Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Økernveien 94, 0579 Oslo

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Stopp sløsepolitikken!
Skal vi bekjempe klima- og naturkrisa må vi bekjempe overforbruket!
Støtt kravene!

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Torleif Slåen holder et lam som skal klippes.

Norske fjell og bygder er full av sauer og lam. Hvorfor importerer vi da ull til norske klær, og dumper norsk ull i naturen?

Varm og verdifull

Norske fjell og bygder er full av sauer og lam. Hvorfor importerer vi da ull til norske klær, og dumper norsk ull i naturen?

Torleif Slåen gjør første sau klar for høstklippen mens saueklipper Anne-Lise Haugdahl Humstad står klar i selen og venter. (Foto: Glen Musk)
 

Femti lam har fulgt sine mødre ned fra fjellet for å gå til frisøren for første gang. Inne i fjøset er de skilt fra søyene og står i en egen bås og venter. Pelsen – altså ulla – henger lang over ryggen, nesten gyllen i høstsola som skinner inn i fjøset. Lammene har vært på sommerbeite hele sitt korte liv, og har knapt hatt kontakt med mennesker siden de ble født i april. Da er det lov å være litt nervøs for hva som skal skje.

Frisøren er ingen hvem som helst. Anne-Lise Haugdahl Humstad er nemlig kåret til Norgesmester i 2018. Det skjedde riktignok før lammene ble født, så de virker lite ærbødige over å skulle stusses av Trøndelags første norgesmester i saueklipp.

 

Ulldottene fyker når saksa føres raskt og smidig over sauekroppen. (Foto: Glen Musk) 

 

Bakgrunnen for vårt besøk på Rambraut gård I Trøndelag er et ønske om å finne ut hvordan det står til med den norske ulla. Da vi besøkte norske ullprodusenter på Vestlandet, innrømmet de alle å bruke nesten bare importert ull. NRK har tidligere avslørt at deler av norsk ull blir betalt så dårlig at den i stedet graves ned, brennes eller dumpes i fjæra heller enn å brukes. Er det noe galt med norsk ull?

På Rambraut gård holdes hvit spælsau. Sauerasen er robust og klarer seg godt på sommerbeite alene. Inntekten ligger i kjøttet. Ulla er lite verdsatt av industrien og gir lite inntekt, ca 50 kroner per lam. Den brukes til gulvtepper for eksempel.

 

Langhåret, gyllen i pelsen og nesten klar for første time hos frisøren. (Foto: Glen Musk) 

 

Må holdes i sjakk

Etter en rask lønsj justerer Anne-Lise Haugdahl Humstad klippesaksa, smetter på seg støtteselen, og tar i mot ettermiddagens første kunde. Lammet heises myndig opp i sittende stilling, klemmes fast med beina og et godt fast tak rundt snuten eller beinet. Så føres saksa raskt nedover lammet i lange jevne tak. I løpet av sommeren har lammet vokst seg til nesten 50 kilo, så det krever styrke og teknikk å holde dem i sjakk.

– Jeg må holde et jevnt tempo, så den ikke rekker tenke, forteller Humstad.

Akkurat hva lammet rekker tenke er vanskelig å tolke, der det sitter overrumplet og forbausende rolig. Spælsau er livlig, tidvis ‘troillat’, og kan lett finne på å sprelle eller forsøke stikke av. Ulla skrelles av i store flak. Hos spælsau har ulla to lag, med to type fiber; bunnull og dekkull. Dekkulla er farget gylden av sol og natur, bunnulla er hvit, ren og tett.

 

Saueklipp krever sin fagperson. Sauene må holdes myndig på plass og klippen må skje raskt før sauene rekker å protestere. (Foto: Glen Musk) 

 

Ett minutt senere er lammet nybarbert og slippes inn til sine øvrige nyklipte venner.

– Bæ! Se på meg!

Ingen reagerer. De har funnet mat. Noen får endelig klødd seg grundig der det før var tjukk ull. Neste år skal de ut nytt beite, og etter hvert få egne lam. I nabobåsen står en gjeng som skal bli fårepølse og pinnekjøtt til jul, uten at de vet det selv ennå.

 

Nyklipt og tilsynelatende fornøyd. (Foto: Glen Musk) 

 

Anne-Lise gyver løs på neste kunde, mens sauebonden Torleif Slåen samler ulla. Den beste ulla har sauen på selve kroppen, den legges i en egen stor papirpose. Ull fra buken og beina er mer skitten. Den sorteres i en annen pose.

Anne-Lise og Torleif skulle gjerne sett at industrien tok i mot og brukte mer av ulla, også fra spælsauen. Ulla er voldsomt slitesterk og isolerer godt, begge egenskaper som gjør ulla verdifull. Men noe av utfordringen ligger også hos sauebøndene selv. De må lære seg å ta vare på kvaliteten, og sortere bedre. Begge deler får de hjelp til gjennom kursing fra organisasjonen Norsk Sau og Geit.

 

Kvist og kvast har festet seg i pelsen i løpet av sommeren og må sorteres ut før den sendes til produksjon. (Foto: Glen Musk) 

 

Kvalitet og konkurranse

– Av og til ser vi sau og lam komme ned fra sommerbeite med perfekt ull. Men så får de en rundball høy på innmark, begynner å krangle om maten, og ‘ajlt bli skjitat’. Møkkete, altså.

– Klipp sauene først, og sett de på foring etterpå, så får vi mye bedre ull, sier Humstad.

Sauerasen og typen ull betyr likevel mest. Før klødde alle ullklær, i dag gjør de det ikke. Importert merinoull brukes særlig i superundertøy, og gjør at vi i dag tåler å ha ull rett på kroppen. Ulla fra norske sauer har dårligere rykte enn merino.

 

Tid for lønsj. Torleif er sjette generasjon sauebonde på Rambraut gård, en knapp time sør for Trondheim. Anne-Lise er fast saueklipper på gården. (Foto: Glen Musk) 

 

– Merinoull er nesten like tynn som edderkoppspinn, forteller Humstad. – Merinosau tåler ikke norsk klima. Den må ha det tørt og karrig. Blir den for fuktig får den alger i ulla.

I likhet med mange andre i samme yrke har hun reist verden rundt klipt merinosau i New Zealand.

Flertallet av norske sauer er såkalt ‘norsk kvit sau’, som er avlet for kjøtt, med ull som biinntekt. Ulla er populær blant norske industriaktører, og brukes blant annet til strikkegarn, pledd og bunadsstoffer, ifølge Norilia. Nærmere 4000 tonn ull leveres jevnlig inn fra norske bønder. 70-80% eksporteres.

 

Merinoull er nesten like tynn som edderkoppspinn men merinosau tåler ikke norsk klima.
Anne-Lise Haugdahl Humstad, saueklipper

 

Kanskje har norsk ull et ufortjent dårlig rykte, som vi ikke klarer å anerkjenne og verdsette? I boka «En hyllest til sauen», argumenterer forfatter og biolog Anna Blix for klassifisering og tilskuddsordninger gjør at norsk ull taper for importert ull, tross at norsk ull har spenst, styrke og kvalitet som tilsier at vi burde bruker mer her hjemme. Flere norske garnprodusenter, og ivrige strikkere, er enige, og foretrekker norsk ull fra merker som Rauma garn, Sandnes garn og Hillesvåg, blant flere.

Så var det den problematiske ulla, den som graves ned, dumpes i fjæra, eller visstnok brennes ifølge NRK. Selv om ull jo brenner svært dårlig. Hvorfor dumpes ulla?

Villsau med frynsete rykte

Farget ull er ett problem, den er kan ikke farges og er ikke trendy nok som den er. Kvalitet og type ull et annet. Her får villsauen litt av skylda. Den har en helt annen ulltype enn norsk kvit sau. Villsauen er ikke egentlig vill, men en mindre foredla rase som tåler en støyt. Ullfellen står fløffy hele veien rundt dyret, for å tåle å være ute. Ulla skilles ikke i midtskill på ryggen, et sted snøen kan legge seg når sauen er ute i vintervær. Villsauen settes ut på øyer og holmer, hvor den går for det meste aleine med naturlig ly. Sauen er lite kresen i matveien, forteller Humstad.

 

Ulla til spælsauen har to lag, tynn og varm innerst, grov og slitesterk ytterst. (Foto: Glen Musk) 

 

Villsauen røyter, og hele ullfellen faller av seg selv i løpet av sommeren. Når ulla har lite verdi, gir det bonden lite lyst til å ta med seg ulla tilbake på båt fra saueklipping på holmer og skjær. For de som er på fastlandet kan det koste mer å klippe og frakte ulla enn de får betalt.

Likevel; ull er naturfiber som i teorien bør kunne brukes. Blir den ikke verdsatt nok, eller har vi ikke funnet et bruksområde eller et kundegrunnlag? Det forskes det på.

All ull kan brukes

I prosjektet VerdifUll undersøker de alternative bruksområder for såkalt «nedklassifisert ull», som i dag ikke verdsettes. Muligheter er mange og morsomme: jorddekke i landbruket, jordforbedring, isolasjon, støydemping, støtdemping, ullfilt til innpakning og erstatning av gummigranulat i kunstgressbaner, for å nevne noe. Men lønner de seg? Vi spør Lisa Grøva i VerdifULL:

– Ull er ikke bare ull, men har mange kvaliteter, den er ulik vår og høst, og har mange ulike farger og sjatteringer. Ullindustrien ønsker helst hvit ull, av en type og samme kvalitet. Mye av den fargede ulla blir ikke kjøpt inn og brukt i norsk industri.

 

Rambraut gård omgitt av jorder og sau. Gården ligger i Ler, en knapp time sør for Trondheim. (Foto: Glen Musk) 

 

Grøva har foreløpig stor tro på produkter til landbruket hvor ulla kan erstatte plast, for eksempel plantepotter og plantedekke som over tid vil komposteres. Mulighetene framover er store:

– I New Zealand har de blandet grov ull med maisstivelse og klart å 3D-printe en båt av ull.

Rambraut gård ligger et stykke fra havet, og ulla herfra blir neppe til en seilbåt med det første. Men kanskje en ullgenser? Siste lam smatt unna to ganger før den måtte til pers. Men nå er også den ferdig og går nyklipt og fresh rundt i høstsola. Ungdomstida er kort for et lam, allerede i mai skal de selv lamme en ny generasjon spælsau.

 

Høstulla er ferdig sortert. Ull fra buk og lår går i en sekk, fellen på ryggen går i den andre, før ulla sendes til Norilia for behandling. (Foto: Glen Musk) 

 

Høstulla, sortert i to store grå papirposer, skal nå til Norilia på Gol, hvor den den sorteres, vaskes, renses, spinnes, og strikkes eller veves. Norge og Europa går en kald vinter i møte. Neste gang du kjenner kulda komme krypende og tar på deg en ekstra tykk ullgenser, vet du hvem du skal sende en varm tanke.

Anbefalt lesing om sau

  • Anna Blix: «En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet.» En kort og lettlest bok om sauens plass i den norske naturen, historien, menyen og økonomien.
  • James Rebanks: «Sauebondens liv. Fortellinger fra den engelske landsbygda.» Vakkert skrevet, personlig og detaljrikt om å være sauebonde i nord-England. En hyllest til landsbygda og praktisk arbeid, med et par velfortjente stikk til byliv og akademia.