Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

De amerikanske larvene

– Dere er høflige, og kan ikke være amerikanere. De snakker aldri med vanlige folk. Vi ble nøye vurdert av en eldre, rakrygget mann med turban midt ute i en åker i Pakistans bomullsbelte. Sola stekte, og vi slapp gjennom nåløyet. Lokalbefolkningen hadde godtatt oss.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

– Dere er høflige, og kan ikke være amerikanere. De snakker aldri med vanlige folk. Vi ble nøye vurdert av en eldre, rakrygget mann med turban midt ute i en åker i Pakistans bomullsbelte. Sola stekte, og vi slapp gjennom nåløyet. Lokalbefolkningen hadde godtatt oss.

Pakistans bomullsbelte ligger på flatlandet i Punjab, langs og rundt irrigasjonssystemet som britene etterlot seg etter flere hundre års kolonistyre. Systemet regulerer og fordeler vann fra Indus og flere sideelver. Engelskmennene hadde utpekt de vestlige områdene av det britiske India til å produsere råbomull, og slik ble det.

I dette området som i dag produserer Pakistans desidert største eksportvare, bomull, ligger støvet som en evig dis mellom himmel og jord. Bare regnskyll klarner opp luften og gjør himmelen en kort stund blå.

Pakistan er ikke bare et militærregime med et demokratisk ferniss. Det er en atomvåpenmakt med en fattigdom som strekker seg så langt øyet kan se utover landsbygda og dypt inn i både landsbyer og storbyer. 80 prosent av Pakistans befolkning på 141 millioner lever fortsatt på landsbygda. Øyer av topp moderne industri og moderne levesett, finnes i et osean av fattige bønder og jordløse dagsarbeidere som lever i en kultur med sterke føydale trekk. Forskjellen mellom fattig og rik er stor, og gapet er økende.

Støv og fattigdom

Pakistan er et av verdens minst utviklede land. Bare noen håndfull land i Afrika er verre stilt. Offisielt er 57 prosent av befolkningen analfabeter (42 prosent menn, 72 prosent kvinner), men da er alle som så vidt klarer å stave navnet sitt inkludert. 35 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og må nøye seg med mindre enn en dollar per dag.

Barnearbeid er utbredt, kvinnenes levekår og rettigheter er elendige. Militærregimets kontrollapparat og korrupsjon er viden kjent. Pakistan ligger på en delt 92. plass i Transparency Internationals liste over verdens mest korrupte land.

Til dette landet reiste vi en dag i oktober mens bomullsinnhøstningen var i gang. Vårt første møte med Pakistan var gjennom byen Multan som ikke bare er bomullsproduksjonens hovedstad, men også sentrum for tilbedelse av hellige gravsteder og for produksjon av den pakistanske mangoen.

Multan kjennetegnes kanskje aller mest av støvet som omgir alt som rører seg. Et folkehav kledt i lyse klær, dekorerte busser, utslitte esler, noen få biler, menn i alle aldre og et påfallende mindre antall kvinner, snor seg mellom lave hus og hellige graver. Lysende reklameskilt, kjøpegater, kaffer og restauranter, er fraværende. Og det samme er alt som heter grønt. Byen er leire og støv.

Indignasjon

Det norske utenriksdepartementet har fortsatt Pakistan på listen over land hvor det anbefales å vurdere nøye nødvendigheten av en reise. Årsaken er terrortrusselen fra Al-Qaida. Og som vi fikk høre da vi kom til den store kystbyen Karachi, lenger sør: Noen få pakistanere tror at alle hvite er amerikanere, så det er best å være forsiktig.

I januar 2002 ble en amerikansk journalist, Daniel Pearl, bortført og drept av ekstremister. Men ingen enkeltturist er noensinne blitt angrepet i perioden etter 11. september, selv om det har vært noen alvorlige bombeattentater mot diplomatiske mål.

Pakistan er et islamsk land, men vi støtte ikke på de fiendtlige holdningene man hører skal være utbredt overfor vestlige personer. Tvert imot ble vi mottatt med vennlighet og en nesten grenseløst gjestfrihet overalt hvor vi kom. Men overalt møtte vi samtidig en sterk og uttalt bitterhet over at amerikanerne bevilger store støttebeløp til eget jordbruk, mens USA – gjennom Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet – samtidig pålegger u-landene å bygge ned sine egne støtteordninger.

For Pakistan er blitt bestemann i klassen når det gjelder å nedbygge sine egne få støtteordninger etter internasjonalt pålegg. Kunnskapen om disse aspektene ved globaliseringen er høy, og indignasjonen sterkt.

Amerikansk pest

De to forhatte larvene som tidvis angriper bomullsknoppene kalles henholdsvis «american boll worm» og «army boll worm». Tilliten til USA er med andre ord på linje med tilliten til hæren. Den amerikanske ambassaden i Islamabad skal ha protestert kraftig mot betegnelsen «american boll worm» på bomullspesten, men protestene førte ikke til at det vitenskapelige navnet «Heliothis armigera» fikk gjennomslag. Hos bøndene, plukkerne og forskerne er og forblir larven enten en amerikaner eller en representant for hæren.

Overbevisningen om USAs negative effekt på pakistansk økonomi, stikker likevel enda dypere. Det er en utbredt oppfatning innenfor pakistansk jordbruk at viruset som i 1991–92 desimerte den pakistanske bomullsproduksjonen, var resultat av en skjult amerikansk biologisk krigføring mot Pakistan.

Plantasjen hvor det ødeleggende viruset først ble oppdaget, tilhørte nemlig en landeier som hadde sterke forbindelser i USA. Han skal ha drevet med import av blant annet amerikanske bomullsplanter.

Ingen konkurrenter

Virusangrepet spredte seg raskt, og var så sterkt at Pakistan ble tvunget til å utvikle helt andre typer bomullsplanter som kunne erstatte de gamle for å kunne fortsette produksjonen. Amerikanerne hadde, mener mange, brukte sin kontakt i Pakistan for å bevisst plante viruset og sette Pakistans bomullsproduksjon tilbake.

– De ønsker ikke at Pakistans bomullsproduksjon skulle bli en enda farligere konkurrent på verdensmarkedet, forteller en rekke stemmer fra pakistansk bomullsindustri. Og dette er ikke bare en folkelig oppfatning, også en rekke pakistanske vitenskapsmenn er av samme mening.

Etter viruset har Pakistans bomullsproduksjon aldri kommet opp på samme nivå som på begynnelsen av 90-tallet.

Uansett hva som er sant i denne historien, er det klart at USAs dobbeltmoral i spørsmål som gjelder verdenshandelen, er i ferd med skape en skepsis og et raseri som har sildret langt nedover i utviklingslandenes samfunnsstruktur.

Langt nede på flatlandet i Punjab, gnager dermed ikke bare larvene på bomullsplantene, men også indignasjonen mot urettferdigheten i dagens handelssystem. Det er en indignasjon som på sikt kan bli en politisk kraft som tvinger frem et mer rettferdig handelssystem.

 

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -