Klimafamilien

I månedene etter at FN slapp en rapport som viste at vi har mye kortere tid enn antatt på å begrense klimaendringene, har Kristin Ese (70) fra Trondheim slitt med mareritt. For hvordan beskytter du det kjæreste du har mot noe så stort som en global klimakrise?

I familien Bremnes Ese har de omgjort denne frykten til handling.

Klimafrustrasjon

Det hele startet da Rinja ble født. - Plutselig hadde jeg en unge å være bekymra for, sier Mari. Hun meldte seg inn i Framtiden i våre hender (FIVH), sluttet å spise kjøtt og kledde den nyfødte dattera opp i ubehandlet ull.

- Det gikk vel et år før vi forsto at hun var allergisk, ler Mari. Hun tror familien anså henne som litt slitsom i starten. - Jeg gikk noen år og var så utrolig engasjert. Jeg fikk ikke gehør og ble så fortvilt. Men nå er de jo helt enige.

Tre generasjoner klimaaktivister (Foto: Elin Espmark Wibe)

For Mari ble engasjementet først forankret i en følelse av at noe var feil ved egen levemåte.

- Man kjenner på det, ikke bare miljø og klima, men også rettferdighet i verden. Jeg vokste opp mange år i Kenya og Zambia, og det er noe med å se seg selv utenifra. Det er litt ubehagelig.

Aktivistfamilie

Etter hvert ble klimaengasjementet til dattera Mari en mulighet for kvalitetstid for familien. 

- Hadde jeg ikke vært aktiv i FIVH, hadde jeg nok både sett og hørt mindre fra dattera mi tenker jeg, sier Kristin.

Selv om Kristins engasjementet for politikk går langt tilbake, var det datteras lidenskap for klima som dro henne inn i FIVH.

- Jeg har nok oppfattet Framtiden i våre hender som Dammann, dra til en stillehavsøy, meld deg ut av samfunnet. Ikke at det var riktig, men slik var oppfatninga. Jeg ble veldig overraska over at Framtiden i våre hender skikkelig passa meg, for der drives det politikk.

Mari er lokallagsleder og jobber på FIVHs kontor i Trondheim, og Kristin sitter i styret i lokallaget. Rinja er med i Miljøagentene, i lokallaget hvor Mari er voksenkontakt. Men å blande familie og aktivisme har også bydd på utfordringer.

- Vi har flere i familien som syns at det å være miljøaktivist tråkker på noen tær, så jeg merker jeg ikke setter i gang store diskusjoner. Da er det desto bedre at vi er noen som kan støtte hverandre, at man ikke står helt alene, sier Kristin.

Rinja har fått mye av klimaengasjementet sitt fra mamma Mari (Foto: Privat)

For hun vet hvordan det kan føles å stå alene om en sak i familien.

- Mari følte seg en periode veldig alene, kjente kanskje derfor også på litt desperasjon. Det er vondt å stå alene. Jeg har vært aktiv i politikk, og vært aktiv i Palestinakomiteen. Da var det ingen som ville snakke med oss, mora mi grein.

Felleskap 

I familien Bremnes Ese har de funnet et fellesskap i klimakampen. Men de kjenner alle tre på både utfordringene og mulighetene i sine respektive generasjoner.

Flere av klassevennene til Rinja er også miljøagenter. De har ryddet strender, hatt byttemarked og vært på leir med Miljøagentene. Og hun er en 12-åring med bein i nesa – under Klimafestivalen i Trondheim holdt hun appell for stinn brakke.

– Det er gøy å bli spurt om å holde appeller, sier hun. Hun er opptatt av redusert kjøttforbruk og plast, og da Mari hadde bursdag, dro hun med seg bestemor Kristin for å handle gave på Fretex.

Miljøagentene har blitt en arena hvor Mari også kan nå voksne.

- Mange foreldre dukker opp. Hadde det vært i regi av FIVH hadde nok ikke så mange kommet, men de er så positive til miljøagentene fordi ungene deres er engasjerte. Man må ha en fellesnevner, sier hun.

Kristin har gjennom Besteforeldrenes Klimaaksjon også kjent på viktigheten av å ha et felleskap. – De hadde noen demonstrasjoner i Trondheim, og jeg tenkte «folk på min egen alder, så kjekt!».

For det er ikke alltid lett å skulle snakke om klima med jevnaldrende.

- I Mari sin generasjon er det kanskje enklere å knytte det til barn, men i min generasjon som realiserer seg selv og reiser til alle mulige plasser i verden flere ganger i året fordi «de fortjener det», er vanskelig å ta fra folk noe de føler de har fått, sier hun. 

Jeg ble veldig overraska over at Framtiden i våre hender skikkelig passa meg, for der drives det politikk. 
 Kristin, 70

Smittende engasjement

Å legge såpass mye av sitt engasjement og energi i én sak kan til tider ta på.

– Jeg tror at Rinjas pappa noen ganger blir litt lei, selv om han er enig i saken. For min aktivisme er nok styrt mye ut av redsel. Det er nok en utfordring å være gift med en idealist, uansett sak, sier Mari. Og hun har stor tro på å gi seg selv noen pauser iblandt. 

– Jeg har noen ganger tenkt på at jeg kanskje må ut av miljøbevegelsen, for jeg merker jeg er en sånn som blir litt overmannet. Men vi var nylig på reise i tre måneder, og jeg kjente raskt hvordan panikkfølelsen slapp.

Mari prøver å være bevisst på hvor mye hennes engasjement smitter over på Rinja og hennes lillebror.

. – Vi prøver være bevisste på hva de får være med på. De får være med på første mai og demonstrasjoner, men jeg har vært litt usikker når det begynner å bli veldig politisk. 

Men det er én ting hun vil at barna skal ta med seg. – Jeg bruker å si til dem: Så gjør noe med det da! Hvis de klager på leksene eller noe, gjør noe med det. Skriv et brev, dere kan bli hørt. Det er jo derfor vi tar de med på ting som demonstrasjoner. De forstår at vi er ute etter å endre ting. Det er mulig, man kan få til hva man vil!

Og de er enige om én ting alle tre: Det er en styrke å ha noe felles å kjempe for.