Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Yashar jobber på tekstilfabrikken Kazova i Tyrkia. Foto: Sigurd Jorde.

De gjør Norge billig

I møte med Istanbuls klesprodusenter finner vi utslitte arbeidere, ekstreme arbeidsuker, dagarbeidere og syriske flyktninger.
Yashar jobber på tekstilfabrikken Kazova i Tyrkia. Foto: Sigurd Jorde.
Yashar jobber på tekstilfabrikken Kazova i Tyrkia. Foto: Sigurd Jorde.
I møte med Istanbuls klesprodusenter finner vi utslitte arbeidere, ekstreme arbeidsuker, dagarbeidere og syriske flyktninger.

Orhan og Azat er begge lett blanke i blikket, slik man blir etter en ekstra lang arbeidsdag. Vi sitter i en park mellom høye boligblokker og drikker te, mens kveldsflyene med turister kommer inn for landing på Istanbuls flyplass like ved. Orhan kaller seg «den gale tyrkeren», Azad er stolt kurder. Begge er dagarbeidere i en av Istanbuls mange tekstilfabrikker, hvor de syr t-skjorter som selges i norske klesbutikker. De siste ti årene er det bare Kina som har eksportert flere klær enn Tyrkia til Norge.

– Lønna er ikke nok til å leve av. Du har nok til mat, men ikke til noe annet, til å gå ut med kjæresten, til sosialt liv. Du kan fortelle folk i Norge, at skulle vi kjøpe noe fint å ha på oss, så har vi bare søndagene vi kan bruke det, forteller Azad.

Arbeidstida er 10,5 timer hverdager og 5 timer om lørdagene. Det er ikke nok timer eller dager i uka til et sosialt liv, eller til å trene.

– Dette er moderne slaveri, mener Azad. – Det eneste som mangler er pisken.
Vi, det vil si meg selv, Bilge fra Clean Clothes Campaign i Tyrkia og fagforeningsaktivisten Emin er på jakt etter arbeidere som syr klær for norske klesbutikker. Orhan og Azad fant vi i kafeen i første etasje av et høyhus som rommer en eller to tekstilfabrikker i hver etasje.

Syr for Norge

I en kort pause før de måtte gyve løs på overtid, får vi gjort en avtale om å møtes etter endt arbeidstid klokka sju på kvelden. Oppover i bygget finner vi tyrkiske, kurdiske, syriske og aserbajdsjanske tekstilarbeidere som sitter i trappa og drikker te. I kjelleren hvor Azad og Orhan jobber ligger en fabrikk hvis navn er ført opp på fabrikklistene til både svenske H&M og norske Varnergruppen. Varner eier merker som Cubus, Dressmann, Urban, Bik Bok, Carlings med flere.

Etter vårt møte i kafeen spør de sjefen, som bekrefter at klærne de syr i dag skal sendes til Norge. Orhan og Azad har som dagarbeidere ingen rettigheter eller jobbsikkerhet. Av rundt 100 ansatte er 7 dagarbeidere. Lønna er på litt over 200 kroner dagen. Mangler fabrikken ordrer, har de verken jobb eller lønn. På jobbmarkedet merker de konkurransen fra syrere, som får 30 kroner mindre i lønn. Antallet tekstilarbeidere i Tyrkia ligger på mellom 2,5 og 3 millioner.

Begynte som 13-åring

Denis er 40 år og jobber på en klesfabrikk som lager klær for Mango og Zara. Hun begynte som tekstilarbeider da hun var 13 år, like gammel som datteren ved hennes side er i dag.
– Alle bestillinger vi får på fabrikken haster. De tar livet av oss med hastverk. Vi må jobbe overtid hele tida, sier Denis.
Hennes vanlige arbeidsdag er egentlig fra kvart på åtte til seks om kvelden. Bestemor tar seg av de to barna, som hun knapt ser. Men med nærmest konstant overtid til åtte eller ti om kvelden, er det aldri tid til barna eller til et eget sosialt liv.

Det som gjør Denis mest forbannet, er likevel behandlingen av de eldre ansatte på fabrikken; de eldste får ikke sette seg når de er slitne, gravide får ikke lov til å senke tempo. Fabrikkeierne snyter arbeiderne for penger ved enhver mulighet. Når representanter for klesmerkene kommer for å inspisere blir arbeiderne instruert i hva de skal si – og nåde den som sier at noe er galt.

Denis er selv registrert arbeider, fagforeningsmedlem, jobber fem dager i uka (mot normalt seks), og får lønn over snittet. Men hun er rasende på fabrikkeierne:

– De behandler oss ikke som mennesker, sier Denis.

Datteren til Denis håper på å bli psykolog, den yngre sønnen har trua på en karriere som fotballspiller eller lege. Denis og barnas far – som er arbeidsløs tekstilarbeider – tar meg med på en vandring mellom og inn i de mange små familieeide klesfabrikken i utkanten av Istanbul.

Barn og flyktninger

Klesmerkene vi kjenner i Norge sender sine ordre til et øvre sjikt av fabrikker hvor lønn- og arbeidsforhold tilsynelatende holder seg innenfor arbeidsloven – som Denis og Azads arbeidsplasser. Men disse fabrikkene utgjør bare en liten del av de tusenvis av tekstilfabrikkene i Istanbul og resten av Tyrkia.

Vi valser litt tilfeldig inn i et lite fabrikklokale på gateplan, hvor vi blir vennlig tatt i mot av eieren, som stolt forteller at de produserer klær som eksporteres til Russland. De ca 12 arbeiderne sitter trangt, støyen er merkbar og lufta tett av bomullsstøv fra tøystoffene. En av arbeiderne er en gutt på 13-14 år, et par av jentene ser ut til å være 15-16.
Etterpå oppsøker vi en annen liten fabrikk hvor de kjenner eieren. Mens Denis og eks-mannen automatisk begynner å delta i arbeidet, får jeg og Bilge servert cola i plastkopper. Vi blir servert av en gutt på kanskje 14 som bare snakker arabisk; en av de mange syrerne som nå strømmer inn i tekstilbransjen i Tyrkia. I bakgrunnen sitter en annen syrisk flyktning bøyd over en maskin som syr sammen front og rygg på gensere.

Vi vandrer hjem etter mørkets frambrudd. Nabolaget er så fullt av klesprodusenter at man kan kjenne den tunge lukten av tekstilstøv i vindkastene. Klokka er rundt ni om kvelden, men i hvert kvartal ser man verksteder der lyset er på og lyden fra maskinene flyter ut i natta.

Syrernes inntog

Det offisielle tallet på syriske flyktninger i Tyrkia ligger på rundt 2 millioner. Mange flyktninger befinner seg i leirene på grensa. Men selv om de ikke får offisiell arbeidstillatelse, forsøker likevel et flertall å finne seg arbeid i Tyrkias landbruk og industri. Alle vi møter av fagforeninger, forskere og arbeidere bekrefter at syrerne har inntatt tekstilsektoren, hvor de jobber uten kontrakter, på lave lønninger og under verbale og fysiske angrep fra gniene fabrikkeiere.

En nærmest evig strøm av nye grupper arbeidere; tyrkere fra landsbygda i Anatolia, kurdere og nå syrere, forsyner tekstilsektoren med stadig nye, villige og billige arbeidere. Det holder lønningene lave og arbeidstida lang. Det hjelper heller ikke at fabrikkeierne er dyktige til å knuse spede forsøk på fagforeninger, at myndighetene står på eiernes side. Antallet medlemmer i fagforeningene stuper, og ligger nå under 5 prosent.

På en kafe i Aksaray i Istanbul møter vi Mohammed. Mohammed flyktet fra en av de delte byene i Syria; han bodde i et opprørskontrollert område og jobbet i et området hvor hæren hadde kontroll. Begge partene i konflikten krevde at han vervet seg til kamp. Hans avslag gjorde at begge parter mistenkte ham for å holde med motparten. For å unngå tvangsverving, tok han med seg sparepengene og dro til Istanbul, hvor han blant andre strøjobber jobbet på en tekstilfabrikk som lagde klær for Diesel og andre amerikanske merker.
Mohammed holdt ut i tre uker. I tillegg til kjefting og lav lønn, var det de lange arbeidsdagene som fikk han til å gi seg: inkludert fast overtid var arbeidsuka på 69 timer. Mohammed får ikke brukt sin profesjonsutdanning verken i Syria eller i Tyrkia, og ønsker seg nå til Europa.

– Her kan vi ikke leve normalt, sier han.

I gatene utenfor kafeen er det fullt av andre syrere. Mitt møte med Mohammed og de andre tekstilarbeiderne fant sted i slutten av august – samtidig med at tusenvis av syriske flyktninger kjempet seg gjennom Balkan mot et bedre liv i Europa.

Gensere uten grenser

Med slagordet «Jumpers withouth Masters!» skiller fabrikken Free Kazova! seg ut fra de andre klesprodusentene i Tyrkia. Da den opprinnelige Kazova-fabrikken ble nedlagt, organiserte arbeiderne seg og la seg i telt utenfor porten for at ikke klærne og maskinene skulle forsvinne før utestående lønn var betalt. Etter en lang kamp, overtok Serkan, Yashar, Muzaffer og Sennay de gamle strikkemaskinene fra tidlig 1960-tall. Maskinene bråker, lukter olje og får kontinuerlig stell av Shennay – men de gir deg også lyst til å bli tekstilarbeider selv. Maskinene og arbeiderne produserer i dag ulltrøyer, gensere og t-skjorter.

– Det har vært tungt å starte for oss selv, men i dag er det gøy å gå på jobben, forteller Yashar.

Det er vanskelig å få nok ordrer til å betale lønn, lån, lokaler og strøm, men de holder seg så vidt flytende. Arbeiderne er også stolte av jobben sin, en sjeldenhet

Ikke minst er klærne fine og hver modell har navn etter de fire arbeiderne. Jeg kjøper med meg fire gensere, og for første gang på mange år kjøper jeg klær med god samvittighet. (Det kan du også gjøre, besøk: http://ozgurkazova.org/en/)

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -

Relaterte artikler