Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Den nakne sannhet

Utenfor IOCs hovedkvarter i Lausanne står en ung, naken kvinne i vinterkulda. Atleten representerer alt den mektige, mannsdominerte og styrtrike internasjonale olympiske komitéen ikke står for.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Utenfor IOCs hovedkvarter i Lausanne står en ung, naken kvinne i vinterkulda. Atleten representerer alt den mektige, mannsdominerte og styrtrike internasjonale olympiske komitéen ikke står for.

S. parkerer bilen sin i det olympiske parkeringsanlegget og spaserer inn i den tidligere olympiske deltakerlandsbyen i München.
S. er på reportasjereise. Kollegene hans i redaksjonen hjemme har vært enige i at et fokus på den mektige, olympiske bevegelsen er viktig – bevegelsens nesten ukjente historie, tilknytningen til den tyske nasjonalsosialismen på trettitallet, og den vage og flertydige ideologien som har fått navnet «olympismen» er verdt en nærmere analyse og beskrivelse. München, mener S., peker seg ut som et riktig sted å begynne beretningen om jakten på den olympiske idé og det som mange i den olympiske bevegelsen kaller ”the spirit of olympic”. «Terroristene forandret bildet av de olympiske leker for alltid,» skriver Bill Mallen, en fremtredende olympisk historiker.

S. merker seg at Bill Mallen har skrevet over 20 bøker om den olympisk historien. Den konstruerte idrettsfesten har fått større oppmerksomhet enn mange historiske hendelser. Nettopp fordi lekene trenger seg inn i virkeligheten. De erobrer den – og blir en del av den. I alle fall forfører de oss til å tro at det er virkelighet – og ikke et iscenesatt skuespill vi ser og hører.

The Games must go on!
Da den tyske forbundspresidenten Gustav Heinemann åpnet de olympiske lekene i München sommeren 1972 var hensikten å vise verden et nytt og sympatisk tysklandsbilde. Det prøyssiske, militante skulle bort. Inn med det folkelige; det bayerske, det joviale og vennlige! Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. På en arena trente tyske funksjonærer på å marsjere i utakt. Ord som kunne knyttes til den nære historien måtte ikke brukes. Uttrykk som «Kraft durch Freude» måtte aldri nevnes. «Glede» skulle uttrykkes med ordet «Heiterkeit». Det ble lekenes nøkkelord.
Festen varte i elleve dager. Så en tidlig morgen hoppet åtte medlemmer av den palestinske terrorgruppa «Svart September» inn på arenaen. To israelske utøvere ble drept på stedet og ni tatt som gisler. Etter en mislykket befrielsesaksjon rundt tretti timer seinere var alle døde, samt fem terrorister og en tysk politimann. Seinere måtte det tyske politiet og de tyske myndighetene tåle sterk kritikk for en dårlig planlagt aksjon.

Hadde de noe valg? I bakgrunnen ruvet en voldsom trussel. Lekene kunne ikke tåle en langvarig utsettelse. Hver time var viktig. Var i virkeligheten lekene det aller viktigste? Den internasjonale olympia-sjefen, den aldrende amerikanske eks-atleten Avery Brundage, formulerte ordene som røpet lekenes makt og prestisje : «The Games must go on!». Eller var det et trass mot vold og terrorisme, som for enhver pris ikke skulle få ødelegge det gigantiske idrettsarrangementet som verden elsket å se på? Det er lov å tro det også.

Mistrøstig atmosfære
Vinterkulda har holdt Mellom-Europa i et jerngrep i flere uker.
S. tar på seg hanskene, drar glidelåsen i vinterjakka så langt opp som mulig og spaser ut av parkeringshuset i München. Det er seint på ettermiddagen. Det smule dagslys som den kalde januardagen kan by på er nesten borte. Den glade og sorgløse sørtyske atmosfæren, som ofte preger byen, har forsvunnet i det mistrøstige vinterværet. Folk innpakket i tykt vintertøy haster av sted til buss og t-bane. München og den olympiske bydelen Oberwiesenfeld byr på sjelden, bayersk sprengkulde.

I en aviskiosk napper S. med seg et eksemplar av nyhetsmagasinet Stern. Førstesiden domineres av historien om Susanne Osthoff, den tyske arkeologen som ble kidnappet og tatt som gissel i Irak, og lenger nede er det et stort oppslag om Steven Spielbergs helaftens dokumentarfilm om terrordramaet under de olympiske leker i München 1972.
Spielbergfilmen er et samtaletema blant mange av studentene som nå bor i den gamle deltakerlandsbyen.

Overvintret syttitallisme
S. møter Renate og vennene hennes og inviteres inn til kanelte og eplekake. Renate er en ung lærerstudent. Hun har bodd i den tidligere deltakerlandsbyen i to år. S. legger merke til at Renate og vennene hennes har et visst preg av syttitallsradikalisme. En av de mannlige studentene er prydet med et imponerende skjegg. En ung kvinne har et silkeskaut knyttet rundt hodet. Det gir henne et sympatisk, nordisk bondeaktig utseende som brytes elegant av en mosegrønn bomullsbluse – trolig økologisk - med diskret vediske symboler vevet inn i stoffet.

Sammen med den varme kanelteen, og en stor plakat med en regnbue og ordet «fred» skrevet på mange språk, bidrar student- ene og miljøet i studentboligen til å skape en harmonisk og god atmosfære som S. liker, og gjenkjenner fra mange år tilbake.
På spaserturen sin rundt i deltakerlandsbyen legger S. merke til de fargesterke og ruvende, graffitiinspirerte illustrasjonene som dekker den grå og trøstesløse syttitallsbetongen. Tyskland har fostret en ny generasjon av alternativt tenkende og engasjerte mennesker.

Døde på høyden
S. finner minnesmerket for de israelske olympiske ofrene. Det ligger på en høyde ved den olympiske hovedarenaen. Med sin teltduk-lignende hvelving har det en form som fikk den svenske forfatteren Per Olov Enquist til å beskrive det som en «katedral» – den olympiske katedralen, en helligdom for den store, sekulære idrettsreligionen som opphavsmannen til de moderne lekene, baron Pierre Coubertin, drømte om.
Navnene til de israelske deltakerne er risset inn i den lange minnesteinen med hebraiske tegn, men midt i er et navn skrevet med latinske bokstaver: Anton Fliegerbauer, den 32 år gamle politimannen som mistet livet i skuddvekslingene med terroristene.

På en informasjonstavle fra 1972 finner S. oversikten over hvor de nasjonale troppene bodde. Den israelske kontingenten holdt til i ConnoLystraze 31- med Uruguay og Hong Kong som de nærmeste naboene.
S. oppsøker adressen og finner leilighet 31. Det lyser fra et vindu. Han kikker på dørskiltet. Det står et arabisk navn der. Han har lyst til å ringe på, men gjør det ikke. Det er lenge siden han jobbet i nyhetsbransjen. Høfligheten tar overhånd. Han går tilbake mot parkeringshuset, kjøper en bockwürst fra en kiosk og funderer på om den defensive holdningen skyldes manglende journalistisk mot – eller en gradvis utviklet hensynsfullhet som kan forekomme hos presseveteraner. Han håper det siste.

Et tempel i Lausanne
Ved bredden av den vakre Geneve-sjøen ligger et tempel.
S. har fått klare råd fra norske OL–kjennere før han reiste ut: Det olympiske muséet er et must for alle som vil studere den olympisk bevegelsens selvforståelse.
Her kommer ritualene og symbolikken klart til syne. Det ligner et tempel. Det er et tempel.

S. liker Genevesjøen. Han har besøkt området flere ganger og har alltid benyttet anledningen til å kjøre strandveiene, og ikke motorveiene.
Det er noe rent og jomfruelig ved den store sjøen. Alpene som reiser seg i bakgrunnen, og Mont Blancs mektige fjelltopper, som kan sees i klar sikt, utgjør alt sammen et landskap på grensen til utopi. Han husker en varm sensommerkveld for mange år tilbake, strandlinjen i Geneve, fullmånen som speilte seg i det klare vannet, og en langsom spasertur med en vakker, kinesisk kvinne langs gangveiene ved bredden av sjøen.

Rimlagt
Nå har januarkulda lagt et tynt lag av rim på de visne yokkabladene og de eviggrønne furutrærne. De nakne skulpturene som er spredt omkring på det olympiske området virker enda mer frosne og bortkomne.

Etter en tid finner S. det olympiske museum. Arkitekten Pedro Ramirez Vazquez, den kjente meksikanske olympiske designeren som utformet OL anleggene i Mexico City, har sørget for at muséet må oppsøkes – skapt en følelse av at det er et privilegium å slippe inn, en fornemmelse av å ha funnet fram.
Nesten ved strandlinjen finner S. «den olympiske kilden», en avlang, bueformet fontene. Parkanlegget ligger i en bakkeskråning, og den besøkende føres langsomt opp mot toppen av trapper og avsatser.

S. nyter lyden av rennende vann. Vann i bevegelse er viktige lydelement i den olympiske parken. Det understreker den høytidelige, nesten sakrale atmosfæren.
På toppen av åskammen åpner landskapet seg og flater ut. Mens den besøkende ledes oppover på stadig bredere og mer overdådige trappetrinn, åpenbarer gradvis en hvit bygning seg i synsfeltet.

Ondskapens estetikk
Den lave bygningen er omgitt av søyler hvor det er gravert inn navn og årstall for alle de olympiske byene og lekene. Fra en stor kobberfakkel brenner en klar ild som nesten ikke synes i det skarpe vinterlyset. Den virkelige olympiske ilden finnes i Hellas, denne er ikke ekte.

De olympiske rituelle gjenstandene er viktige, og har en sentral plass i muséet. Alle de originale faklene har sin egen utstilling. De fleste er laget i metall. S. studerer fakkelen fra Berlin-36 nærmere. Den er minimalistisk, ren og kraftig . Også ondskapen har sin estetikk.

Fakkelen fra Lillehammer skiller seg tydelig ut, observerer S, han kan ikke unngå å kjenne en følelse av nasjonal stolthet. Den har et langt, bueformet skaft av bjørkenever og øverst en fakkelholder av polert aluminium. Fakkelen leder tankene til en grein som er dratt ut av bålet. Den har sitt utspring fra ideen om menneskets beherskelse av ilden. Slik så kanskje urmenneskets første fakler ut , som en lang kvist revet ut av flammene.

Sportens røtter
Det olympiske muséet har avholdt over hundre tidsavgrensede utstillinger. Denne sesongen er det «sportens røtter» som er temaet. S. liker innfallsvinkelen. Han har større interesse for de historiske, kulturelle og politiske sidene ved lekene enn de sportslige.
Han merker seg en spennende detalj. Det vest-samoanske rugbylaget er framhevet for evnen til langvarig å fastholde sine egne tradisjoner i møte med en utenlandsk og fremmed sportsgrein. De har maktet å skape sin egen nasjonale variant av den erkebritiske overklassesporten.
S. kommer til å tenke på Framtiden i våre henders grunnlegger Erik Dammann, som hadde to opphold på Vest-Samoa. Da han kom hjem var han så fascinert av solidaritetskulturen til samoanerne at han skrev boken «Fremtiden i våre hender» og stiftet bevegelsen med nesten samme navn.

Ydmyke hardhauser
Men vesle Samoa på topp i den knallharde ballsporten med opphav på de britiske øyer?

Laget har markert seg som en farlig motstander og nær banket England på hjemmebane. I sin glanstid tidlig på nittitallet vant de nesten 90 prosent av alle kampene de spilte.
Slik forklarer treneren Tagaloa John Boe seg om den samoanske rugbysuksessen: «Våre samoanske gutter... viser alltid den samme, vidunderlige ydmykheten enten de vinner eller taper. De klager sjelden, de gir alltid hundre prosent. De gjør alt dette fordi motivasjonen deres ikke er penger. Motivasjonen deres er den sterkeste av alle. De spiller for sine familier og for sitt folk.»

Pengebingen
Om ikke det samoanske lands-laget spiller for penger, betyr derimot knitrende sedler nesten alt i det olympiske hovedkvarteret.
Lengst mot vest i det olympiske området ligger en toetasjes bygning i svart glass. Det er hovedkontoret til den internasjonale olympiske komité. Det sotede glasset bringer tankene til en eksklusiv limousin, hvor innsyn er sterkt uønsket.
De færreste utenforstående – kanskje ingen – har en fullstendig oversikt over hvor store verdier den olympiske pengebingen rommer.

De største inntektene kommer fra tv-rettighetene. Prislappen for å overføre OL-bildene har blitt mangedoblet i løpet av få år. Det amerikanske tv-selskapet NBC kjøpte de amerikanske seerrettighetene til vinter-OL i Vancouver i 2010 og sommerlekene i 2012 for omkring 15 milliarder norske kroner. Den europeiske kringkastings-unionen EBU har kjøpt europarettighetene for de samme lekene for nesten fem milliarder kroner.
Av inntektene fra tv-rettig-hetene går 51 prosent til IOC og 49 prosent til den lokale komitéen. Man blir rik av sånt.
I tillegg kommer sponsorinntektene som utgjør flere milliarder kroner i løpet av en olympisk fireårsperiode.

Likevel ser den toetasjes glassbygningen nesten beskjeden ut. Av og til ruller en svart Mercedes ut fra garasjeanlegget med fem ringer diskret plassert foran på panseret.
S. går til hovedinngangen for å fotografere. Ingen sikkerhetskontroll, ingen bryske vaktmenn, bare en håndfull olympiske gjester som står i flokk og fryser og venter på at limousinen skal dukke opp. S. opplever seg usynlig. Den svarte ugjennomtrengelige bygningen får ham til å bli enda mer nysgjerrig.

Motstand mot lekene
S. er ingen utpreget sportsidiot. Men han liker spektakulær konkurranse, særlig hvor medaljene drysser over de norske utøverne, eller enkeltutøvere slår til med historiske prestasjoner.

Til tross for ekstrem ressursbruk, dokumentasjon på omfattende korrupsjon og dopingskandaler i fleng fortsetter vi å elske de olympiske lekene.
Den britiske journalisten og forfatteren Andrew Jennings har gjort det til profesjon å skrive kritisk om IOC og den olympiske ukulturen. Han rettet et tett søkelys mot tidligere IOC-president Juan Antonio Samaranchs fortid i Francos fascistregime. Han beskylder organisasjonen for å være hermetisk lukket og tvers i gjennom udemokratisk. IOC må bort!

Den norske skiløperen Gudmund Skjeldal hoppet av karusellen. Han kommer med en type kritikk som S. opplever som sjelden – nesten enestående. Han angriper den økende ekstremkonkurransen: «I vår vestlege verd vert me ridd av ein tvangstanke om stadig å nå lenger, me lever på ein illusjon om evig vekst», hevder han.
Skjeldal mener toppidretten har fjernet seg langt fra sitt utgangspunkt. Gleden over kroppsbeherskelse og naturopplevelse har nesten forsvunnet. «Å kjenna skia gli i møydomssnø er like rusande som fartsfridomen utfor hamrar og stup», mener Skjeldal.
Han hevder også at å vinne i toppidretten, ikke alltid, men ofte, handler om privilegier, ressurser og flaks.

«Publikum bør vita at Lillehammer-suksessen hadde med ressursar og rikdom å gjere. Me tok oss råd og rom for skikkelege støtteapparat, gliprosjekt, medisinsk hjelp, og høgdetrening», hevder Skjeldal.

Baronen og lekene
Tilbaketrukket, under et av de store eiketrærne i den olympiske parken, finner S. skulpturen av de moderne olympiske lekenes far, Pierre Coubertin. Det er som om han får stå på avstand og beskue sitt livsverk, de gjenreiste antikke lekene – og en verdensomspennende idrettsbevegelse med religiøs kraft og samfunnsforankring.
På slutten av attenhundretallet ble det gjort revolusjonerende funn i Hellas – man gjenfant Olympia, hovedsete for de antikke olympiske lekene.
Det var Coubertin som først fikk ideen om å gjenskape de antikke lekene.
Den første av lekene ble lagt til Athen i 1896 og var i likhet med mange av de første arrangementene i det tidlige tjuende århundret, bare en skygge av det som skulle komme.

Hitler forsto
Først under olympiaden i Berlin 1936 fikk komitéen se et OL i full blomst. De var over seg av begeistring.
Hitler, som var lekenes beskytter, forsto å utnytte propagandapotensialet til fulle.
Presidenten for den amerikanske komitéen, Average Brundage, kom over i forkant for å sjekke forholdene. Hjemme var mange kritiske til å la Hitler-regimet få lekene. Brundage lot seg overbevise av det han fikk se. Idrettens bevegelse framsto med nesten olympiske drag, den påståtte forfølgelsen av jødene så han ikke noe til. Han dro tilbake og ble en ivrig agitator for å gi lekene til Tyskland.

Også Pierre Coubertin lot seg imponere og framsto som en åpen beundrer av den tidlige Hitler. Coubertin døde i 1937. De olympiske lekene i Berlin ble «opplyst av Hitlers styrke og disiplin». Coubertin mente at kampen for tilværelsen hadde gjort den hvite rase til den «reneste, stærkeste og mest intelligente». En av hans kjente uttalelser er at «slaget ved Waterloo ble vunnet på idrettsbanene på Eton.»

Nazilekene
Det er lenge siden S. har besøkt Berlin. Det var våren 1974. Han var ung journaliststudent og ankom den delte byen sammen med et tjuetall medstudenter og lærere. De besøkte Springerpressens kontor, foraktet Bild for spekulativ journalistikk – og beundret de tyske kvalitetsavisene, som man riktignok i liten grad klarte å lese. Men man så at artiklene var lange – og da ganske sikkert analytiske og velskrevne. Muren var der, og over i Øst-Berlin forsøkte de modigste seg på å spørre etter bibler hos en av de store bokhandlerne.
Det er lenge siden 1974. Vaktmannen, som høflig forklarer S. at den olympiske stadion åpner for publikum klokka ti, var ikke født da. Berlin har igjen søkt om å bli vertskapsby for de olympiske sommerlekene. For trettito år siden – umulig – og en tanke ingen i byen engang våget å tenkte.

S. stopper og ser på et stort bilde fra 1936 av publikum som ligger avslappet henslengt i gresset utenfor det nybygde olympiastadion. Det er sensommer. Noen har bokser med nistemat og termos med kaffe. Damene store hatter og mennene stivt kledd med gjenkneppede vester og blankpussede sko som blinker i agustsola.
S. har beveget seg på innsiden av det monumentale stadionanlegget. De gamle søylegangene, den opprinnelige steinfasaden, Hitlers VIP-tribune, den store olympiske klokken, alt er der. Men innsiden er restaurert. Til sommeren skal noen av kampene i verdensmesterskapet i fotball spilles her.
Dagen S. besøker anlegget er preget av krise i tysk idrett. En undersøkelse har slått fast at mange av de sentrale stadionanleggene lider av alvorlige sikkerhetsfeil. Allerede tidlig om morgenen er tv-teamene på plass for å lage sine historier.

Tysk overløper
Han spaserer i utkanten av stadionanlegget. En av gatene heter Jesse Owens allé.
Heldigvis fantes Jesse Owens. Den legendariske, afroamerikanske superløperen sprengte de blonde atletene og fikk førerens ansikt til å mørkne i innestengt raseri. Foran et fullsatt stadion knuste han ideen om germansk overlegenhet.
S. bestemmer seg seinere for å lese mer om Jesse Owens og tildragelsene i Berlin. Et annet navn dukker opp: Luz Long, den tyske toppidrettsmannen og lengdehopperen som veiledet Jesse Owens i det siste avgjørende hoppet. Hvem har hørt om Luz Long?
Mange som fulgte lekene mente at den tyske idrettsmannens uselviske råd og hjelp var avgjørende for at Owens kunne sikre seg gull også i denne disiplinen. Luz Long var den første til å omfavne og gratulere Owens, og da konkurransen var over gikk de to arm-i-arm ut av baneområdet til jubel og applaus fra det tyske publikummet.
Luz Long ble seinere skadet i krigskamper og døde på et militærsykehus i Italia i 1943. Etter krigen holdt de to familiene Owens og Long kontakt i mange år. Luz Long fikk Pierre Coubertins æresmedalje for sin modige og noble opptreden foran det tyske nazilederskapet.

Norsk! Norsk! Norsk!
– Velkommen til Nord-Europas eneste museum for de olympiske lekene, sier den vennlige kvinnen bak informasjonsdisken i Håkons Hall i Lillehammer. S. har  oppdaget at han denne vinterformiddagen har muséet for seg selv, litt seinere kommer et tysk følge og holder ham med selskap.
S. setter seg alene i en kinosal. En av kvinnene på muséet starter et multimedieshow. Han gjenkjenner høydepunkter, noen har han nesten glemt, men mange har blitt en del av de permanente erindringene.

Han gjenopplever åpningsseremonien, det spektakulære fakkelhoppet, den eventyraktige, nesten magiske vinteratmosfæren, norsk, norsk, norsk – et herlig ord, den glade stolte følelsen av å være norsk! – god og norsk!
Selv Dagblad’-veteranen Arne Schouen la ned sin kritiske penn. Han hadde noen år i forveien advart kraftig mot å legge et så stort arrangement til et lite lokalsamfunn.
En annen toneangivende skeptiker, kommentatoren Andreas Hompland i samme avis, lot seg også overmanne av den totale entusiasmen. S. finner fram sitatet fra den gang og synes det illustrerer hvordan lekene ble en kollektiv nasjonal hendelse i en klasse for seg.

«Lillehammer er i ferd med å penetrere det norske samfunnet og den norske folkesjela», skrev Hompland «... Vi har prøvd å stå imot, men vi har tapt. Det går nok bra. Det blir nok ein suksess».
Et folk – en nasjon – var ruset av sin egen suksess.
I ettertid har vinterlekene på Lillehammer blitt karakterisert som den største kollektive og nasjonalistiske stemningsbølge i Norge etter frigjøringen mai 1945.
Ikke nok med det, vi kunne også speile oss i utenlandsk beundring. S. har bitt seg merke i et sitat fra redaktøren Leigh Moutville i Sports Illustratet, fra en lederartikkel 1994: «De 17. vinterlekene eksisterte ikke. Norge eksisterte ikke. Dette var eventyrlekene, tatt ut av fantasien og satt i scene i en barnebok. De kan ikke ha eksistert i virkeligheten. Virkeligheten kan ikke være så god.»

Men i Paris i forbindelse med hundreårsjubileet til IOC måtte den norske olympiske presidenten Gerhard Heiberg tåle kjeft. Nordmennene hadde ikke vært flinke nok til å dele æren med den internasjonale komitéen. Heiberg sa seg enig. Det var en svakhet.
Det ble ikke nevnt. Men de husket det nok. Da Samaranch og de andre IOC-toppene ankom Lillehammer stilte den norske pressen harde og kritiske spørsmål om Samaranch’ fortid i den spanske Franco-regjeringen – og Vegard Ulvang, mannen som skulle avlegge den olympiske eden, uttalte seg negativt om IOCs manglende demokratiske organisering.

Det ble nesten krise. Noen ville reise hjem. Statsministeren måtte trå til. Det gikk bra til slutt. Heiberg fikk et spansk kyss på kinnet og varme ord i øret: You are my best friend, forget it!

Kampen om ilden
Norge ville ha sin egen ild. Fra skisportens vugge. Fra Morgedal. Slik hadde det vært i 1952 og slik høvet det seg fortsatt for en nasjon som hadde fostret de største skiløperne i historien Nordmennene feilberegnet grovt. Grekerne hadde sin egen ild å ivareta. Beskjeden fra Olympia var klar. Ta den olympiske ilden med dere, men ikke bland den med den norske ilden.

Gerhard Heiberg er villig til å ta et oppgjør. Som han selv skriver: «Det er IOC som eier ilden, grekerne går langt utover sine fullmakter».
Men kulturminister Åse Kleveland grep inn. Grekerne satt med formannskapet i EU og Norge søkte om medlemskap. Dersom den greske ilden ikke ble holdt ren, kunne det kanskje slå ut også på andre områder. Det var ikke verdt å risikere noe.
Ilden fra Telemark blir den paralympiske ilden isteden, og ilden fra alteret i Olympia ble båret opp av den norske kronprinsen til den store fakkelen på hovedstadion.
S. merker seg en viktig detalj, i ettertid nøkternt beskrevet i boka til OL-president Gerhard Heiberg, «De to flammene kom aldri i berøring med hverandre».

Det olympiske alvoret
S. oppsummerer. Han har ikke funnet «the spirit of olympic» – den olympiske ånden.
Kanskje har han sett glimt av den. Rugbyspillerne fra Vest-Samoa som kanskje kan tenkes å legge mer vekt på ære enn penger. Den tyske idrettsmannen som brøt alle normer og ble negeren Jesse Owens venn og hjelper foran Hitlers og det nazistiske lederskapets øyne. Den olympiske historien har flere eksempler. Men de er enestående og representerer unntakene. S. fant et gigantisk show med penger, korrupsjon, dopingskandaler, maktkonsentrasjon, nådeløs konkurranse, snørr og tårer og treningstøy med reklame for en brun sukkerdrikk og et internasjonalt kredittkort.
I bakkene i en drabantby nord i Groruddalen leker en liten pike i snøen. S. kjenner henne godt. Han klippet navlestrengen da hun gråtende ankom verden en sommerdag for fireogethalvt år siden. Den norske vinteren har drysset rikelig av hvit puddersnø over marka og de bratte bakkene.

Den lille jenta er fullt konsentrert. Hun skal ned en bakke som utfordrer de nyervervede akeferdighetene. Hun ser ikke storesøster som overvåker det hele på avstand. Ansiktet er preget av dyp konsentrasjon.
S. har lest om «flow-opplevelser». Barn i lek og kunstnere i arbeid kan oppleve flow. Idrettsutøvere også. Det er ikke den bevisste tanken om prestasjon, om å vinne eller tape som preger flow-opplevelsen. Det er det mektige, altoppslukende øyeblikket. Tiden som forsvinner. Stedet som forsvinner. Det lille streifet av evighet og ikke-tid.
Den lille jenta klarer det nesten. Hun er hvit av nysnø. Sola blinker i et smil av melketenner. Så gøy! Hun vil mer.
S. basker seg vei opp bakken. En liten jente ser ham ikke. Hun er allerede på vei til startpunktet igjen. Så fant han den til slutt.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -