Tror Ap og Høyre at kloden er flat?

Nylig barket klimaminister Tine Sundtoft (H) og partileder Rasmus Hansson (MDG) sammen i NRKs «Aktuelt». Regjeringen hadde gitt en forsmak på klimameldingen og programlederen Ole Torp utfordret Hansson etter at han hadde bedt om 60 prosent kutt i norske klimagassutslipp: «Men er det realistisk, Hansson, er det realistisk?».

Scenen fra «Aktuelt» er ikke unik i norsk klimadebatt. Mens Hansson blir plassert som naiv idealist, kommer Sundtoft fra et parti som forbindes med fornuft og realisme. Dette illustrerer samtidig norsk klimadebatts to posisjoner. På den ene siden har vi dem som ønsker å omstille det norske samfunn i grønn retning gjennom tøffe reformer og utslippskutt.

På motsatt side står de som foretrekker det «økonomisk fornuftige», nemlig å kjøpe seg fri gjennom ulike kvotesystemer i utlandet og fortsatt la oljenæringen dominere. Den siste posisjonen er de som leverer statsministrene og har et klart flertall på Stortinget. De har over flere tiår systematisk motarbeidet alle forsøk på å omstille Norge i grønn retning.

La oss ta et steg tilbake og se hele klimadebatten fra et litt annet perspektiv: De fleste mennesker med makt i Norge, bekjenner seg stort sett til rasjonalitet og fornuft. Man tror på vitenskapen. Når vi skal kurere lungekreft, leter vi etter årsakene. Blant dem har vi funnet røyking. Over flere tiår har vi gått radikalt til verks. Vi har innført røykelov og laget røykpakker som ser ut til å være laget av en skrekkfilmregissør.

For å kurere AIDS, har vi forsket og funnet ut at sykdommen kommer fra HIV-viruset, som spres gjennom seksuell kontakt og blodsmitte. Norge har bidratt massivt til å bekjempe sykdommen, med bistandsmidler til kondomer, medisiner og holdningsskapende arbeid. Vi har sett problemet, funnet årsakene og bekjempet dem. Vi har brukt vitenskapen som grunnlag og handlet i tråd med det som er nødvendig. Da er det pussig at det norske politiske flertallet ikke gjør det samme med klimakrisen.

«Verden er allerede 0,85 grader varmere enn i førindustriell tid. I løpet av de neste 15 årene må vi redusere utslippene raskt og mye for å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det krever utslippskutt i alle samfunnssektorer», skriver Miljødirektoratets i sin sammenfatning av FNs klimapanels siste rapport.

Med poltikken til våre to «realistiske» partier, Høyre og Arbeiderpartiet, har Norge blitt hengende etter resten av Europa. Vi slipper ut 26,1 prosent mer CO₂ enn det vi gjorde i 1990. Det er den høyeste veksten i Europa. Ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje- og gassektoren. Sverige har kuttet i sine utslipp med 40 prosent i samme periode, mens Danmark har økt sin fornybarandel fra omtrent null til over førti prosent. EU, som Norge sa nei til i 1994, blant annet av fordi vi ville føre en mer offensiv miljøpolitikk, gjør en langt bedre innsats for å kutte utslipp enn Norge.

EU ligger nå foran skjema til å nå målet om 20% utslippskutt innen 2020. La oss se på hovedargumentene til Høyre og Arbeiderpartiet: «Vi kjøper jo kvoter i fattige land og i EU. Det er jo mye mer økonomisk rasjonelt enn å ta dyre kutt i Norge!». Spørsmålet er: hvor mye billigere blir det å kutte utslipp i fremtiden når vi lar det skure og gå i dag? For utslippene skal jo uansett ned til null i løpet av de neste tretti årene.

Det andre argumentet som brukes er ikke mye bedre: «norsk olje og gass er jo mye renere enn alternativene!». For Støre og Solberg ser ikke dette bare som økonomisk rasjonelt. De to partiene mener at vi gjør verden en tjeneste ved å eksportere våre hydrokarboner. Hva har det med virkeligheten å gjøre?

Prisene på fornybar energi faller stadig, og det internasjonale energibyrået bommer konsekvent på sine spådommer om framtidens energimiks. Tyskland får allerede nå, på dager med mye sol og vind, over halvparten av strømmen sin fra fornybare kilder. De har også planer om å kutte utslippene med mer enn EUs 40% innen 2030.

Hvorfor er det mest «realistisk» å tro at landet vil ha behov for store mengder norsk gass i fremtiden? Et annet område som bekrefter Høyre og Arbeiderpartiets manglende kontakt med virkeligheten, er forholdet til de internasjonale klimaforhandlingene. Det mest sentrale spørsmålet, er rike lands manglende vilje til å kutte på hjemmebane.

Og her har vi altså beveget oss lenger og lenger unna våre forpliktelser. Uten slike kutt, får vi ikke fattige land med, og da når vi ikke klimamålene. Så enkelt er det. NRKs Ole Torp kunne med fordel rettet sitt retoriske spørsmål til klimaministeren: «Men er det realistisk, Sundtoft, er det realistisk?». For både hennes eget parti og Ap mangler en realistisk politikk for hva Norge skal leve av en fornybar framtid.

Det er de som hindrer Norge fra å fremstå troverdig i internasjonale forhandlinger. Det er de som ikke ser hvor raskt verden må endre seg for at vi skal unngå farlige klimaendringer. Og: de har ikke oppfattet hvor stor viljen og endringskraften er i resten av verden. Hva som er realistisk og ikke i norsk klimadebatt må snus på hodet, for Ap og Høyre har ikke kunnskapen på sin side.