Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

(Illustrasjon:  Andreas Brekke)

25 år med oljefondsdebatt

For nøyaktig 25 år siden, den 22. juni 1990, ble oljefondet, eller Statens Petroleumsfond som ble det offisielle navnet, opprettet.
(Illustrasjon:  Andreas Brekke)
(Illustrasjon: Andreas Brekke)
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
For nøyaktig 25 år siden, den 22. juni 1990, ble oljefondet, eller Statens Petroleumsfond som ble det offisielle navnet, opprettet.

I dag er navnet endret til Statens Pensjonsfond utland, pengene har strømmet inn på konto, og fondet er verdens nest største. Det er mye å være glad for ved dette jubileet. Med fare for å utelate viktige hendelser, både av finansiell og etisk karakter, er denne bloggen skrevet ut fra min egen og Framtiden i våre henders perspektiv på de positive endringene som har skjedd med forvaltningen av fondet.

Da fondet begynte å kjøpe aksjer i januar 1998, begynte Framtiden i våre hender å interessere seg for hvilke selskaper vi dermed kom ble eiere av. Vi fant raskt ut at fondet gikk inn i alle typer virksomheter, uten moralske betenkeligheter. Dette skjedde samtidig som vi opplevde en gryende debatt om etiske sparepenger, både det kirkelige Opplysningsvesenets fond og Storebrand kom under luper for tvilsomme investeringer. De lærte nokså raskt at det ikke var mulig å argumentere for skitne investeringer, samtidig som de ønsket å holde den etiske fanen høyt på andre områder. Storebrands ledende posisjon på etiske pengeplasseringer anno 2015, ville neppe eksistert uten denne kritikken.

Lenge holde oljefondet stand mot vår kritikk, selv om både SV, KrF og sikkert flere, var misfornøyde med at fondet investerte uten moralske skrupler. De aller fleste politikerne var enige om at fondet ikke skulle drive med moralsk synsing, og at finans og etikk ikke var størrelser man skulle blande. Fondet var for stort, ble det hevdet, lenge før fondet hadde passert 1000 milliarder. Dette var for komplisert, kom det fra andre hold. Men i 2001 kom det første gjennombruddet. Oljefondet eide aksjer i et selskap som produserte landminer, og dette var i strid med Folkeretten. Dermed fikk vi et Folkerettsutvalg, som skulle se på nettopp slike saker. Selskapet ble kastet ut, og et litt sovende råd ble formalisert.

Debatten var likevel i gang. Framtiden i våre henders Norwatch-prosjekt gravde frem en rekke skandaleavsløringer: Klasevåpen, barnearbeid, atomvåpen, miljøskurker. Sammen med Dagbladet skapte vi en mediestorm. Byråkratene i Finansdepartementet gruet seg til å lese Dagbladets forsider om morgenen. Det ble debatt i Stortinget, og det ble opprettet et eget utvalg ledet av professor Hans Petter Graver. De skulle ta utgangspunkt i Framtiden i våre henders rapport, Verdiløse penger, av Framtiden i våre hender, og vurdere om det var mulig å etablere etiske retningslinjer for fondet. Graverutvalget leverte et solid grunnlag, og på våren 2004 vedtok et enstemmig Storting, med Siv Jensen som leder for Finanskomiteen, de første etiske retningslinjene for fondet. Folkerettsrådet ble erstattet med et Etisk råd som også fikk ressurser til et sekretariat som skulle følge opp og gi anbefalinger om uttrekk. Og uttrekk ble det, både fra klasevåpen, atomvåpen, gruveverstinger, Wal-Mart og en rekke andre selskaper som ble vurdert som uetiske. Som regel var det sivilsamfunnet med FIVH i spissen som kom med dokumentasjon og forslag om hvilke selskaper som burde ut. Debatten fortsatte. Tobakkselskapene ble satt under lupen etter at Framtiden i våre hender hadde skrevet om deres uetiske forretningsmetoder i flere år. De forsvant ut i 2009. Kriteriene var dessuten utilstrekkelige på ett punkt, nemlig med hensyn til klimaskader. I 2007 utarbeidet vi derfor en rapport sammen med Forum om klimastrategien for oljefondet. Alle de fem anbefalingene vi kom med den gang, er mer eller mindre oppfylt i dag. Men det har vært nødvendig å holde fast i saken hele perioden.

I tråd med anbefalingene fra Graver-utvalget opprettet Norges Bank (NBIM)en egen gruppe for å jobbe med aktiv påvirkning av selskapene, særlig på klima og barnearbeid. Henrik Syse ble satt til å lede gruppen, og brukte mye tid på å albue inn etiske refleksjoner i banken. Under ledelse av Knut Kjær, ble Syses perspektiver stadig oftere løftet inn i meglerrommene, og fikk gradvis noe plass. Perspektivet ble utvidet til å handle om vannforvaltning, men det har likevel vært lite som har kommet ut om hva banken egentlig har oppnådd. Unntaket er Monsanto–saken, hvor Syse og Norges Bank tok en del av æren for at selskapet hadde redusert bruken av barnearbeid i India. Oljefondet er dermed fortsatt eiere av det svært omstridte selskapet, per i dag med ca 2,5 milliarder kroner investert, men om etikken er vesentlig forbedret, er det nok delte meninger om.

En klar forbedring av fondets klimaprofil er at det er laget en egen satsing på miljørettede investeringer, noe vi også foreslo i rapporten fra 2007. Det ble først satt av 20 milliarder til dette, beløpet er nå økt til 30-60 milliarder som skal investeres «ekstra» i aksjer i selskaper med en grønn profil. Dette er selvsagt bra, men beløpet er omtrent det samme som vi har investert i oljeselskapet Shell (32,5 milliarder). Det er med andre ord langt frem til at fondet blir en motor for fornybar satsing. Framtiden i våre hender mener satsingen på fornybar energi bør økes kraftig, og vil jobbe for at banken allerede i 2016 får et mandat til å investere i infrastruktur for fornybar energi. Dette kan gi fart på fornybarsatsingen globalt.

Den siste og svært viktige seieren for Framtiden i våre hender og miljøbevegelsen kom nå i juni. Et enstemmig storting gikk inn for å trekke oljefondet ut av kull. Det hadde vært flertall på Stortinget for dette etter at Jonas Gahr Støre i 2014 sa at Ap nå ville ha fondet til å selge aksjer i kullselskaper. Debatten startet i 2013, blant annet var Framtiden i våre hender i Indonesia og dokumenterte hvordan kullutvinningen i landet ødela natur, fortrengte folk og var unndratt alt mulig innsyn. Etter avsløringene solgte Yngve Slyngstad som leder forvaltningen av fondet i NBIM, seg for øvrig ut av de fleste indonesiske kullselskapene, samtidig som han investerte i noen nye i India. Banken har også solgt seg ut av en del selskaper som driver med palmeolje, ut fra en finansiell begrunnelse, hvor de anser at selskapene ikke har en bærekraftig forretningsstrategi. Disse nedsalgene har blitt en ny arbeidsform for NBIM de siste årene. Selv om det er positivt, så unndrar de seg en offentlig debatt, både fordi selskapene ikke navngis, og fordi det ikke gis noen begrunnelse for uttrekkene.

Etter Aps kuvending om kull, ble det debatt om uttrekk på Stortinget. Den ene med at det ene gode forslaget slo i hjel det andre, og KrF og Venstre inngikk til slutt en avtale med regjeringen om å opprette et ekspertutvalg. Siv Jensen ville helst vinne tid, og unngå det hun kalte for politisk motiverte uttrekk. Utvalget konkluderte et halvår senere med at det var best å forsøke å påvirke kullselskapene fra innsiden gjennom aktivt eierskap og konkluderte med å fraråde uttrekk fra kull.

En samlet miljøbevegelse var uenig, og sammen med Greenpeace, WWF, den tyske organisasjonen urgewald, og de internasjonale kampanjeorganisasjonene 350 og Avaaz, startet FIVH en kampanje for å overbevise Stortingsflertallet om at utvalget hadde bommet. Utvalget foreslo imidlertid et kriterium for å kunne selge seg ut av det vi kan kalle for klimaverstinger, et krav Framtiden i våre hender hadde fremmet mange ganger tidligere, blant annet i denne rapporten. Bedre sent enn aldri.

I fjor høst utga Framtiden i våre hender, Greenpeace og urgewald rapporten «Dirty and dangerous» som dokumenterte de svært uetiske forholdene i kullindustrien globalt. Rapporten fikk mye oppmerksomhet, og uten denne rapporten ville debatten om kull sett annerledes ut. Her fikk vi dokumentert at selskapene ikke bare ødelegger klimaet, men at de også står bak rasering av natur, brudd på arbeiderrettigheter, manglende åpenhet, osv, osv. Norges Bank har utvilsomt lest rapporten godt, og har siden den gang solgt seg ut av mange av de kullselskapene som var med på listen vår. Rapporten foreslo dessuten et forslag til fem kriterier for uttrekk fra kullselskaper.

Debatten om uttrekk handlet først om kullgruveselskapene, men etter hvert fikk vi også søkelys på selskapene som brenner kull. Dette satt noe lengre inne for Ap. Grensen på 30% eksponering mot kull var noe vi foreslo i rapporten. Det var ambisiøst: KLP, som solgte seg ut av kull noen måneder tidligere la seg på 50%, og vi hadde nok ikke forventet at oljefondet skulle være enda mer ambisiøse. Men flertallet lot seg overbevise, og de klarte også å få med seg Frp og H på endringene.

Alle de nevnte endringene for oljefondet har kommet som følge av kritikken og lobbyarbeidet fra sivilsamfunnet i Norge, og dette er alle forbedringer hvor Framtiden i våre hender har hatt en ledende rolle. Men uten samarbeidet med resten av miljøorganisasjonene, støtte fra politikere fra SV, V, MDG og KrF, som i mange år var i mindretall, ville vi neppe nådd frem. Det er neppe noen stor hemmelighet at byråkratene i NBIM og Finansdepartementet ikke har vært tilhengere av disse endringene. Likevel, når de først har blitt innført, så har byråkratene gjort dette grundig og på en klok måte. Det styrker forvaltningen av oljefondet som et finansielt instrument underlagt politiske føringer. Jeg håper dette fortsetter når byråkratene i disse dager begynner arbeidet med å lage de detaljerte kriteriene for kulluttrekk.

Dessuten: alle endringene har blitt vedtatt av et enstemmig Storting. Det er et tegn på at vi faktisk har kloke og dyktige politikere som er i stand til å ta gode og ansvarlige beslutninger på vegne av våre barn og barnebarn. Det gir håp!

Hva så med de neste 25 årene for oljefondet? Vi vet at etikkarbeidet må skjerpes kontinuerlig og motarbeide skatteflukt, barnearbeid, menneskerettighetsbrudd, miljøskader, osv. Det aller viktigste er kanskje likevel at fondet må fortsette å ta raske steg på veien mot et nullutslippssamfunn. Dersom vi ikke tar vare på klimaet vil pengene som eventuelt står på bok i 2040 være lite verdt. Jo før vi flytter pengene fra fossilt til fornybart, jo bedre vil verden være rustet for de endringene som vil komme de neste 25 årene..

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -