Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Frida Ottesen (19) var en av deltakerne i TV-serien Sweatshop. Foto: Pål Karlsen

Vi har alle et ansvar for Rana Plaza

Mest opptatt av hverdagen min, mindre opptatt av hva som skjedde utenfor Norges grenser. Slik var jeg som 17 åring. 
Frida Ottesen (19) var en av deltakerne i TV-serien Sweatshop. Foto: Pål Karlsen
Frida Ottesen (19) var en av deltakerne i TV-serien Sweatshop. Foto: Pål Karlsen
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Mest opptatt av hverdagen min, mindre opptatt av hva som skjedde utenfor Norges grenser. Slik var jeg som 17 åring. 

Jeg brukte mer tid til å tenke på skole, venner, klær og fritid, enn på hvor heldig og privilegert jeg egentlig er. Kanskje er denne holdning representativ for landets norske ungdom?

Den 24. april 2013 skjedde kollapsen av Rana Plaza, en ni etasjers bygning som huset flere tekstilfabrikker hvor rundt 5000 arbeidere jobbet. Ulykken ansees som historiens dødeligste tekstiltragedie. Tragedien gikk tydeligvis ikke inn på meg da, for hvor jeg var eller hva jeg gjorde, kan jeg ikke huske. Ikke før året etterpå, da jeg var kommet hjem fra innspillingen av «Sweatshop» Kambodsja, og deltok på Rana Plaza markeringen sammen med Framtiden i våre hender og Clean Clothes Campaign, innså jeg hvor alvorlig og umenneskelig denne katastrofen hadde vært.

Hele 1138 mennesker døde, og flere tusen ble skadd. Dagen før ulykken oppdaget tekstilarbeiderne i Rana Plaza, sprekker i veggene på tekstilfabrikken. Alle arbeiderne i bygningen ble evakuert fra arbeidsplassen, men dagen etterpå ble arbeiderne beordret tilbake på jobb på grunn av sterkt tidspress om leveranser til vestlige kleskjeder. Den dagen kollapset bygningen. Verden stod stille, og da folk endelig trakk pusten, var over tusen mennesker drept, hundrevis av mennesker skadet, og enda flere etterlatt og foreldreløs.

I etterkant av tragedien, lider ofre og etterlatte økonomisk. Fortsatt er det mange som ikke har fått ulykke-erstatning fra kleskjedene som hadde sin produksjon på Rana Plaza da kollapsen skjedde. Ventetiden på erstatningspenger har vært uendelig lang. Etter et år, begynte utbetaling av kompensasjonen fra fondet ”Rana Plaza Arrangement” til de etterlatte, der hver rammet skulle få 50.000 taka (ca 3.850 kroner). Fondet er basert på innbetalinger fra de store kleskjedene, men ufattelig nok er det fortsatt flere de rundt 30 kleskjedene som hadde sin produksjon på Rana Plaza som ikke har betalt inn penger til fondet.

I løpet av disse 8 timene som syerske, følte jeg på utmattelsen, sulten, trøttheten og skuffelsen av å ha jobbet i 8 timer og bare tjent tre dollar .

Frida Ottesen

I begynnelsen av februar sist år dro jeg, sammen med Anniken, Ludvig, et filmteam og Framtiden i våre hender, til Kambodsja. I samarbeid med Aftenposten laget vi en nettbasert serie, som viser forholdene innen tekstilindustrien. Resultatet ble ”Sweatshop – Dødsbillig mote”, en serie som har opplyset, provosert, påvirket og engasjert utrolig mange mennesker, ikke minst ungdommer. På denne reisen fikk jeg oppleve og se urettferdigheten på nært hold. Jeg fikk kjenne på kropp og sinn hvordan det er å leve som en tekstilarbeider, og jeg fikk høre de urovekkende historiene til flere av de arbeiderne vi møtte.

En av dagene ble jeg, Anniken og Ludvig satt til å jobbe på en tekstilfabrikk. Dette var en liten hjemmebedrift, hvor arbeidsforholdene sannsynligvis var langt bedre enn på de større fabrikkene. Her satt vi i 8 timer og sydde, den samme sømmen om og om igjen. Dagen før hadde vi tilbrakt sammen med Sokty, en tekstilarbeider, som inviterte oss til å sove i hennes hus, et lite rom på fem kvadratmeter. Vi sov på gulvet. Uten frokost, ble vi fraktet til fabrikken til å arbeide. I løpet av disse 8 timene som syerske, følte jeg på utmattelsen, sulten, trøttheten og skuffelsen av å ha jobbet i 8 timer og bare tjent tre dollar (tilsvarer omtrent 18 kroner). Som tekstilarbeider er dette penger jeg skal overleve på. Jeg skal kunne betale for maten til meg selv og min familie. Jeg er ansvarlig for å bidra med penger til mine gamle foreldre, betale for huset mitt, strømmen, transport, klær. For denne lønna må jeg også sette noe til side for å slippe å ta opp lån hvis noen i familien blir syk og lege må betales. 3 dollar per dag er IKKE nok!! Dette er mennesker, som meg og deg, og de syr klærne vi går med! Deres situasjon burde være mye bedre! Det er ikke menneskelig å måtte gå på arbeid, bli behandlet som en slave, og tjene luselønn.

Slike forhold har dessverre eksistert i mange år. Vi lever nå i 2015, og tekstilindustrien fungerer, fortsatt, HELT feil. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig å få gjort noe med dette problemet? Tusenvis av arbeidere jobber seg i hjel og sulter verden rundt, for at vi i vesten skal få oss fine og billige klær. Er dette riktig?

Sweatshop har vekket mye oppmerksomhet rundt tekstilindustrien, ikke bare i Norge, men også i land som Frankrike, Mexico, Canada, Brasil, Tyskland, Nederland og Japan. Befinner vi oss nå i en slags klesrevolusjon? Noe har blitt gjort for å forbedre situasjonen for tekstilarbeidere. Det er mange ledd som sitter med makten til å gjøre forandringer. Først og fremst har de store kleskjedene mye av ansvaret. De fleste merkevareselskapene har produksjonen sin i land som Bangladesh, Kambodsja og Kina. HVOR klærne blir produsert, altså på hvilke fabrikker produksjonen foregår på, er ikke alltid like lett å vite fordi mange kleskjeder holder det skjult. Vi forbrukere ønsker å kjøpe klær fra kleskjeder som virker troverdige og det er utrolig viktig at alle kleskjeder har offentligjorte lister over leverandørene sine. Åpenhet er utrolig positivt, fordi det ansvarliggjør merkevareselskapene. De må vedkjenne seg fabrikkene, og under hvilke forhold varene blir produsert. Åpne leverandørlister gjør det mulig for organisasjoner, fagforeninger i produksjonsland, journaliser og inspektører å gjøre undersøkelser av arbeidsforholdene på fabrikkene. Fagforeninger jeg møtte i Kambodsja sa også at det er lettere for dem å legge press på fabrikksledelsen og kleskjedene for at de skal akseptere og legge til rette for at arbeiderene skal kunne organisere seg i fagforeninger hvis fabrikkene er kjent. Det finnes mange grunner til hvorfor åpne leverandørlister er så viktig, og ingen gode unnskyldninger for fortsatt hemmelighold.

Åpenhet er utrolig positivt, fordi det ansvarliggjør merkevareselskapene. De må vedkjenne seg fabrikkene, og under hvilke forhold varene blir produsert.

Frida Ottesen

Det er lett å tro at alt ansvar ligger hos de store kleskjedene, men sett i det store bildet, så har vi alle et ansvar. Selvfølgelig har også myndighetene i produksjonslandene et stort ansvar, og vi som forbrukere sitter også med mye makt. Vi er ytterst i leddet og klærne i butikkene er laget for oss. Ufattelig mange mennesker har vært involvert for at du skal kunne kjøpe klærne du vil ha. Du som forbruker kan endre kjøpemønsteret ditt. Vi må ikke boikotte enkelte kleskjeder, eller stoppe å kjøpe oss klær, men det å kjøpe mindre klær, kanskje også for en høyere pris, slik at arbeiderne kan tjene mer er stikkord her. Shopping burde ikke ikke lengre være en hobby, men en nødvendighet! Trenger du og jeg virkelig 16 par med bukser og 30 forskjellige topper? Vi lever i et samfunn der vi har nok penger til å kjøpe oss så å si hva vi vil. Vi har blitt så ufattelig materialistiske. Men når vi kjøper mer og mer klær, så produseres det også mer og mer klær. De store merkevareprodusentene lager klær etter våre behov, så om vi alle setter ned foten, og sier ”Dette er ikke greit!”, så pusher vi de store kleskjedene til å gjøre forandringer!

Det er så viktig at vi alle engasjerer oss! Nå er toårsmarkeringen av Rana Plaza-kollapsen like rundt hjørnet. Uten engasjerte mennesker som sier i fra, vil denne elendige industrien fortsette slik den alltid har gjort. Det er ikke tvil om at det aldri før har vært lettere å spre et budskap om behovet for å endre elendige arbeidsvilkår – bruk sosiale medier! Delta i kampanjer, og spre ordet videre. Del rapporter og artikler, send videre bilder og videoer som engasjerer deg. Skriv på facebook-veggen til de kleskjedene som opptrer umoralsk og uetisk, fortell dem hvilke forandringer du forventer! Vi må heve stemmen, presse merkevareprodusenter, politikere og regjeringen til å ta ansvar for arbeiderne, slik at de kan gå til trygge og gode arbeidsplasser. Derfor oppfordrer jeg deg til å spre kunnskap om Rana Plaza-tragedien og oppfordrer kleskjedene til å bidra så det monner til ofrene og deres familier.

De som har ansvar for kritikkverdige arbeidsforhold kan ikke bruke en evighet på å rydde opp i problem som allerede burde vært løst. Jeg vil se raske forandringer, og vi trenger alle hverandre for å få til dette!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!