Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

– Selvfølgelig dør folk, dette er skikkelig drittarbeid, uttalte Christian Schöppe, en av sjefene i Chemaf SARL, et kongolesisk gruveselskap med eiere fra Dubai. Han kalte gruvearbeiderne for «barbarer», og sa selskapet nektet dem sikkerhetsutstyr fordi de bare ville solgt det videre, ifølge Wall Street Journal. (Foto: Foto: Schalk van Zuydam / AP / Scanpix)

Kobolt fra Kongo er nøkkelen til en fornybar verden. Men må vi velge mellom elbil eller barnearbeid?

Gjørme og sjampanje

Kobolt fra Kongo er nøkkelen til en fornybar verden. Men må vi velge mellom elbil eller barnearbeid?

I ikke-industriell gruveproduksjon, er gruvegangene ofte usikret og kan kollapse over arbeiderne. I Kongo jobber flere hundre tusen som uavhengige gruvearbeidere, og leverer mineraler til oppkjøpere som selger mineralene videre til smelteverk i Kina. (Foto: Schalk van Zuydam / AP / Scanpix)

 

Aldri har noen like effektivt gjort deg medskyldig i krig, konflikt og plyndring i en annen verdensdel: I gruvedistriktene i Kongo vasser lutfattige arbeidere i gjørme på jakt etter Kobolt, det nye gullet som verdens batteriindustri skriker etter, mens investorer svinger sjampanjeglassene og høster inn eventyrlig fortjeneste.

– Vi har alle produkter i lommene våre, som er resultat av plyndring, sa Denis Mukwege da han fikk utdelt Nobels fredspris i Oslo i desember.

Men hvordan kan mobiltelefonen min, eller el-bilen din, bidra til det Mukwege kaller «en krig over ressurser» i hjemlandet Kongo? En liten del av batteriet i telefonen din, det som kalles katoden, er laget av kobolt. Batterier laget av litium og kobolt har revolusjonert teknologien, og driver alt fra mobiltelefoner til verktøy og elbiler. Mengden kobolt er liten i hver enkelt telefon, men til sammen kjøper vi ganske mange telefoner i året: 1,9 millioner telefoner i Norge per år, 1,5 milliarder i hele verden. En vanlig elbil kan inneholde mellom 5 og 10 kilo kobolt. Litiumbatterier, som inkluderer kobolt, har gjort det mulig å gå fra ledning til mobil, fra fossil til el.

Verdens etterspørsel etter kobolt skutt i været, og prisen fulgt samme vei oppover.

 

Selvfølgelig dør folk, dette er skikkelig drittarbeid.
Christian Schöppe Chemaf SARL

 

Grønt gull

Fascinerende nok sitter Den demokratiske republikken Kongo på omtrent halvparten av verdens koboltreserver, og produserer i dag litt over halvparten av metallet. Kongo sitter med andre ord på en grønn gullgruve; et av de viktigste metallene som trengs for å gjøre transporten elektrisk og klimavennlig. Men det er ikke bare biler og telefoner som bruker ny batteriteknologi; verktøy er i ferd med å miste ledningen og bli batteridrevne, stadig flere leker kommer i oppladbar versjon, og det er skapt en liten revolusjon av små transportmidler, fra el-sykler til elektrifiserte rullebrett i stort utvalg.

Men det er ikke rikdom og velstand som preger gruveutvinningen av kobolt i den sørlige delen av Kongo.

Amnesty International ga i 2016 ut en rapport hvor de avdekket hvordan kobolt fra uavhengige gruvearbeidere, også barn, havner inn i leverandørkjeden som starter i bakken og ender i telefonen eller bilen din. Såkalte småskala gruvearbeidere, hakker og graver seg ned i bakken for å hente ut naturressursene. Bare i sørlige Kongo anslås det at over 120.000 jobber som uavhengige gruvearbeidere i jakten på kobolt. Arbeidet er manuelt; mennene graver, kvinner og barn vasker. Verneutstyr er fraværende, gruvegangene er dårlig sikret og kollapser lett over arbeiderne. Minst 80 gruvearbeidere døde i sørlige Kongo fra 2014 til 2015, ifølge Amnesty.

 

Når provinsguvernør Richard Muyej tar imot sørafrikanske gruveinvestorer i Kolwezi, skåles det i dyr sjampanje. Guvernøren håper nye gruveinvesteringer skal gi skatteinntekter som skaper utvikling i sørlige Kongo. (Foto: Urban Andersson/Aftonbladet/NTB scanpix)

Når provinsguvernør Richard Muyej tar imot sørafrikanske gruveinvestorer i Kolwezi, skåles det i dyr sjampanje. Guvernøren håper nye gruveinvesteringer skal gi skatteinntekter som skaper utvikling i sørlige Kongo. (Foto: Urban Andersson/Aftonbladet/NTB scanpix)

 

Fra gruva til Kina

– Jeg selger det til kineserne, fortalte Lukasa, en 15 år gammel gruvearbeider, til Fortune. På en god dag kunne han tjene litt over 70 kroner på utvinning av kobolt.

Mineralene som graves ut, vaskes av kvinner og barn, før det selges til oppkjøpere, som ofte holder prisene lave. Oppkjøperne er stort sett alle kinesere som selger kobolten videre til kinesiske selskap som smelter kobolt fra både industrielle gruver og småskalagruver, før det går videre til batteriprodusenter i Kina.

– Selvfølgelig dør folk, dette er skikkelig drittarbeid, uttalte Christian Schöppe, en av sjefene i Chemaf SARL, et kongolesisk gruveselskap med eiere fra Dubai. Han kalte gruvearbeiderne for «barbarer», og sa selskapet nektet dem sikkerhetsutstyr fordi de bare ville solgt det videre, ifølge Wall Street Journal.

De siste to årene, har flere internasjonale aviser og mediebyråer gjort den samme reisen til sørlige Kongo, og dokumentert barnearbeid, farlige arbeidsforhold, fattigdom og lave lønninger, og oppkjøpernes sterke posisjon.

Gruvefeberen i lokalmiljøet betyr at folk graver etter kobolt mer eller mindre over alt, også mer eller mindre under husene de bor i. Amnesty International publiserte i 2017 en oppfølgingsrapport hvor de viste gjennom satelittbilder hvordan oransje presenninger som dekker gruvegangene har spredt seg gjennom boligområdene i Kolwezi, i et kongolesisk «klondyke».

Samtidig er gruveutvinningen lagdelt. Mens noen graver alene eller sammen med andre uavhengige gruvearbeidere der de måtte finne et lovende område med kobolt. Andre jobber som manuelt arbeid for selskaper som Chemaf, eid av kongolesiske og utenlandske eiere. Mobilprodusenten Fairphone anslår at mellom 15-20 prosent av kobolt fra Kongo stammer fra småskala gruver. I tillegg finnes store industrielle gruver, som vi kommer tilbake til.

Ansvar og respons

– Jeg bryr meg ikke om problemer i leverandørkjeden, det er et problem for Apple eller Samsung, mener Schöppe, den frittalende sjefen i Chemaf. Han er ikke lenger sjef, men fortsetter i styret.

Både Amnesty og flere store mediehus har samtidig konfrontert de internasjonale batteriprodusentene, samt kjente elektronikk- og bilprodusenter med forholdene i Kongo. Veien fra gruve til oppkjøpere, smelteverk, via batteriprodusenter til elektronikk- og bilprodusenter er i utgangspunktet lite oversiktlig, spesielt når smelteverkene kjøper opp kobolt fra både store og små gruver.

Selskapene har vist varierende grad av kunnskap om forholdene i Kongo, og tilsvarende varierende vilje til å ta tak i problemene. Apple skal ifølge WSJ ikke lenger motta kobolt fra Kongo. Andre har valgt stikk motsatt, og har valgt å beholde kobolt fra Kongo. Samsung, som blant annet lager batterier selv, sier de ønsker å fortsette å få kobolt fra uavhengige gruvearbeidere i Kongo:

– Vi støtter uavhengig gruvevirksomhet, fordi vi ikke ønsker at lokalsamfunnene skal rammes, sier Samsung SDIs direktør Bernardino Ricci.

Ved å forbli i Kongo risikere man at det fortsatt kommer «uetisk» kobolt inn i leverandørkjeden, men hindrer at fattige gruvesamfunn mister inntekt.

I 2010 vedtok USA en egen lov som skulle stanse «konfliktmineraler» fra Øst-Kongo, for å hindre at opprørsgrupper i området fikk inntekter fra gruveproduksjon tantalitt (coltan). Loven om konfliktmineraler har siden blitt kritisert for å frata fattige gruvearbeidere inntekt. Samtidig er avstanden stor fra konfliktområdene i Øst-Kongo, til de konfliktfrie områdene i Sør-Kongo der man utvinner kobolt. Situasjonen er ikke den samme, og kobolt er ikke et konfliktmineral. Likevel er arbeidsforholdene for gruvearbeiderne sammenliknbar, med tanke på sikkerhet i gruvegangene og lav inntekt.

 

To gruvearbeidere, en kvinne og et barn, bryter stein for å skille ut kobolt fra en gruve ved Lubumbashi, sørlige Kongo. I uformell gruvedrift er både voksne og barn med på utgraving, bearbeiding og vasking av kobolt. (Foto: Junior Kannah /AFP/NTB Scanpix)

To gruvearbeidere, en kvinne og et barn, bryter stein for å skille ut kobolt fra en gruve ved Lubumbashi, sørlige Kongo. I uformell gruvedrift er både voksne og barn med på utgraving, bearbeiding og vasking av kobolt. (Foto: Junior Kannah /AFP/NTB Scanpix)

 

Gruvegiganten Glencore

Likevel, der mange peker fingre mot barnearbeidere i Kongo, er det et selskap som slipper billig unna: Gruvegiganten Glencore. Den største delen av kobolt fra Kongo kommer fra gruvene Mutanda og Katanga, begge eid av det sveitsiske råvareselskapet Glencore. Det norske Oljefondet eier aksjer i Glencore for 15 milliarder kroner, DNB for 50 millioner kroner.

Glencore etablerte seg i Kongo i 2007. For å sikre seg politisk velvilje og gruvekontrakter, inngikk Glencore et tett samarbeid med forretningsmannen Dan Gertler, som igjen var nær alliert av nylig avgåtte president Jospeh Kabila. Både Gertler og Glencore er nå under etterforskning for korrupsjon i Kongo.

Kanskje er ikke Kongos største problem uavhengige gruvearbeidere i Sør-Kongo, men Kabilas manglende evne til å utvikle landet, og motvilje mot demokrati. Glencores motvilje mot å betale skatt til Kongo har heller ikke hjulpet statens evne til å dempe konflikt og bekjempe fattigdom.

Ny vår i Kinshasa?

Situasjonen i Kongo er nå i rask endring. I de få månedene som har gått siden fredsprisvinner Mukwege holdt sin tale i Oslo Rådhus, har Kongo gjennomført sitt lenge utsatte valg, og fått ny president. Innsettelsen av den nye presidenten, Felix Tshisekedi, er kontroversiell: Avtroppende president Kabila skal ha forlatt sin egen upopulære kandidat, hoppet bukk over den virkelige vinneren, og i stedet innsatt Tshisekedi som kom på andreplass i valget.

Spørsmålet blir om den nye presidenten, en tidligere opposisjonspolitiker, vil la eliten og gruveindustrien fortsette som før, eller røske opp og sikre at Kongos ressurser kommer folket til gode.

 

Vi har alle produkter i lommene våre, som er resultat av plyndring.
Denis Mukwege, Nobelfredspris-vinner

 

Nye batterier – og Kongos framtid

Utenfor Kongo, er batteriteknologien i rask utvikling. Flere batteriprodusenter, særlig Tesla, forsøker nå å begrense andelen kobolt i batteriet. Det forskes også på helt nye batterier, med andre metaller enn kobolt, i håp om å kunne bryte dagens begrensning for hva batteriene kan levere.

Verdens appetitt for batterier, i alt som kan bæres eller kjøre selv, er likevel så høy at Kongo neppe mister kjøpere av kobolt med det første. Spørsmålet gjenstår likevel om hvordan de elektronikk- og bilselskapene som får kobolt fra Kongo forholder seg til laveste ledd i leverandørkjeden – gruvearbeiderne som risikerer liv og helse for å hente ut grunnstoffet som beveger verden.

 

 

Produsentene må gi etikk-garanti

– Verden trenger millioner av batterier for å gjøre transportsektoren elektrisk. Det klarer vi ikke uten Kongos kobolt. Kongos råvarer må kunne gi landet utvikling som innbyggerne trenger, og det skjer ikke i dag, sier leder i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise i en kommentar.

Bakken Riise mener elektronikk- og bilselskapene må kunne garantere oss at produksjonen av kobolt og andre mineraler er etisk og bærekraftig.

– Ansvarlighet handler ikke om å løpe fra problemer man har bidratt til. Ansvarlighet handler om at selskapene har kunnskap om hele leverandørkjeden fra gruva til varen de selger, og at de kan garantere for at arbeidere i alle ledd har sikre arbeidsplasser og en lønn å leve av, framholder hun.

– For de av oss som ønsker å kjøpe elektronikk med batteri eller el-biler, kan det være til stor hjelp om man spør produsentene man vurderer på forhånd hvordan de forholder seg til Kongo. Vår erfaring er at spørsmål fra publikum, på epost eller Facebook, blir lagt merke til – og på sikt fører til endring.

 

 
 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!