Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Den hellige veien

I et bølgende, mykt åkerlandskap noen timers togtur fra Paris ligger Verdun. Utenfor den lille byen dyrkes det druer og grønnsaker, man kjøper ferskt brød hos bakeren og drikker vin på vertshuset om kvelden. Men Verdun er ingen vanlig fransk småby. Verdun er verdens ukjente fredshovedstad.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

I et bølgende, mykt åkerlandskap noen timers togtur fra Paris ligger Verdun. Utenfor den lille byen dyrkes det druer og grønnsaker, man kjøper ferskt brød hos bakeren og drikker vin på vertshuset om kvelden. Men Verdun er ingen vanlig fransk småby. Verdun er verdens ukjente fredshovedstad.

Litt utenfor den franske småbyen Verdun hever det seg en slak åsrygg. På sitt høyeste når den 400 meter over havet. Den er kanskje en mil lang. I løpet av noen måneder det Herrens år 1916 døde det her nesten 800 000 franske og tyske menn – i kamp om ti km2 ås. De ligger her fortsatt. Noen få tusen av dem har fått individuelle graver. På korsene står det at de døde for Frankrike.

På slutten av 1800-tallet trodde enkelte franske språkforskere at et barn som fikk mat og stell, men som ikke fikk høre et menneskelig ord – ville begynne å snakke fransk. Teorien har aldri stått sterkt blant kinesiske språkforskere. For få år siden utkom det en bok i Paris med tittelen «Hvorfor fransk er et universelt språk». Jeg har selv hørt tidligere president Mitterand holde en nyttårstale, der han i velklingende vendinger gjorde tilhøreren oppmerksom på at de franske ingeniørene er best i verden, de franske kunstnere likeså, det franske utdannelsessystemet ditto... Og det kom aldri en punkterende formulering som forvandlet påstandene til ironi over overdreven nasjonalisme.

Den franske småbyen

Men landskapet i Champagne er ikke verdens vakreste: nesten endeløse, dyrkede slettelandskaper brytes en sjelden gang opp av et høydedrag. Her og der står små skogteiger gjen, tette krattaktige løvskoger som knapt nok gir plass til mennesker eller større dyr enn harer. Ikke en sti å se.

Spredte bondegårder med steinhus ser ut som de har ligget uforandret i århundrer, det er bare kommet en Renault inn på gårdsplassen og en parabolantenne på taket. Så klumper husene seg sammen til landsbyer – eller til og med en småby, med et kompakt, urbant 1800-tallspreg. I motsetning til Lillestrøm inngir småbyene en følelse av trygghet. Forandringer går langsomt. Hva galt kan skje? Det dyrkes druer og grønnsaker rett utenfor byen, man kjøper ferskt brød hos bakeren, krangler med naboen, drikker vin og spiser ost på vertshuset om kvelden. Kirken er kanskje en liten katedral som peker oppover og påstår at det over åker og hustak fins en himmel som gir dagliglivet dybde og overvinner døden.

Alt som er gammelt utstråler en verdighet – som gjør deg liten og stor på samme tid. I Norge rev vi stavkirker i hundrevis på 17- og 1800-tallet. Vi har gamle fjell, men lite gamle bygninger.

Operasjon Verdun

Gjennom dette landskapet og disse landsbyene marsjerte og kjørte franske unggutter på vei til fronten under 1. verdenskrig. Hva het franskmenn den gang? Kanskje het de Marius Mottet, Jean Bourgeois, Gustave Bertrand. De var innom katedralene og bad. Bønnene hjalp ikke. De ble sendt videre, til skyttergravene, noen fordi de var vernepliktige, andre hadde vervet seg for å redde nasjonen. Med tvang eller propaganda ble guttene hentet ut fra bondegårdene og skolebenkene, og sendt til åsryggen utenfor Verdun. General Erich von Falkenhayn, sjef for den tyske overkommandoen, uttalte at «Verdun ikke nødvendigvis måtte angripes, men vi må angripe noe». Han utformet en «Ermattungsstrategi» – en utmattelsesstrategi. Tyskerne skulle pøse på med mannskaper og materiell i håp om at motstanderen ville tape mer. Frankrike skulle «blø seg hvitt, og det franske folk miste kampviljen». Operasjonen ved Verdun ble kalt «Gericht». Dom.

Den hellige vei

Det franske folk bestod i 1916 blant annet av Marius Mottet, Jean Bourgeois, Gustave Bertrand. Veien de fulgte inn mot Verdun kalles Voie Sacrée, den hellige vei. De har passert en landsby med et vakkert 1600-tallsslott. To tårn gir slottet harmoni. De sant nok tørre vollgravene forsterker inntrykket av trygghet – for den som var bak murene. Verre for landsbyboerne, de som i sin tid bygde slottet, holdt adelsfamilien utmerket i live, og som i 1916 måtte avgi unggutter til fronten. I en bakgate fins det i dag et champagneutsalg. En flaske koster 75 kroner. Velger du en årgangschampagne må du opp i 125 kr. Utenfor Paris er franskmenn svært vennlige mennesker.

Spiste Marius, Jean og Gustave bra mens de ventet på dommen? Nei. De var soldater og det var krig.

I dag får du en fireretters lunsj eller middag for en drøy hundrelapp. Regjeringen subsidierer restaurantnæringen, for arbeidsplassenes skyld, men også for å opprettholde en trivselskultur. Mange steder er det gratis å parkere mellom 12 og 14 og etter 19. Folk må jo få ordentlig mat. Maten er ikke ordentlig, den er vidunderlig. Suppe, salat eller en paté først – friskt, forseggjort. Så kanskje fisk med en fortreffelig saus og gratinerte poteter. Kan hende andebryst til hovedrett, kan hende appelsinsaus? Utvalgte oster bringer måltid henimot en avslutning, som likevel blir sjokolademousse eller assorterte konditorvarer. En enkel bordvin koster en hundrelapp, går du opp med prisen på en norsk bensinstasjoncola får du vin som sniker seg gaupemykt inn i blodet først, og så sjelen, med en times kjøpt lykke.

Visste du at champagne kan drikkes til mat? – uten å senke kvaliteten på måltidet.

Verdun. Livet

Også tyske guttunger strømmet til Verdun: Heinrich, Oscar og Franz. Ved krigsutbruddet i 1914 var stemningen høy i begge land, med militærparader, jubel i gatene og patriotiske taler. Maskingeværet var nettopp oppfunnet. Med en forbausende effekt, skulle det vise seg, når menn med bajonett kommanderes ut av skyttergraven og inn i ingenmannsland.

Reims er hovedstaden i Champagne. Her fins en berømt katedral. Det er rørende å legge merke til at Nidarosdomen ikke kommer dårlig ut, der den ligger nesten oppunder polarsirkelen, Nordens eneste katedral, her finner du en søsterkirke. Påvirker storslåtte bygg mentaliteten til menneskene rundt?

Ved innkjørselen til Verdun står et skilt som neppe stod der da Marius, Jean og Gustave ankom byen: «Verdun, la Vie.» Verdun. Livet. Man undres. Skiltet inneholder en oversikt over konserter og kinoforestillinger.

Til slagmarkene

Joakim H. – fransktalende siviliarbeider og journalist i Folkevett – og jeg kjører ut av Verdun og inn på slagmarken. Innimellom de plantede trærne er det små søkk i terrenget: granatnedslag, tett i tett. Jorden er så forgiftet av gass og rester etter eksplosiver at den ikke kan dyrkes. Hvert hektar inneholder mellom tjue og tredve tonn metall. Før Verdenskrigen – som den het inntil 1939 – lå det landsbyer her. Fleury, Vaux, Douaumont. Ingen er gjenreist. På en tavle ser vi bilder fra Fleury før krigen. En herr Body drev vertshus.

Det høyeste punktet ved Douaumont gir vid utsikt i alle retninger, mot fjerne kirketårn og landsbyer der folk ikke ble revet i filler av granater. For soldatene var det ingen vei
tilbake dit. En befestet bakketopp skiftet en dag side flere ganger. Under tyskernes offensiver beveget fronten seg noen hundre meter lengre inn på fransk område. Under motoffensivene tok franske styrker igjen mesteparten. Den franske grunnregelen var at tapt jord skulle gjenerobres, uansett omkostninger. Soldater som flyktet tilbake, vekk fra mitraljøsene, ble på begge sider skutt av sine egne. Man delte de sårede inn i tre kategorier: De som ville dø. De som kunne overleve, men ikke bli stridsdyktige igjen. Og de som kunne sendes tilbake til fronten. Bare den siste kategorien fikk behandling.

Over lik

Bak fronten utviklet ingeniørene i lutter skaperglede flammekasteren og nervegassen.

General von Falkenhayns strategi virket – også på de tyske styrkene. Under angrepet på fort Vaux tapte tyskerne én offiser og 41,5 menige for hver meter de avanserte. Soldatene manglet etter hvert vann, de slikket steinveggene inne i fortet. Til slutt kjempet de om latrinen, som var, slik historikere formulerer det, «eneste kilde til væske». Marius, Jean, Gustave – kjempet de i fort Vaux? Eller lå de i skyttergavene og ventet?

På denne åsen ble det lengste slaget i verdenshistorien utkjempet, og med høyest tetthet av falne. Men dette var da også «Krigen som skal gjøre slutt på alle kriger.»

Ved Douaumont er det reist et minnesmerke, bygd over knoklene fra mer enn 160 000 uidentifiserte lik. Restene kan ses gjennom små vinduer i kjelleren, et mausoleum med kikkhull. Rundt står tusenvis av like kors med navn – soldatkirkegårder. Det er blytungt å bevege seg utenfor bilen. Vi går opp i tårnet. Jeg trener daglig, jeg går i fjellet, men puster tungt og svetter meg våt, selv om det ikke er varmt. Skilt i området viser at det er forbudt å sette opp telt, spise eller bruke radio. Inne i minnesmerket bes det om full stillhet. I den sentrale hallen er veggene dekket med navn og årstall:
Mottet Marius 4.8.85 – 10.3.16
Bourgeois Jean 29.5. 95 – 5.3 16
Bertrand Gustave 4.1. 95 – 5.3.16

Regiment 137

Jeg tviholder på vesken min, som ikke inneholder bly, men en notatblokk, penger, pass, billetter og en dyr hudkrem fra Dior som jeg har med meg overalt og særlig bruker rundt øynene. Egentlig orker jeg ikke å bevege meg mer. Joakim føler det likedan – vi er dødsslitne. På et vis, med bil og bein, kommer vi til en sammenrast skyttergrav der to kompanier fra det 137. Infanteri-regiment ble levende begravd av jord og stein fra «innkommende artilleriild». Bare bajonettene fra en del av soldatene stakk opp av jorda.

Vi vil vekk. Det er naturligvis innbilning, men i det vi kommer ut av
skogen og svinger inn på en offentlig vei, bryter sola igjennom skydekket,
luftfuktigheten synker og litt frisk vind treffer oss igjennom det åpne bilvinduet. Fuglene synger igjen, og det er ikke innbilning, ettersom jorda ikke lenger er giftig.

Marius og de andre blir igjen.

Maten i Verdun er ikke dårligere enn annen fransk mat. Bortsett fra at kjøtt alltid er seg selv likt, og fisk smaker fisk. For mye matkultus gjør deg matlei. Det franske kjøkken evner ikke som det indiske og tyrkiske å skape noe som ikke fantes før. Jeg spiser kumage. Det smaker surt, det er seigt. Det smaker av lik. Sant å si er jeg i åndelig forstand vegetarianer. Det er fryktelig å spise døde dyr. Det er fryktelig å plage dyrene gjennom industrielt oppdrett, og så drepe dem til tallerkenbruk. Jeg spiser kjøtt fordi jeg er svak og fordi vi er på restaurant. Mage er redeligere enn biff.

Fredshovedstaden

Vinen klarer å bedøve oss. Det går også utmerket an å drikke årgangschampagne fra tannglass på billige, nedslitte, menneskelige hotellrom. Mørket gir seg litt, verden blir tålelig, etter hvert trivelig, champagnen gnistrer i glasset før den gnistrer inn i sjelen – som noen kaller nervesystemet.

Neste morgen, under den ynkelige, franske frokosten, har hotellets folk stjålet toalettmappen min. Den var enkel, sant nok bare en Rimipose. Borte. Hvor skal jeg ha tannbørsten og øyenkremen fra Dior?

I byen er det en gigantstatue fra 1800-tallet, reist til ære for en fredsslutning på 800-tallet. Traktaten forpliktet partene til «evig fred».

Vi beser Fredsmuseet. På 80-tallet utnevnte president Mitterand og kansler Kohl Verdun til Verdens Fredshovedstad. Synd for verden at den ikke la merke til det.

Billettselgeren har aldri før hatt norske besøkende. Journalister? Vil vi møte Generaldirektøren? Nei. I stedet ser vi på uniformer og våpen fra Verdenskrigen, vi ser gamle propagandaplakater som fikk gutter til å verve seg i et utbrudd av beskyttelsestrang og mannsmot. Her er originalene til flere fredstraktater, inngått i dette flate landskapet der tyske, britiske og franske tropper har gått løs på hverandre opp gjennom århundrene.

Det naturlige menneske

Ved utgangen henger en plakat med motiv fra den franske revolusjonen: Frihet, likhet og brorskap. Frihet er et stort gode. Likhet likeså. Hvordan skal de to forenes? Kanskje er det bare mulig gjennom brorskap, gjennom kjærlighet. Intet galt med nasjonalisme som elsker sitt eget – alle land har noe som må elskes fram for å bli sett. Verre hvis du ikke innrømmer andre nasjoner samme rett eller hvis din posisjon blir naturlig, universell, verdt å krige for. Noen mente altså at fransk er det naturlige språk for alle menneskebarn. Jeg ser i en medbrakt Aftenpost forsker Sissel Østberg fortelle til avisens Wasim K. Riaz at når jenter med muslimsk bakgrunn sier nei til alkohol og kontakt med gutter, skjer det «uten tvang eller annen form for aktiv påvirkning.» Det naturlige, upåvirkete menneske er kanskje en fransktalende avholdskvinne i arrangert ekteskap. Mulig.

Billettselgeren spør igjen om vi vil møte generaldirektøren, en opptatt mann. Sekretæren hans kommer ubedt: Jo, vi kan få møte ham, selv om han ikke har tid. Han kan gi oss ti minutter i løpet av dagen, senere, faktisk nesten med en gang.

Generaldirektøren

Vi føres uunngåelig inn til Directeur general Jean Luc Demandre, en liten, vennlig og – viser det seg – klok mann, som ikke er mer internasjonalt orientert enn at han ønsker å snakke på fransk. Joakim translaterer. Goethe påstår at franskmenn er som matematikere: Sier man noe, oversetter de det til sitt eget språk, og straks er det noe helt annet. Men vi samtaler, og Jean Luc sier:

Fred er ikke bare fravær av krig. Kulturen må fremme fred. Konflikter forsvinner aldri, men de må løses fredelig. Fred er ikke fravær av forsvar, men av angrep – av angrepsforsvar. Først og fremst må atomvåpnene vekk. FN må styrkes – og også styre USA, ikke omvendt.

Roten til krig er fantasiløshet – og mangel på kunnskaper om de andre. Individet må ha intellektuell utvikling som mål for å fremme en fredskultur. Det må skapes fred på arbeidplassene, i hjemmene – til og med fred med seg selv.

Ti minutter blir til tjue. Av hensyn til generaldirektørens tid prøver vi å avslutte. Men: I antikken ble fred definert, ikke som en periode mellom kriger, men som en tilstand. Globalt krever denne tilstanden en jevnere fordeling av goder. Menneskerettigheter. Fred er humanisme. EU har vært fredsskapende. Men lagt for stor vekt på økonomi. Nå må Europas kulturelle og sosiale sider utvikles. De unge tror freden er selvsagt. Men mennesket kan forfalle til barbari – fred er et evighetsprosjekt. Ja, egoismen vokser blant de unge. Forbrukskulturen forkvakler de unges åndsutvikling. Mediene, skolen må humaniseres, vi må dyrke det menneskelige – ikke som nå økonomien. Havner de unge i sine egne subkulturer, kan det åpne for farlige strømninger, for ny totalitarisme. De unge må gjenvinne troen på samfunnet, som derfor må renses for urenhet og grådighet.

Fred i Paradis

Vi får ham ut for å ta bilder. Han har virkelig dårlig tid, til slutt løper han på en vennlig måte tilbake til den gamle erkebispegården, som senere ble militærkaserne, og som nå huser fredsmuseet og hans kontor, han løper mens han sier: Dialog, dialog, dialog.

Jeg får ikke spurt om dialogens grenser. De fundamentalt troende, som er immune for dialog om den sannheten de har i en bok eller fra en åpenbaring eller bare en forbeinet vilje. Prøv en dialog med Jehovas vitner…

Men lengselen etter fred er universell, som en arketyp, en grunnstruktur i selve menneskepsyken. I det ufredelige Gamle Testamentet benevnes Messias som fredsfyrsten. I den brutale Johannes Åpenbaring loves vi et tusenårsrike, der freden skal herske på jorden. I indianske fortellinger og egyptiske myter drømmes det om herskeren som skal sikre freden så kornet gror og barna vokser opp. Også den krigerske Koranen lovpriser freden, en rettferdig fred. Buddhismen forbyr å drepe noe som lever. Fred skal iallfall komme i Paradiset, himmelen, Nirvana, når guden viser seg, en gang...

Med moderne våpenteknologi haster det. Historien om Verdun er ikke ferdig fortalt: I 1917 gjorde den franske hær mytteri. Langs hele fronten nektet soldatene å angripe de tyske stillingene, helt til klokka 11, den 11. i 11. 1918. Ved andre frontavsnitt ble det holdt julefred, der fiendene møttes i ingenmannsland. Et tysk og et engelsk lag spilte fotball. Offiserene hadde sin fulle hyre med å avblåse freden.

Franske oster

Ja, i dag er det utenkelig at franske og tyske soldater skal gå løs på hverandre – uten et totalt sivilisasjonssammenbrudd. Det skyldes ikke bare den økonomiske integrasjonen. Det skyldes også et gjennombrudd for en moderne fellesskapsbevissthet. Ja, demokratier går knapt nok til krig mot hverandre. Japan og USA vil ikke bombe hverandre pånytt, EU og Russland lar våpnene ligge, uten demokratisk kollaps i Russland. Glem et øyeblikk alt fryktelig ved amerikaniseringen – som i dag kalles globaliseringen: Det er ikke lenger en umulig visjon at hele verdenssamfunnet kan løftes inn i et felleskap av gjensidige økonomiske og sosiale bånd som gjør krig mellom stater absurd.

Siste kvelden spiser vi middag i Paris sammen med en norsk forfatter, som følger en gammel kunstnertradisjon: Han bor der noen måneder for å arbeide. Han synes Norge er lite, forholdene trange. Jeg forteller om den franske supermodellen som fant Paris for liten, og derfor dro til New York. Vi blir enige om at Norge har sine gode sider, som blir tydeligere på avstand – men også de dårlige: Den sykelige trangen til å spise Norvegia og ulagret Jarlsberg kan bare forklares med nasjonal umodenhet eller dårlig kjennskap til franske oster. Den som har spist roquefort, med dens ufattelige smakskraft og nyanserikdommer, vil aldri mer prøve seg på Tines blåmuggoster – og kanskje aldri bli riktig ulykkelig heller.

Skattelettelser

Noen av disse ostene møter meg på Air France-flyet tilbake. Det gjør også en avis, der jeg kan lese at SVs nestleder Øystein Djupedal vil gi alle nordmenn som tjener under 325 000 i året skattelettelser, samt tilleggslettelser for alle i distriktene, samt billigere kollektivtransport. Dette er vel de gruppene SV regner som taperne i Norge.

Jeg sjekker nedslått om vesken min inneholder alt: penger, pass, øyenkremen fra Dior. Kremen mangler; sannheten er at den aldri har eksistert.

En eldre, norsk herre ved siden av meg breier seg i setet. Armen hans er til tider langt inn på mitt territorium. Åpenbart et selvopptatt fjolls. På vårt felles armlene har jeg nesten ikke plass, jeg smyger meg til et par cm2 der han tillater det. Min ydmykhet ergrer meg. Da han et øyeblikk løfter armen for å grabbe enda en flaske Bordeaux-vin, plasserer jeg albuen fast på min halvdel, kanskje litt over mot hans revir. Han merker det, og prøver å albue meg bort. Jeg stritter imot. Jeg bruker muskler, og holder armen spent og rettferdig i midtposisjon. Han bruker også makt for ikke å tape terreng, og det ender med at vi sitter å dytter hardt til hverandres albuer – og later som ingen ting. Det er et æresspørsmål. Til Gardermoen er det 35 minutter. Først i det flyet stopper helt, slipper vi begge taket på likt, tar bagasjen vår, forlater Air France-maskinen og går ut i det Herrens år 2003.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -