Misforstått om forbrukermakt

For det første er det svært skuffende at to forskere kan bomme så grovt på hva forbrukermakt i dag innebærer. Etter at kampanjen mot palmeolje nå er anerkjent blant folk flest, politikere og næringsliv, har de to forskerne ikke fått med seg de helt grunnleggende årsakene til at den lyktes. 

SIFO-forskerne tolker forbrukermakt til å handle om forbrukerens møte med en butikkmedarbeider på det lokale kjøpesenteret. Slik er det jo ikke! Da palmeoljebruken i Norge ble redusert med to tredjedeler, var det fordi organisasjoner som Regnskogsfondet og Grønn Hverdag brukte sin rett til å få ut miljøinformasjon fra mektige produsenter. Også journalister utnyttet samme mulighet.

Informasjonen ble spredt gjennom presse, nettsider og sosiale medier og forbrukerne responderte raskt. Forbrukermakt må altså forstås som en kraftfull miks av engasjerte enkeltindivider, presse, organisasjoner og flittig bruk av sosiale medier.

Klepp og Vitterstø mener at miljøinformasjonloven ikke har bidratt til færre miljøskadelige kjemikalier i klær. Det er feil. Framtiden i våre hender brukte loven da vi fikk Norrøna til å fase ut miljøskadelig antibakterielt sølv fra sportsklærne sine. Det er kjemikalier som kan forårsake antibiotikaresistens. Vi skapte et massivt forbrukerpress, og i løpet av en uke, var gjennomslaget i havn.  Norrøna kunne nektet å gi oss innsyn, hvis det ikke hadde vært for miljøinformasjonsloven.

På samme måte vil en etikklov kunne fungere. Den vil gi pressen, politikere, forbrukere, og organisasjoner innsyn i forhold som i dag er lukket.

Vi får sjelden informasjonen av selskapene selv. Ofte må vi bruke fagforeninger, organisasjoner og en lang rekke andre kanaler for å få ut informasjon. Det er svært ressurskrevende å måtte avdekke dette via indirekte kanaler når mektige selskaper selv sitter på denne informasjonen!

Vi opplever at næringslivet generelt og klesbransjen spesielt, viser til frivillige ordninger som løsning på kritikkverdige forhold. Dette holder ikke. Etter at 1134 mennesker døde da klesfabrikken Rana Plaza kollapset i 2013, har både Amnesty International, Human Rights Watch, Clean Clothes Campaign og Framtiden i våre hender gått klesmerkene nøye etter i sømmene gjennom en lang rekke rapporter.  Funnene som går igjen, er lave lønninger, manglende rett til å organisere seg, dårlig sikkerhet og generelt dårlige arbeidsforhold.

Nå er tiden inne for sterkere lut. Åpenhet og tilgjengelig informasjon må bli en forutsetning, en rett til å vite.  Enn så lenge har vi flere konkrete eksempler på at klesmerker som nekter å fortelle hvor de produserer. Det gjelder for eksempel den danske klesgiganten Bestseller, som står bak Jack&Jones, Vero Moda og Only. Aktører i den norske sko- og veskebransjen har senest denne våren nektet oss innsyn i deres leverandører.

En etikklov vil i seg selv ikke sikre at alle etiske krav vil bli oppfylt. Men uten denne loven, vil vi fremdeles ha for svake verktøy i kampen for å få store selskaper til å ta ansvar for å rydde opp i elendige arbeidsforhold og luselønn. Det haster med å rydde opp, og en etikklov vil gjøre det enklere å mobilisere vanlig folk og forbrukere i denne kampen.  Det burde være et enkelt valg for politikerne å gi oss en slik lov!