Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Prisen for et menneskeliv

Det hadde bare gått noen timer fra jeg tok mine første skritt i Bangladesh, før tanken slo meg: Prisen for et tekstilarbeiderliv er altfor lav.

Leder i Framtiden i våre hender forteller om sitt møte med Bangladesh. Foto: Nora Brønseth
Leder i Framtiden i våre hender forteller om sitt møte med Bangladesh. Foto: Nora Brønseth

Det hadde bare gått noen timer fra jeg tok mine første skritt i Bangladesh, før tanken slo meg: Prisen for et tekstilarbeiderliv er altfor lav.

Jeg møtte en kvinnelig tekstilarbeider, som ble liggende i ruinene av Rana Plaza i over ti timer og vente på å bli reddet. I alle de timene hadde hun et dødt menneske liggende over det ene benet sitt. Over magen lå et annet menneske, som holdt på å dø. Da hun til slutt ble reddet ut, var hun den eneste av dem i live.

Tragedien Rana Plaza, er helt ufattelig å ta inn over seg. Bygningen var på åtte etasjer. Det jobbet tusen arbeidere i flere av etasjene. Men å høre om dagene og timene før ulykken, gjør også inntrykk.

Kvinnen jeg snakket med hadde nemlig sett sprekkene i bygningen. Hun var redd, hun ville ikke gå på jobb. Men hun fikk beskjed om å komme seg tilbake på arbeidet – også av sin egen mann. Da hun fortalte meg dette, hulket hun. For som så mange av de andre arbeiderne, var de helt avhengige av inntekten.

Dette er realiteten for de fleste tekstilarbeiderne i Bangladesh. De er så avhengig av den lille lønna de får, at de er tvunget til å akseptere nesten hva som helst. Mange har korttidskontrakter, eller ingen kontrakt. Derfor jobber de hardt, de jobber overtid, og tør ikke kreve for mye.

En bangladeshisk tekstilarbeiders minstelønn er på cirka 530 kroner i måneden, uten overtid. De fleste betaler mellom 2­400 kroner for et bosted. Vi fikk se vanlige arbeiderboliger, som ikke var annet enn små blikkskur. Dette måtte altså arbeiderne bruke halve månedslønna si på. For dette sitter de og syr, en søm eller en lomme, den samme lille biten av et klesplagg eller en gardin, mellom 8 til 12 timer hver dag, 6 dager i uka.

Er de heldige får de dopauser, men de færreste kan bli hjemme om de er syke. I tillegg kommer alle arbeidsulykkene. Kutt og skader, brann eller bygninger som raser. Skulle ulykken først være ute, får arbeiderne sannsynligvis lite eller ingen kompensasjon. Hvordan kan det ha seg, at selskapene ikke sørger for en fullstendig erstatning for ofrene og deres etterlatte? Og hvorfor kan ikke arbeiderne få en lønn å leve av i utgangspunktet?

Etter lang tids internasjonal press fra blant annet Framtiden i våre hender, gikk flere klesselskaper med på å betale en sum penger til ofrene etter Rana Plaza. Det var en start, men tydeligvis ikke tilstrekkelig. Ofrene og de etterlatte sliter, mens kleskjedene tjener seg rike.

Hvor mye er egentlig et menneskeliv verdt for disse selskapene? Mitt inntrykk etter å ha besøkt Bangladesh, er at myndighetene og selskapene som opererer der, har gitt menneskene som syr klærne vår en altfor lav prislapp. Og det kan vi bare ikke akseptere.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -

Relaterte artikler