Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Stopp sløsepolitikken!
Skal vi bekjempe klima- og naturkrisa må vi bekjempe overforbruket!
Støtt kravene!

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Støtt arbeidet vårt for en grønn framtid
Framtiden i våre hender jobber for etisk og miljøvennlig forbruk.
Målet vårt er en rettferdig verden i økologisk balanse.
Vi bidrar til endring ved å spre kunnskap og finne løsninger.
Hva tenker jeg om framtiden? Hvor kommer jeg å bo?

Jeg kommer å fortsette som tekstilarbeider, men de lave lønningene er et stort problem. Hvis jeg hadde tjent rundt 10 000 rupi hadde jeg kunnet leve med barna mine i Delhi. Vi hadde ikke hatt mye å rutte med, men i det minste hatt en viss levestandard. Jeg ønsker at barna kunne få seg en god utdannelse slik at de kan få gode jobber og leve gode liv. Jeg kunne ønske at jeg hadde et eget, lite hus men vet at det umulig gitt vår situasjon. Jeg ønsker at vi i hvert fall kunne flytte til et bedre og mer hygienisk sted enn Kapas Hera.

Kapas_Hera_med_hund_490En gate i Anju sitt nabolag, Kapas Hera. Foto: Florian Lang

Jeg tror at arbeidsforholdene kan bli bedre hvis det blir fagforeninger i fabrikkene og hvis myndighetene passer på at loven overholdes. Ledelsen vil alltid late som de bedrer situasjonen i fabrikken for å tilfredsstille kleskjedene og dem som gjør kontroller, slik at de kan vise fram gode rapporter. Kleskjedene må være mer ærlige og passe på at deres regler (red.anm. etiske retningslinjer) følges opp ved fabrikken.
Hos den forrige arbeidsgiveren min, en annen underleverandør, jobbet jeg ni timer om dagen. I løpet av den uken jeg jobbet for ham lagde jeg 2500 klesplagg, eller rettere sagt, jeg sydde en liten del på alle disse plaggene. Vi skulle få 1,5 rupie (20 øre) per stykk. Oppsynsmannen fra fabrikken som har gitt oss oppdraget å sy disse klærne, lovte oss betaling, men fortsatt har jeg ikke fått noen lønn.
Min eldste datter går nå i ellevte klasse, i en skole der hun ikke trenger å møte opp i klasserommet hver dag, men hvor hun kan gå og ta eksamen. Hun er 15 år. Nå har hun begynt å arbeide på et supermarked.
Da jeg var yngre ville jeg gifte meg, og få en god familie og bli en god husmor. Jeg tenkte at jeg ville få to barn. Men etter at jeg ble gift, måtte jeg bære fram fire barn. Mannen min, og hans familie, ville ha en gutt. For hver gang jeg fødte en jente, var de spente på å få en gutt.
Han jobber med å stryke klær i en tekstilfabrikk. Han liker å jobbe på akkord, fordi akkordsystemet gir ham frihet. Han arbeider 15-20 dager i måneden, og går ikke på arbeid regelmessig. Selv om han arbeider mindre enn meg, tjener han mer. Men han bruker halvparten av lønnen i vinbutikken og på sigaretter og gutka (en slags tyggetobakk av betelnøtter, tobakk og lime).
Vi har rundt 8000 rupie (1057 kroner) i måneden å leve av. Noen måneder litt mer, andre måneder litt mindre, avhengig av hvor mange dager min mann jobber. Snart kan min eldste datter bidra til husholdningen også.
Jeg startet en ny jobb, for en underleverandør – et selskap som får kontrakter fra fabrikkene, og som ansetter egne skreddere og arbeidere. Selskapet lå fem kilometer hjemmefra.
Etter at fagforeningen begynte å arbeide åpent i fabrikken i Gurgaon, begynte gjengjeldelsen fra ledelsen. Først begynte de å erstatte fast ansatte med kontraktsarbeidere. Arbeidslederne startet å trakassere de ansatte for at de ikke nådde de uoppnåelige målene.

Vår partner i India har vist Anju bloggen. Hun ble veldig glad for at verden vil lese hennes historie, er interessert og ønsker å vite mer om hvordan hun og likestilte har det. Barna hennes ble også veldig glade.
Det er ikke så vanskelig å få hjemmearbeid innenfor tekstilsektoren i Delhi. Jeg fortalte de andre kvinnene i nabolaget som også arbeider hjemmefra, at jeg ønsket å gjøre det samme. Neste dag kom en såkalt kontraktør til huset mitt.
Min yngste sønn var bare fire år da vi flyttet til Delhi. Siden det var et nytt sted, og med nye mennesker, besluttet vi at kun mannen min skulle jobbe de første månedene. Jeg kunne være hjemme og ta vare på barna. Pappu fant en jobb for mannen min i fabrikken hvor han selv arbeidet.
Aktuelle videoer

Aktuelle videoer

Det viktigste rommet

Myteknusing

Ta det helt med ro...

Vegetarskrekk