fredsmuseet inneholder fotografier, og verre – tegninger laget av overlevende barn. Verre fordi de viser opplevelsen innenfra, følelsene, i et fryktelig forsøk på å uttrykke det umulige: Mennesker med avflådd hud hengende ned fra kroppen. Hauger av lik. Mennesker som har hoppet uti en av byens seks elver for å lindre smertene fra brannsårene. Elvene fløt av døde.

På museet står en nesten smeltet trehjulssykkel. En femåring var ute og syklet rett under eksplosjonsstedet. Klokka 08.15 den 6. august 1945 her i Hiroshima ble han og sykkelen smeltet. Temperaturen i eksplosjonen kom opp i nesten fire tusen grader, ikke langt unna varmen på solas overflate.

Som om sola eksploderte.

Gutten på trehjulssykkelen

Ja, Japan startet en brutal angrepskrig. På grunn av sykelige æresbegreper ville Japan ikke avslutte annen verdenskrig. Men denne femåringen på trehjulssykkel hadde ikke startet noen angrepskrig. Det var ikke han som nektet å gi seg for overmakten.

Ja, mennesker lider like mye på grunn av andre typer brann- og eksplosjonsskader. Men i Hiroshima var det meningen at titusener uskyldige skulle dø. Det var ingen feilbombing eller uunngåelige krigsdødsfall. Det var bestemt at gutten på trehjulssykkel skulle dø, det var planlagt, mannskapet på Enola Munter var bare siste ledd i kjeden.

Atombombingen i 1945 hadde mer til felles med islamsk terrorisme enn krig. Gud og Allah og Jahve forby at Al Qaida skaffer seg en atombombe.

Det er løgn at atomvåpen er for forferdelige til å brukes, og derfor bare sikrer freden. De er brukt. Og trusselen om bruk gir bare meningen hvis viljen til bruk er til stede.

Men sparte ikke atombomben liv? Propaganda. Den kunne vært sprengt over tynt befolkede områder, den kunne ha blåst i stykker Tokyo havn eller keiserens landsted. Det ble ikke prøvd.

Hiroshima var også annerledes fordi så mange kunne drepes så fort. Hitler, Stalin og Pol Pot brukte lenger tid.

Og Hiroshima var annerledes fordi menneskeheten snart begynte en ny æra i klodens historie: Livet i skyggen av utslettelse.

Fredsaktivist i Hiroshima

Jeg treffer Ryohei Sawada fra fredsbevegelsen i Hiroshima – og møtes med en makeløs begeistring og hjelpevilje. Sikkert fordi Sawada er en ildsjel, muligens fordi den internasjonale interessen for atomnedrustning er lav – men kanskje mest fordi jeg kommer med hilsener fra Ole Koppereitan i Nei til atomvåpen. Hver 6. august bor Kopperitan hos Sawada, som er pensjonert fjernsynsjournalist – pensjonsalderen er
lav i Japan.

Det første store vekstprosjektet i Babel irriterte Vårherre såpass at han slo oss med ulike tungemål.

Jeg vil ha tak i det han sier, men vi stopper stadig opp. Jeg legger meg til en velvillig humrelyd, som kan tolkes som at jeg forstår, gir min tilslutning. Lyden er ubestemt nok til ikke å forplikte meg. Først og fremst uttrykker den min respekt for Sawada.

Koppereitan har lært Sawada å si god dag, god morgen, god kveld og Holmenkollen på norsk. Nå lærer Sawada meg å si god dag, god morgen, god kveld og Holmenkollen på japansk. Kan du noen få ord på et språk, er det bare franskmenn som ikke blir lykkelige av det. Dessverre er mitt hode uegnet til fremmedspråk. Jeg husker god morgen-lyden i 37 sekunder. Etter 40 kunne ingen ha glemt den mer enn meg. Jeg er en dårlig elev.

Bombede trær

På hotellrommet står det en digital do. Den har et kontrollpanel som kan stilles inn på: Varmt sete. Deodorantisering. Vanntrykk. Spray. Bidet. Og et par uforståelige funksjoner. Men den gjør meg ikke noe, bare risler litt ekstra med vann når jeg setter meg.

Den kan også brukes som do.

Ved frokosten – råtten fisk er en ideell start på dagen – kommer mannen som sov i lunsjrestauranten i Tokyo, han jeg også så på Shinkanzen, inn i spisesalen. Jeg blir grenseløst forbløffet. Japan er stort. Vil han meg noe? Men straks etter kommer en kvinnelig programleder som bukket på tv-nyhetene i Tokyo dagen før, og setter seg ved et annet bord. Jeg må ha tatt feil.

Sawada viser meg Fredsparken. Den er vakker, fredfull som enhver park, bare atomdomen står igjen i utkanten som et taust skrik. Dette såret skal ikke fjernes.

Her skjedde det.

Vi besøker en park fra 1600-tallet. En idyll, med pagoder og karakteristiske, buede broer over små bekker og en karpedam. Japanere og kinesere liker best temmet og kultivert natur. Og vakkert er det. Trærne her er atombombede, vi er et par kilometer fra episentret, de har kommet seg igjen og lever. I denne parken søkte mennesker tilflukt 6. august 1945. De aller fleste døde her.

Når faller neste bombe?

Senere spiser vi søt bønnesuppe og drikker grønn te i et tempelanlegg i åsen utenfor byen. Utsikten mot byen og de kuppelformede høydene er inderlig vakker. Også her fyltes det opp med mennesker etter at Veslegutt var sluppet. De døde og er begravet på stedet. En mor med sin tre år gamle datter mater en flokk hjemløse katter. Jenta klapper kattene, som er tillitsfulle. Over denne moren, dette barnet og disse kattene
har ingen sluppet atombomber. Ikke ennå.

Kanskje fins det bare ett viktig spørsmål: Hvordan skal vi hindre at det skjer igjen?

Men de to store taperne etter krigen – Tyskland og Japan – er ikke sterke militærmakter i dag, og truer ingen. Derimot er de økonomiske kjemper, motsatt England og Russland. På 60-tallet var «Made in Japan« en vits. På 70-tallet dukket det i Vesten opp rare navn på reklameskiltene: Mitsubihsi, Sony. I dag hugger Mitsubishi i verdens regnskoger, dag og natt, om natta med lyskastere. Men Japan passer godt på sine gjenværende skoger, og klimasinken Japan har skinnende rene gater.

Vi tar en av de gamle trikkene, som fantes i -45, de er kjent fra bilder fordi de kom i gang igjen etter noen dager, til oppmuntring for befolkningen. Sawada tar mobilen og blir stanset av konduktøren. Vi sitter i en trikk som har vært atombombet. Når faller neste bombe?

For det vil falle flere atombomber. Ikke over Hiroshima, men over Tokyo og New York og Bodø. Hvis vi ikke tar til vettet og ruster ned.

Hvem kan tenke seg 813 år med operative atomvåpen, planer og strategier for bruk, vilje til bruk, og alt skal gå bra?

Hitler kommer tilbake. Nero kommer tilbake. Hvis de overtar atomvåpen, er det gjort. Mennesket er en skapning som sjelden er hundre prosent feilfri. Teknologien er sjelden hundre prosent feilfri. Å tro at mennesket kan kontrollere atomvåpnene, er ønsketenkning, vanetenkning, mangel på tenkning. Under den kalde krigen gikk atomalarmen hundrevis av ganger – ved feil. Underjordiske sementsiloer ble klargjort for utslettelsen. Lydige flyvere satt krumbøyd over spaken på bombefly, denne gangen av type B 52, med rusende motorer. Enola Munter igjen og igjen, og ingen skal tro at de ikke vil lyde ordre denne gangen også.

Vekk oss

Atomvåpen spres. De unge tar det med ro. Under årsmøtet til norske Nei til atomvåpen, de fleste var over 60 år, snakket noen om å arrangere rap mot atomvåpen for å tiltrekke seg ungdommen. Men det er de voksne som vet, som burde løpe ut i gatene og knuse vinduer i Islamabad og på Kolbotn.

Men vi er jo lei dommedagsskremselen! Vi vil hygge oss i våre smakfulle hjem, og lokkes inn i en atomvåpenfri og miljøvennlig framtid. Noen bør gjøre det for oss.

Kan disse noen øyeblikkelig finne opp en behagelig måte å vekke oss fra dvalen på? En moderne, kul og helst underholdende vei vekk fra dommedagstrusselen? Det må da kunne gjøres av et reklamebyrå. Unnskyld, nå heter det informasjonsbyrå, nei kommunikasjonsbyrå er visst siste nytt.

Hvis ikke en atomkrig kanskje er verre enn angsten for en atomkrig, og hvis ikke angst kan være et erkjennelsesredskap og press til å handle.

Kanskje kan bare et nytt Hiroshima redde oss? En begrenset atomkrig, lokale ødeleggelser som når gjennom fortrengningspanseret vårt uten å drepe alt og alle. Det er en nesten uutholdelig tanke.

Hvorfor er det utenkelig at Petter Nome skulle ta initiativ til et opprop for atomnedrustning? Hvorfor engster vi oss ikke for irakiske og amerikanske masseødeleggelsesvåpen? Det synes jeg er et viktig spørsmål. Noe fenger og er tidsriktig og lett. Atomvåpenmotstand, det var 80-tallet det. Og her gjelder det å ikke framstå gammeldags.

Men atomvåpnene forsvinner ikke ved å overses.

Blomsterfrø fra Hiroshima

Japanere liker å gå på karaokebar. Det gjør de også i Hiroshima. Sawada og jeg går på suhsi-bar. Maten er fantastisk. Det tar tre år å bli sushikokk. Hva bedriver de tiden med? Maten skal bare skjæres opp, anrettes. Ellers er det rene råvarer fra Hiroshima-bukta. Det er skjell og kråkeboller også, og tang i suppa. I Norge sultet folk i hjel tidligere, fordi de ikke ville spise skalldyr og kråkeboller og tang.

Sawada er enestående. Jeg overøses med japanske snacks når jeg drar: råtten, tørket fisk i soyasaus, tørket blekksprut, suppeposer, det er nydelig. Jeg får blomster, og frø, til å så hjemme. Blomsterfrø fra Hiroshima.

Litt nordøst for Hiroshima fins noe av det japanske bondelandet: Jorder, hus som likner små klynger av templer. Ingen sveitserhus, ingen Hollywood-hus. Japanerne tar imot de vil fra Vesten: Teknologi, ja takk. Men et korps av norske misjonærer sliter for å omvende én japaner hver i året. Vestlig, klassisk musikk: ja takk. Men du må lete etter en McDonalds-restaurant. Brettungdom med amerikanske klær og aggressivt kroppsspråk fins nesten ikke.

Jeg stopper noen timer i Kyoto. Fra Hiroshima til Kyoto – to av menneskehetens skjebnebyer. Den ondeste av alle tanker: Mulig bruk av atomvåpen. Og ødeleggelse av klimabalansen i jakten på raskest mulig velstandsvekst.

Nesten alt som lever, lever nå på menneskenes foreløpige, tankeløse nåde.

Den irske kjempehjorten døde ut fordi den overutviklet geviret, våpenet sitt, så mye at den til slutt knapt kunne bevege seg. En hummerart forsvant fordi kloa ble for stor. En tobent ape utviklet en stor hjerne, med større intelligens enn innlevelsesevne.

Ett eller annet sted i den hjernen fins kanskje det punkt som må stimuleres for å utløse evnen til medfølelse. Senteret for å kunne skille mellom viktig og mindre viktig,
mellom overlevelse og rentepolitikk. Men hvor er det?

Menneskeheten har en uhyggelig evne til å gli inn i varslede katastrofer.

Men shinkanzen er i rute inn til Tokyo.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -