Terje The Gambler

Olje- og energiminister Terje Søviknes framstår som en hasardspiller i sin kommentar til vår undersøkelse som viser at under halvparten av befolkningen nå støtter fortsatt leting etter mer olje og gass. Uavhengig av hvordan man tolker svarene, er det skummelt å se hvor lite Søviknes har registrert av den omveltningen som er på gang rundt oss. Ved å gjenta Regjeringens mantra om "globale løsninger" på global oppvarming gambler Søviknes enten med klodens framtid eller den norske velferdsstaten.

Søviknes bruker et avsnitt i innlegget sitt til å understreke de enorme inntektene det norske på oljeeventyret har bidratt med til fellesskapet. I motsetning til hva olje- og energiministeren antyder er det faktisk bred enighet, også i Framtiden i våre hender, om at oljen har gitt oss stor rikdom. Vi ser også at det kan være fornuftig å høste inntekter fra modne olje- og gassfelt en stund til. I undersøkelsen vi fikk Respons Analyse til å gjøre fokuserte vi derfor på hva folk mener om enda mer oljeleting - altså hvilke prioriteringer Norge skal gjøre framover. Vi snakker noen tiår fram i tid her, ettersom leting de neste årene ikke vil gi lønnsom produksjon før om 15-50 år, litt avhengig av hvordan man regner. Hvordan verdens energisituasjon vil se ut fram mot 2050 er umulig å spå presist, men grovt sett er det egentlig bare to alternativer:

Plan A er at verden reverserer global oppvarming, ved at en eller annen kombinasjon av teknologiutvikling, markeder, kvotesystemer, avgifter, subsidier og reguleringer gjør at verden erstatter fossil med fornybar energi. Ettersom det allerede er funnet langt mer kull, olje og gass enn vi kan brenne opp, betyr det at det meste av de allerede påviste reservene må bli liggende under bakken. Ettersom ressursene på norsk sokkel er relativt dyre å hente opp, er det lite sannsynlig at det vil være noen etterspørsel etter disse.

Plan B er også mulig. Her begynner verdens ledere å lytte til Donald Trump, bilindustrien skrinlegger sine elbilplaner, og våre handelspartnere i Europa bremser sine satsinger på fornybar energi. Da ser framtiden lys ut også for norsk olje- og gasseksport i perioden 2030-2050. Det er riktignok en økende fare for at klimaforstyrrelsene blir såpass store at hele verdensøkonomien får en alvorlig knekk, noe som også vil redusere etterspørselen etter middels dyr norsk olje og gass. Men det kan også hende at ting vil humpe og gå brukbart i noen tiår til.

Det ser nå ut til at alle andre i G20 enn USA ser ut til å satse offensivt på Plan A. Uavhengig av om det kommer et globalt rammeverk og pris på karbon ut av Paris-avtalen, satser alle de andre store landene offensivt på at fornybar energi skal dominere i perioden 2030-2050. India og Kina varsler elbil- og elsykkelrevolusjoner, ikke minst for å unngå at stadig voksende byer kveles av lokal forurensning. Tyskland og Storbritannia fortsetter sin satsing på sol og vind, mens Frankrike både skal fase ut fossilbilen og avlyse all ny oljeleting. Canada har de samme kvalene som Norge, med en befolkning som i økende grad er bekymret over at fossil sektor skal fortsette å dominere økonomien like mye framover. Også innad i USA satses det voldsomt på Plan A. Byer, delstater og bedrifter som er uenige med Trumps klimapolitikk har lovet å fortsette fornybar- og elbilrevolusjonen.

Helt uavhengig av global oppvarming, er leting etter ny olje og gass på norsk sokkel et gedigent veddemål med fellesskapets penger som innsats. Staten refunderer nemlig det aller meste av letekostnadene i oljeindustrien. Historisk har dette vært en fornuftig investering, fordi verden har vært interessert i å kjøpe norsk olje og gass 20, 30 og 40 år etter at leteinvesteringene har vært gjort. Da har Staten kunnet høste, til gode for den norske velferdsstaten. Søviknes argumenterer som om det fortsatt vil være sånn.

Jeg velger å tro på Plan A. I så fall får vi mindre støyende trafikk, bedre luft, mindre kø og bedre livskvalitet. Kanskje blir Norge mer som en vanlig skandinavisk velferdsstat, med mindre abnormal økonomisk vekst enn vi hadde i oljens gullalder. Jeg tror ikke det betyr velferdsstatens kollaps. Da er jeg mer bekymret for politikere som satser milliarder på feil hest, bare fordi den vant løpet i fjor.