Hvem står bak maten din?

Maten vår kobler oss tett til arbeidere, bønder og fiskere verden over. Ingrediensene som inngår i en vanlig ukesmeny, har gjerne vært gjennom komplekse leverandørkjeder med et titalls ledd som strekker seg langt utover Norges grenser. Vi starter dagen med litt indonesisk kaffe, tar oss en banan fra den Dominikanske Republikk før lunsj og spiser litt sjokolade fra Elfenbenskysten i sofakroken på kvelden.

Når selv fisken vi fanger egne fjorder blir pakket i utlandet, er det ikke vanskelig å tenke seg at maten som ender opp i butikken vår har berørt livene til en rekke ulike mennesker som dyrker, høster, fanger eller arbeider med maten vår. Det er dessverre høy risiko for at disse menneskene lever med uakseptable arbeidsforhold i dag.

Elendige arbeidsforhold

Elendige arbeidsvilkår, boforhold, luselønn og tvang er urovekkende vanlig i matsystemet vårt. Matproduksjon, blant annet fiske og produksjon av kakao og sukkerrør, er blant sektorene med høyest risiko for tvangsarbeid i verden. Barnearbeid er et inngående problem i landbruket, blant annet i kakaoproduksjon i Vest-Afrika.

Siden korona-pandemien begynte å spre seg har den prekære situasjonen blitt desto tydeligere. Avisene skriver om ukontrollert koronasmitte på kjøttfabrikker i USA, om et landbruk avhengig av utenlandske sesongarbeidere som ikke kan reise, om desperate bønder under hardt prispress som ser mat råtne i åkrene og arbeidere som sitter igjen uten arbeid. I juli avslørte reportasjen «Invisible Workers» fortsatt dårlige arbeids- og boforhold på gårder rundt om i Europa.

Dårlige arbeidsforhold går ofte usett i de kompliserte sammenhengene. Lokale og nasjonale forhold spiller inn og det er store variasjoner, men risikoen er høy. På et overordnet nivå er det ikke uvanlig at arbeid i rurale områder er uformelt og usikkert, uten skriftlige kontrakter og tilhørende beskyttelsesmekanismer. Det er ofte dårlig tilgang på nødvendig utstyr for å beskytte helse og forebygge arbeidsskader. Da kan jobben bli direkte farlig, særlig i en pandemi.

Midlertidige og usikre jobber

Store deler av matproduksjonen vår har blitt avhengig av ambulerende arbeid, ofte på tvers av landegrenser. Vilkårene for sesongarbeiderne er problematiske i flere sektorer og land, for eksempel i tomatproduksjon og jordbærplukking. Levestandard er også et stort problem.

Midlertidig arbeid fører med seg uformelle boliger. Flere er utilstrekkelige, uten nødvendige tjenester, som chabola-leirene i sørlige Spania der mennesker som høster grønnsakene våre bor uten tilgang til drikkevann, elektrisitet og grunnleggende helsetjenester.

Midlertidig og uformelt arbeid gjør det vanskelig å ha oversikt over det som skjer, særlig på avsidesliggende åkrer eller fiskebåter som sjelden går i kai. Da blir det vanskelig å sikre at arbeidere er klare over rettighetene sine. Slike forhold kan føre til utnytting og svart arbeid, særlig for mennesker uten papirer.

Usikkerhet gjør at flere aksepterer rammebetingelser som lokale arbeidstakere, og arbeiderne selv normalt sett, ikke ville ha akseptert. Som lange, tunge dager i stekende sol, uten tilgang til drikkevann og med en usikker og lav inntekt.

Luselønn og jakten på lave priser

De som sørger for at du får mat på bordet er ofte blant de lavest lønnede i samfunnet. Jakten på stadig lavere priser og konkurranse mellom mektige supermarkedkjeder presser prisene ned, noe som fordrer til vanskelige avgjørelser for matprodusentene våre.

Utnytting i form av luselønn og ubetalte lønninger for utført arbeid er urovekkende vanlig, særlig for svakerestilte og fattige arbeidere som mangler forutsetninger for å forhandle, organisere seg og stille krav. Bare i USA har titusenvis av landbruksarbeidere blitt nektet betaling fra sine arbeidsgivere i løpet av de siste tjue årene.

Problemet med utnytting av arbeidere og luselønn fester seg dypere når forbrukere forventer billigst mulig mat og mektige supermarkedselskaper som presser prisene stadig lenger ned i forhandlinger med leverandører.

Rettferdighet er løsningen

Rettferdig betaling til bonde og arbeider, anstendige arbeidsforhold, trygghet og selvbestemmelse burde være en selvfølge. Det handler om menneskerettigheter og verdighet, om å forebygge utnytting og å bygge et mer solidarisk og rettferdig matsystem for framtiden.