Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Foto fra "Da vi styrte landet" på NRK.

Da Erna styrte landet

Vil Erna Solberg gå inn i historien som statsministeren som tok de modige og riktige valgene?

Vil Erna Solberg gå inn i historien som statsministeren som tok de modige og riktige valgene?

Det er god TV, og det kjennes godt, når vi møter seks av våre nålevende statsministre i NRK- serien «Da vi styrte landet». Jeg blir glad, og litt stolt, når jeg tenker på det tillitsfulle, trygge og økonomisk stabile norske samfunnet som vi lever i, og de modige valgene som har tatt oss hit.

Men jeg kjenner også på en frykt. En reell frykt for at vi i dag ikke tar de modige valgene som trengs for å sikre at barna våre og de som kommer etter oss får leve i det samme trygge samfunnet som vi har hatt glede av.

Historien om hvorfor Norge år etter år kåres til et av verdens beste land å bo i, handler ikke bare om at vi fant olje på 60-tallet.

Det finnes mange land som er rike på naturressurser, men hvor fattigdommen er stor, og det er høy ulikhet mellom folk. Den norske suksessen handler om at kloke hoder og kloke politikere har tatt modige valg i en skjebnetid. Valg som har forhindret store økonomiske tap, og som har sikret hele befolkningens velferd.  

Ett slikt modig valg ble tatt i 1909, da Stortinget vedtok de såkalte «fosselovene» og slo fast at vannkraften og dens verdier tilhørte staten og allmennheten. Utenlandske aktører fikk øynene opp for norsk vannkraft, men Norge hadde hverken teknologi eller kapital til å bygge den ut. Derfor ga staten ut konsesjoner til vannkraftselskapene for å kjøpe opp og bygge ut vassdragene, men med klausul om at naturressursene skulle tilfalle staten etter en periode på 60 år.

Slik klarte staten å tilegne seg den nødvendige kompetansen til selv å utnytte vannkraften ved hjelp av konsesjonslovene. Slik unngikk man at inntektene fra vannkraften for evig og alltid forsvant til utenlandske selskaper. Men fosselovene var ikke ukontroversielle, selv om de i dag fremstår som en genistrek. Saken skapte regjeringskriser og politisk splittelse.

Da oljen i Nordsjøen ble oppdaget på slutten av 1960-tallet var de gamle konsesjonslovene en viktig inspirasjon. Også i forvaltningen av norsk olje og gass har Norge klart å sikre et verdensledende norsk teknologimiljø. Man har skaffet enorme inntekter til staten og den felles velferden, i tillegg til sparepenger for våre fremtidige generasjoner. Også her kunne utenlandske selskaper ha stukket av med fortjenesten. Historien vår, og samfunnet slik vi kjenner det, hadde i tilfelle sett radikalt annerledes ut.

I dag står vi ved nok en korsvei. Vi er avhengig av å bevare et klima det er mulig for mennesker å leve og ha gode liv i. Og velferden vår er avhengig av at vi klarer å omstille økonomien i tide.

Samfunnet vårt trues av den helt konkrete, fysiske risikoen for ødeleggelse fra mer ekstremvær, som vil føre til ødelagte hus, veier, byer og avlinger. Men fossile nasjoner som Norge trues også av en annen risiko. Det handler om omstillingsrisiko. Risikoen for at næringsliv, investorer og land ikke klarer å omstille seg i tide for det grønne skiftet, og dermed taper masse penger. At man blir en Kodak, som ikke klarte omstillingen til digitalkameraene. Ikke fordi de ikke så det komme, men fordi de ikke tok grep i tide.

Jeg frykter at det er nettopp der vi er i dag.

Oljeinntektene er selve bærebjelken i norsk økonomi. Se for et øyeblikk bort fra klimakonsekvensene fra oljeutvinninga. Se på analysene for framtidsutsiktene for norsk olje. Det ser ikke lovende ut. I disse dager diskuteres lønnsomheten til oljefeltet Goliat, hvor olje- og energiminister Terje Søviknes ikke engang kan svare på når feltet vil generere inntekter til staten. Én professor har anslått at hele prosjektet er et tapsprosjekt, og at staten vil tape 12 milliarder kroner.

Det grønne skiftet er i gang. Utviklingen i fornybar energi knuser alle forventninger. Til og med om oljeprisen skulle gå opp de nærmeste årene, så kan det være akkurat den drahjelpen fornybare energikilder som sol og vind trenger, for å virkelig bli konkurransedyktige på det globale energimarkedet. Hva står Norge igjen med da? Hvor skal inntektene våre komme fra?

Da Perspektivmeldingen ble lagt frem av statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen i mars i år, beskrev de en langt mer krevende økonomisk situasjon for Norge i fremtiden, selv med fortsatt og økende oljeutvinning.

Dette gjør meg redd. Hvor sannsynlig er det egentlig at all oljen og gassen som regjeringen legger opp til at vi skal pumpe opp i fremtiden faktisk kommer til å bli lønnsom? Hva om endringene i energimarkedet og den fornybare teknologien fortsetter i mye raskere tempo enn vi noen gang kunne forestille oss? Hva da med den norske velferdsstaten?

De modige og riktige valgene i vår tid handler om tiltak som tar oss fra svart til grønn konkurransekraft. Erna Solberg har i sin tid som statsminister satt ned utvalg både for grønn konkurransekraft og for å vurdere klimarisikoen for norsk økonomi. Det skal regjeringen ha honnør for. Men det er verken særlig modig eller tilstrekkelig å sette ned utvalg. Det vi trenger er de nødvendige tiltakene som reduserer omstillingsrisikoen og stimulerer grønn fremfor svart konkurransekraft. Jeg tillater meg å komme med to eksempler:

  1. Følg anbefalingen fra Norges Bank og flytt oljefondets investeringer i olje- og gassaksjer. Åpne samtidig for langt større investeringer i fornybar energi. Det vil trolig redusere klimarisikoen både for fondet og norsk økonomi.
  1. Endre oljeskattesystemet og leterefusjonsordningen slik at det er selskaper og virksomhet som bidrar til grønn, og ikke svart, konkurransekraft som tilbys skattefordeler og redusert risiko. Det kan redusere Norges klimarisiko og bidra til at vi har bærekraftige inntekter å finansiere velferdsstaten med.

Hva blir arven fra da Erna styrte landet? Vil Erna Solbergs regjering være like modige som tidligere norske politikere, og ta de valgene som ettertiden vil slå fast at var de riktige?

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de 27.000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -

Relaterte artikler