Blir Repparfjorden ofret for elbiler?

I to tiår har Framtiden i våre hender og andre miljøorganisasjoner advart mot en internasjonal gruveindustri som over hele verden har tatt seg til rette overfor lokalbefolkning, urbefolkning og miljø. 

Argumentene om at gruvedrift tilfører ressurser og arbeidsplasser er velkjente, og blir ofte brukt for å dempe reell kritikk av giftutslipp eller undertrykking av lokal motstand. At man nettopp truer lokale arbeidsplasser, som reindrift og fiske, blir oversett. Når regjeringa i Oslo overkjører Sametinget og lokalt samisk næringsliv, følger dette et mønster fra gruvesektoren over hele verden. 

Når vi i miljøbevegelsen ber om en offensiv miljøpolitikk, kollektive transportløsninger og grønne arbeidsplasser, blir vi ofte møtt med taushet eller arroganse. Når vi vil bevare natur, kultur, reindrift og fiske, blir vi møtt med argumenter om at gruvedriften vil bidra til elbiler. Men er det hold i miljøargumentene for gruvedrift på kobber i Kvalsund? I liten grad.

Kobberet går ikke nødvendigvis til elbiler 

Det stemmer at det trengs mer kobber til en liten el-bil enn en liten bensinbil, omtrent fire ganger så mye. Men ifølge International Copper Study Group, går bare 13 prosent av verdens kobber til transport. Og bare en liten del av dette igjen til elbiler. I 2017 ble det produsert 73 millioner biler, av disse var 1 million elbiler. Det Nussir kan tilføre av kobber til markedet, vil med andre ord like gjerne gå til en voksende produksjon av bensinbiler. Eller til fyrverkeri, som er et annet eksempel på hva kobber brukes til.

Sammenligningen med koboltdebatten er slående. Avsløringene av barnearbeid og livsfarlige arbeidsforhold i produksjonen av kobolt i Kongo, ble raskt knyttet til batteriene i elbiler. Kobolt brukes også i flymotorer og i oljeraffinerier, uten at noen beskylder flyselskapene for barnearbeid. I 2015 ble det produsert 3000 tonn kobolt i Norge, noe som vil være nok til omtrent 300.000 elbiler. I 2017 ble solgt 41.000 elbiler i Norge.

Må tenke bærekraft

Ja, vi trenger elektrifisering av transport og fornybar strømproduksjon. Men vi må tenke bærekraft også i den nødvendige omstillingen for å redusere klimagassutslippene. Vi kan ikke ta livsgrunnlaget vekk fra vårt eget urfolk og ødelegge de bærekraftige primærnæringene i klimaets navn. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Det grønne skiftet betyr heller ikke at alle må eie hver sin elbil, som ser ut til å være forutsetningen til de som mener vi trenger mer gruvedrift. Vi må selvsagt sikre nullutslippsløsninger for transportsystemene, men vel så viktig er det å bygge smarte byer med kollektive transportløsninger. Ved å dempe personbilbehovet og transportmengden griper vi problemet ved roten. Vil vi da ha det samme behovet for å utvinne nytt kobber?

Hva med resirkulering?

Om det først skal utvinnes kobber, så finnes det kobberforekomster i områder som ikke rammer urfolk så hardt. Og det fins måter å håndtere avfallet på en måte som ikke ødelegger en hel fjord, med det biologiske mangfoldet og de tilknyttede arbeidsplassene. Men vel så viktig: det er ingen god miljøpolitikk å dytte mer kobber eller andre metaller ut på markedet, uten å gjøre noe med etterspørselen og resirkuleringen av disse råvarene.

På veien mot lavutslippssamfunnet må vi ikke ta i bruk gårsdagens løsninger hvor vi henter ut mest mulig ressurser og skaper mest mulig avfall. Istedenfor må vi finne løsninger som gir oss en sirkulær økonomi, og en vareproduksjon som gjør at alle naturressurser som er i bruk resirkuleres.  

Hva med alle de mineralene som allerede er i omløp i verden i dag? Kan Norge gå i front på å finne smartere måter for å hente ut og resirkulere mineraler som er i bruk – i alt fra batterier, byggematerialer, vindmøller og elbiler? Om regjeringen skal bruke klima og bærekraft til mer enn et trumfkort i en opphetet politisk debatt, er det der det bør gjøres en innsats.