Hva skal vi leve av?

Torbjørn Røe Isaksen synes det er krevende å tilrettelegge for næringsvirksomhet når han konfronteres av kravstore miljøforkjempere. Her er et lite innblikk i hvordan dette ser ut fra vårt ståsted.

• Når vi påpeker den enorme utslippsveksten fra norsk flytrafikk, får vi høre at det er bedre at Norge og Avinor skaper flyvekst, for her i landet bruker vi biodrivstoff (som utgjør langt under 1 % av drivstoffet i dag, og på sikt er det høyst usikkert om vi kan øke forbruket på en bærekraftig måte) og utvikler elfly (som kanskje, innen en femtenårs tid, vil kunne ta over innenrikstrafikken i Norge, men ikke de lange forurensende flyreisene).
  
  
• Når vi sier at vi må produsere og forbruke mindre kjøtt fordi det fører med seg store utslipp og ressursforbruk, får vi høre at det er mye bedre med norsk kjøtt, for det har mindre antibiotika og lavere utslipp enn andre land (selv om storfekjøtt har ca. 22 ganger så høyt CO2-avtrykk som for eksempel bønner).
  
  
•  Når vi sier at vi ikke kan pumpe opp mer olje, fordi verden allerede har funnet mer enn vi kan slippe ut for å holde oss under 1,5 graders oppvarming, så får vi høre at norsk olje er så mye renere enn andres olje (selv om over 97% av utslippene kommer fra forbrenningen av olje, ikke selve produksjonen).
  
  
• Når vi sier at vi ikke kan bygge gruver som går ut over reindrift og dumpe giftig avfall i fjordene våre, blir vi møtt med at det er mye bedre at vi gjør det, enn under grufulle forhold i Kongo (som om det blir mindre utslipp her av den grunn, og som om vi skal gi opp å ta ansvar for arbeidsforhold i produksjonsland).

Ser man på disse sakene isolert, kan man argumentere for at Norge gjør noe som er litt renere og litt bedre enn andre land. Men ser man sakene samlet, og ser på helheten, blir spørsmålet heller: hvis ikke vi skal endre oss, så hvem? Og vi må se på helheten.

Verden har 11 år på å halvere verdens utslipp. Vi skal få ned ressursforbruket fra dagens nivå hvor vi forbruker et sted mellom 2-3 jordkloder, til et nivå innenfor den ene planeten vi faktisk har. Hvordan skal vi gjøre det – og hva skal være Norges rolle?

Norge kan ikke kan fortsette å si at vi må få lov til å vokse og forbruke stadig mer. Gjør alle verdens land gjør det samme, dytter vi i praksis planeten vår utenfor stupet. Det verden trenger nå, er at noen går foran.

Spørsmålet ditt, om hva vi hva vi egentlig skal leve av i framtiden, er sannsynligvis det viktigste spørsmålet i vår tid. Alle mennesker burde ha en trygg og god jobb å gå til, og de jobbene vi har må ha et bærekraftig fotavtrykk og være levedyktige i en verden som når klimamålene. Men hva er ditt svar på det viktige spørsmålet du reiser?

Vi i miljøbevegelsen mener at utgangspunktet for hvordan vi organiserer samfunnet vårt må være PLANETENS TÅLEGRENSER. Da kan vi ikke produsere og forbruke varer med redusert fotavtrykk, og ellers forbruke like mye og på samme måte som før. Det må legges til rette for at vi også forbruker annerledes enn tidligere. Vi må forbruke færre produkter og skape mindre avfall; ting må vare lenger, kunne repareres, vi må dele mer og fase ut bruken av miljøgifter.

Det jeg etterlyser fra deg, er at du selv svarer på det viktige spørsmålet du reiser. Hva skal Norge leve av i framtida? Jeg etterlyser at du tar en mye mer proaktiv rolle i å finne ut hvordan vi kan videreføre det som funker, og gjøre det som ikke funker på en helt annen måte enn i dag.

Du har helt rett i at elektrifisering av verdens energisystemer krever mye mer mineraler. Men hva med alle de mineralene vi allerede har hentet ut? Kan Norge gå i front på å finne smartere måter for å hente ut og resirkulere mineraler som er i bruk – i alt fra batterier, byggematerialer, vindmøller og elbiler?

Du nevner havbruk; hvis Norsk sjømat skal være et reelt bidrag til verdens matproduksjon må fisken gi tilbake mer næring enn den spiser selv, og næringa må slutte å forurense fjordene våre og gå ut over annen matproduksjon. Her finnes det mange muligheter, blant annet å utvikle bærekraftige, sirkulære fôrråvarer her i Norge. Da må du og regjeringen komme på banen og kreve bærekraft i næringa, ellers vil de fortsette å importere høyst problematisk, men billig soya fra Brasil.

Hvor er strategien, tiltakene, reguleringene og avgiftssystemet som skal gjøre Norge sirkulært – der næringsliv og industri ikke tar ut mer ressurser fra jorda enn de gir tilbake, der vår netto påvirkning på planeten går i pluss, fremfor minus?

Det er dit vi må komme. Om du vil snakke løsninger her, bidrar vi mer enn gjerne.