Befolkningen er klare for radikale miljøtiltak

Undersøkelsen sammenfalt med nyheten om at februar i år var den varmeste månedeni løpet av de 137 årene slike internasjonale målinger er gjort. I flere nyhetsartikler kommer det fram at forskere «mangler ord» for å beskrive alvoret i den akselererende oppvarmingen. I en rapport Framtiden i våre hender publiserte før jul, sa tre ledende norske klimaforskere at de har sluttet å tro på at vi vil klare å holde oss innenfor togradersmålet.

Vi har så prøvd å sammenlikne befolkningens holdninger med det faktum at de to partiene som leverer statsministre i dette landet, Høyre og Arbeiderpartiet, gjør lite eller ingenting for miljøet.

I vår undersøkelse var det første vi lurte på om Ola Nordmann tror vi må kutte forbruket i Norge for å berge klimaet. Her svarer 62 prosent bekreftende. For dem som håper at teknologien alene skal redde oss, ser vi altså at befolkningen ikke deler  den mest naive optimismen.

Flertallets oppfatningen henger godt sammen med fersk forskning fra NTNU. Den slår fast at nær 80 prosent av utslippene i verden kan tilbakeføres til husholdningers forbruk. Norge ligger tre ganger over det globale gjennomsnittet i utslipp per innbygger.

Her ser vi også en sammenheng med svaret på vårt andre spørsmål. Det viser at 65 prosent av oss mener vi er for opptatt av materielt forbruk. Det er med andre ord en betydelig åpning i befolkningen for å flytte fokus bort fra materiell vekst hos dem med makt og myndighet i Norge. En økonomi og et næringsliv som konstant er avhengig av å skape nye behov og økt forbruk, har ikke framtiden foran seg. Både miljøet og livskvaliteten i befolkningen trives bedre i et annet klima.

Det tredje spørsmålet handlet om arbeidstid og går rett inn i vårens pågående lønnsoppgjør. 44 prosent svarer at de heller ønsker seg mer fritid enn økt lønn, mens 36 prosent er uenig. Dette spørsmålet har vi fulgt over tid, og endringene er relativt små. Tar vi bort «vet ikke»-gruppen, og ser tallene i sammenheng med våre tidligere undersøkelser, er det åpenbart at både LO og NHO kunne ha vektlagt tid i stedet for penger i oppgjøret denne våren.

Det fjerde spørsmålet i vår undersøkelse, dreier seg om folk er villig til å kutte i kjøttforbruket av hensyn til egen helse, dyrevelferd og miljø. Grunnen til at vi spør om dette er enkel: Om utviklingen fortsetter, vil klimaavtrykket fra norsk kjøttforbruk snart være større enn for hele den norske bilparken. Vi har allerede sett en positiv utvikling i befolkningen på dette punktet, og fikk en klar bekreftelse da 41 prosent svarte at de ønsker å kutte kjøttforbruket i årene som kommer.

Alt i alt viser vår opinionsundersøkelse at det er en grobunn for grønne tiltak både fra politikere og partene i arbeidslivet. Likevel ser vi at forslag som vil begrense folks miljøskadelige handlinger møter sterk motstand. Da blir spørsmålet: lytter de mektigste lederne i Norge til befolkningen?  

Det er for eksempel en utfordring for politikerne når NHO og deler av LO mobiliserer mot flyseteavgift. Historien viser at truslene som kommer i slike kampanjer ikke slår til. For eksempel ble motstanden mot forbudet av en rekke miljøgifter som DDT og bly i bensinen, gjort til skamme. Det samme gjaldt dem som kjempet for å beholde  ozonødeleggende stoffer i kjøleskap.

Så la oss ta et steg tilbake og forstå hele klimadebatten fra et litt annet perspektiv: De fleste mennesker med makt i Norge, bekjenner seg stort sett til rasjonalitet og fornuft. Man tror på vitenskapen. Når vi skal kurere lungekreft, leter vi etter årsakene. Blant dem har vi funnet røyking. Over flere tiår har vi gått radikalt til verks. Vi har innført røykelov og laget røykpakker som ser ut til å være laget av en skrekkfilmregissør.

For å kurere AIDS, har vi forsket og funnet ut at sykdommen kommer fra HIV-viruset, som spres gjennom seksuell kontakt og blodsmitte. Norge har bidratt massivt til å bekjempe sykdommen, med bistandsmidler til kondomer, medisiner og holdningsskapende arbeid. Vi har sett problemet, funnet årsakene og bekjempet dem. Vi har brukt vitenskapen som grunnlag og handlet i tråd med det som er nødvendig. Da er det pussig at det politiske flertallet ikke gjør det samme med klimakrisen.

«Verden er allerede 0,85 grader varmere enn i førindustriell tid. I løpet av de neste 15 årene må vi redusere utslippene raskt og mye for å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det krever utslippskutt i alle samfunnssektorer», skriver Miljødirektoratets i sin sammenfatning av FNs klimapanels siste rapport.

Vi i miljøbevegelsen må innse at vi ikke har gjort en god nok jobb. For det er en betydelig avstand mellom svarene i vår undersøkelse, og det faktum at partiene med mest makt gjør så lite for å endre kursen på miljøområdet.

Arbeiderpartiet og Høyre  har vunnet en retorisk kamp, når de fremstår som våre to mest «realistiske» partier. De snakker stort sett om «trygg» økonomisk styring og ansvarlighet. Problemet er at i virkelighetens verden har Norge havnet etter resten av Europa. Vi slipper ut 26,1 prosent mer CO2 enn det vi gjorde i 1990. Det er den høyeste veksten i Europa. Ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje- og gassektoren. Sverige har kuttet i sine utslipp med 40 prosent i samme periode, mens Danmark har økt sin fornybarandel fra omtrent null til over førti prosent.

For at vi skal nærme oss våre skandinaviske søstre, vil vi peke på tre konkrete grep som vil bidra. For det første bør oppgjørene i arbeidslivet fremover i større grad dreie seg om mer fritid i stedet for økt kjøpekraft. For det andre bør politikerne utrede en ny kurs for den økonomiske politikken som ikke forutsetter evig vekst i det materielle forbruket. For det tredje bør Stortinget snarest innføre en tiltak som reduserer kjøttforbruket i Norge, for eksempel gjennom en avgift.  

Vi ser et tydelig miljøpotensiale i befolkningen. Nå handler det om å tette avstanden mellom folk flest og dem som bestemmer.