Den skjulte kostnaden av telefonen din

Tiden fra du kjøper til du kaster telefonen din utgjør bare en liten del av telefonens egentlige liv. Fortellingen begynner dypt under bakken der metallene som finnes i telefonen graves ut, før de raffineres, smeltes og omdannes til kretskort, minne, batteri, skjerm eller mikrofon. På fabrikkene i Asia settes delene sammen til produktet du bruker til å snappe, chatte eller surfe. Etter ett, to eller tre år har du enten slitt ut eller mistet telefonen i bakken, og den havner nederst i en skuff eller boden.

Hvis vi følger hvert ledd i telefonens korte levetid, vil vi finne at telefonen har en kostnad som er høyere enn det vi egentlig betaler for. Utfordringene fortsetter etter telefonens død – bare et fåtall av ressursene som gikk inn i telefonen kan i dag hentes ut og brukes på nytt.

Det er tre hovedutfordringer ved telefoner og elektronikk:

Det ble solgt 1,45 milliarder mobiltelefoner i 2018 og tallet fortsetter å øke.

Mennesker og miljø betaler en høy pris for å lage alle mobilene. Klima- og miljøavtrykket til utvinning av ressurser og produksjon av mobiler er ikke bærekraftig.

Avfallet fra elektronikk blir i dag ikke godt nok gjenvunnet og resirkulert. Bare noen få av de over 30 grunnstoffer i telefonen din blir gjenvunnet og brukt om igjen. Resten kastes.

Tungmetallet wolfram vaskes ut fra løsmasser i en gruve i Rawanda. (Foto: Fairphone /Flickr/CC)

Fra dype gruver til dine lommer

Telefonen din inneholder aluminium, kobber, sølv og gull og over 30 andre grunnstoffer. Disse metallene kommer til en høy pris. For å mette vår appetitt på metaller har gruvene skapt større og dypere sår i naturen.

De største åpne gruvene, kjent som dagbrudd, er flere hundre meter dype og flere kilometer i bredde. Dagbrudd skaper ofte konflikter fordi skog, beiteområder eller matjord går tapt i jakten på ressursene.

Lukkede gruveganger gir mindre naturinngrep, men til gjengjeld andre utfordringer: De dypeste gullgruvene i Sør-Afrika strekker seg 3800 meter under bakken. For at arbeiderne skal klare å jobbe her må gruvegangene kjøles ned med enorme mengder is, noe som krever store mengder energi.  Avfallshaugene fra sørafrikanske gullgruver ligger som store, og giftige fjell rundt hele Johannesburg.

Fattige familier graver fram mineraler som inneholder kobolt, gull eller tinn, uten nødvendig verneutstyr eller beskyttelse, og selger videre til oppkjøpere mot ussel betaling.

Dypere, dyrere, mer konflikt

Den eksplosive veksten i mobiltelefoner og annen elektronikk har ført til en kraftig vekst utvinning og forbruk av metaller. Det er store utfordringer i produksjonen av kobolt som brukes i batteriene, men også andre metaller, som kobber, tinn og gull.

I mange fattige land, og særlig i Den demokratiske republikken Kongo, utvinnes mineraler fra småskala gruvedrift. Fattige familier graver fram mineraler som inneholder kobolt, gull eller tinn, uten nødvendig verneutstyr eller beskyttelse, og selger videre til oppkjøpere mot ussel betaling.

Selv om kobolt er kontroversielt, kan det finnes verre metaller i telefonen din. For et tiår siden ble det avslørt at mineraler utvunnet i gruver drevet av krigsherrer i Øst-Kongo havnet i leverandørkjeden og deretter i mobiltelefonene våre. I etterkant har USA vedtatt en egen lov mot konfliktmineraler, definert som tantal, tinn, wolfram og gull. Loven har bidratt til å redusere mengden konfliktmineraler i elektronikken vår. Men problemet har ikke opphørt. En fersk avsløring i New York Times hevder gull fra konfliktgruver i Colombia havner i iPhonen din. Framtiden i våre hender har besøkt uavhengige gullgravere i Sør-Afrika, som graver ut gull i nedlagte gruver, før det havner inn i verdens gullstrømmer. Det finnes heller ingen god oversikt over hvor mineralene som smugles ut av Øst-Kongo havner i dag.

Hvis vi fortsetter dagens forbruk av elektronikk og bygningsmaterialer, vil vi trenge flere nye gruver i framtiden. Resirkulering av metallene fra elektronikk, er ikke nok til å opprettholde veksten i forbruket.

De rikeste og beste gruvene er allerede tømt, så i framtidens gruver vil konsentrasjonene av metaller i hovedsak være mindre. Når konsentrasjonene synker, kreves mer malm for å utvinne samme mengde metall, og dermed mer energi, kjemikalier og arbeidskraft. Noe kan kompenseres ved bedre og mer selvgående maskiner, men ikke alt. Nye land og områder vil måtte åpnes for gruveproduksjon – ofte langt fra dagens veier og havner. Gruveutvinning på havbunnen er også et alternativ som er under oppseiling.

Gruvearbeidere i koppergruve i Gécamines, Den demokratiske republikken Kongo. (Foto: Fairphone /Flickr/CC)

Miljøgifter og slagg

Fra gruvene henter vi både verdier i form av metaller som går inn i telefonen din – og store mengder miljøfarlig avfall. Bare en liten del av det som hentes ut kan brukes. Kobbermalm inneholder i gjennomsnitt bare 0,6 prosent kobber. En utregning fra svensk avfallsbransje har regnet ut at avfallsmengden fra en mobiltelefon på 169 gram er hele 86 kilo, det meste fra gull i kretskortet. Karbonavtrykket fra den samme telefonen ligger på rundt 62 kilo CO2 per telefon, ser man på gjennomsnittet av Restarters beregning.

Mennesker som bor i nærheten av verdens mange gruver, må ofte leve med store miljøkonsekvenser. Gruveutvinning krever også store mengder vann, til nedkjøling, for å forhindre støv og til prosessering fra malm til metall. Avfallsvann fra gruveindustrien utgjør et enormt miljøproblem, med giftige kjemikalier og tungmetaller. Kollaps i gruvedammer har de siste årene tatt livet av flere hundre mennesker og skapt enorme miljøkatastrofer. I januar 2019 omkom minst 248 mennesker da gruveselskapet Vales gruvedam i Brumadinho i Brasil kollapset.

Sjeldne metaller i telefonen

En lynrask teknologisk utvikling har gitt oss telefoner med fantastisk lyd, lys, kamera, hastighet, glass, batteri og vibrasjon. Teknologien er godt hjulpet av ørsmå men nødvendige mengder av nesten 30 ulike grunnstoffer, utvunnet fra gruver over hele verden. Moderne telefoner inneholder en liten mengde hver av grunnstoffer kjent som «sjeldne jordarter», med eksotiske navn som yttrium og gadolinium. Mellom 80 og 90 prosent av disse utvinnes i dag i Kina, under dårlige arbeidsforhold og med store giftutslipp.

Utfordringene i gruveproduksjonen skyldes ikke mobiltelefoner alene, men en økende appetitt for metaller og mineraler til all elektronikk, transport, bygg og anlegg. Likevel er dette utfordringer som følger med i telefonen din – og som vi i liten grad har kjennskap til eller kontroll over når vi kjøper en ny telefon.

Det er gjort mange forsøk på å spore den faktiske leverandørkjeden til problem-metallene som går inn i telefonen. Det er vanskelig. Råvarer fra «vanlige» gruver og problemgruver smeltes sammen i store smelteverk, og det er ingen lett måte å spore opprinnelsen til de små mengdene metall i hver telefon.

Komponenter til mobiltelefonen Fairphone settes sammen. (Foto: Fairphone /Flickr/CC)

Bøyd over samlebåndene

På gigantfabrikker som Foxconn eller Pegatron i Kina, lages de mange komponentene som settes sammen til en moderne mobiltelefon. Men telefonene inneholder ikke bare elektronikk: Lave lønninger, seks dagers arbeidsuke, obligatorisk overtid, elendige boforhold og manglende sikkerhet var noe av innholdet i en iPhone 6, da Framtiden i våre hender og China Labour Watch i 2015 avslørte forholdene på fabrikken Pegatron i Shanghai. Rapporten var bare én i en lang rekke avsløringer fra telefonfabrikkene i Kina, fra 2011 og fram til i dag.

Selv om miljøproblemene ofte er størst i gruveproduksjonen, følger den også med inn i fabrikkproduksjonen. Enkelte av komponentene, som grafitt i batteriene, har store negative miljøavtrykk. Kjemikalier i produksjonen, som benzen, er farlig også for arbeiderne.

Veksten i (for)bruk og kast av elektronikk har fått en stor gruppe forskere til å advare mot at vi om noen år vil oppleve kritisk mangel på mange viktige grunnstoffer.

1,4 milliarder telefoner i 2018

I hele verden ble det i 2018 produsert 1,45 milliarder telefoner. I Norge importerte vi 2,3 millioner telefoner samme år. Vi bytter telefon etter to år og tre måneder, ifølge våre beregninger. Elektronikkbransjen selv mener de ser en endring i forbruksmønsteret, der i hvert fall deler av befolkningen kjøper dyrere telefoner, men beholder de noe lenger.

Veksten i (for)bruk og kast av elektronikk har fått en stor gruppe forskere til å advare mot at vi om noen år vil oppleve kritisk mangel på mange viktige grunnstoffer. Flere av disse inngår i mobiltelefoner. Yttrium, gallium og arsen er noen av grunnstoffene som inngår i mobiltelefoner og som allerede er «i alvorlig fare for at det er forbrukt i løpet av de kommende 100 år». I spesialisert elektronikk er det ikke nødvendigvis enkelt å erstatte ett grunnstoff med ett annet.

Nordmenn ligger i dag på Europatoppen for elektronisk avfall, med 28,5 kilo avfall per person per år. Og da har de ikke tatt med mobiltelefonene som ligger hjemme.

To viktige trekk bidrar til å forsterke faren for framtidig knapphet av metaller. Det første er at folk ikke kaster telefonene sine, men lar de ligge hjemme i skap og skuffer. Det andre er at avfallsbransjen kun gjenvinner noen få av grunnstoffene i telefonen. RENAS oppgir at de gjenvinner jern, aluminium, bly, kobber og gull fra innlevert elektronikk. I tillegg blir sølv og palladium gjenvunnet, men utover dette finnes det ingen sikker informasjon om hva som gjenvinnes og resirkuleres fra telefonen din. Men de sjeldne og kritiske grunnstoffene blir ikke gjenvunnet. Årsaken skyldes at mengdene er små, samt at det er kjemisk eller økonomisk vanskelig å gjenvinne sjeldne og «eksotiske» grunnstoffer.

Kasserte mobiltelefoner som skal gjenvinnes i Ghana. (Foto: Fairphone /Flickr/CC)

Hvordan kan vi snu utviklingen?

Vårt forbruk er ikke bærekraftig. Ser vi på vårt samlede forbruk av elektronikk, er det grunn til å ta utfordringene på alvor.

Hvis vi stiller krav til produsentene, blir de også nødt til å ta utfordringene på alvor.

Flere mobilselskaper har tatt utfordringene med konfliktmineraler på alvor. Neste steg er å ta utfordringen men manglende resirkulering av metallene like alvorlig. Der er det fortsatt en vei å gå.

Hva kan du gjøre med dette?

Med andre ord: Skulle telefonen din ha et ansvarlig for utfordringene som er nevnt i denne teksten, så er ansvaret som hviler på hver enkelt telefon bittelite.

Også du kan gjøre noen enkle grep for å dempe presset på natur og mennesker fra elektronikkproduksjon. Her er noen tips:

• Gjør det du kan for å beholde telefonen lengst mulig.
• Reparer telefonen når den går i stykker, selv om flere butikker hevder det ikke «lønner seg».
• Kjøp gjerne brukt elektronikk.
• Still kritiske spørsmål og krav til butikken hvor du kjøper elektronikk, og merket du ønsker å kjøpe – gjerne før du kjøper. Da må de ta spørsmålene fra deg – og mange andre – på alvor.
• Lever inn brukt elektronikk til gjenvinning.
• Still gjerne spørsmål selv til elektronikkbransjen om hva den gjør for å resirkulere alle metallene i telefonen din, ikke bare de det er flest av. Ved å spørre, blir bransjen nødt til både å svare for seg, og ta utfordringene på alvor.