Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Kull - nevnt, bagatellisert og glemt

Oljefondet er inne i noen av de mest ødeleggende virksomhetene som finnes for klimaet. Vår rapport «Dirty & Dangerous» er den grundigste og mest omfattende studien av kullinvesteringene noensinne. Her svarer vi Norges Bank og Aftenpostens økonomiredaktør.

Framtiden i våre hender svarer på NBIM og Yngve Slyngstads presiseringer om kull i Oljefondet.
Framtiden i våre hender svarer på NBIM og Yngve Slyngstads presiseringer om kull i Oljefondet.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Oljefondet er inne i noen av de mest ødeleggende virksomhetene som finnes for klimaet. Vår rapport «Dirty & Dangerous» er den grundigste og mest omfattende studien av kullinvesteringene noensinne. Her svarer vi Norges Bank og Aftenpostens økonomiredaktør.

Kommunikasjonssjef i Norges Bank, Hilde Singsaas, skriver i Aftenposten 26. november at Stortinget har fått korrekt informasjon om Oljefondets investeringer i kullindustrien. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Det er riktig at leder for Norges Bank Investment Management (NBIM), Yngve Slyngstad, i januar 2014 la frem for Stortingets finanskomité tall som omhandlet Oljefondets investeringer i kull. Finanskomiteen fikk oppgitt investeringene i rene kullgruveselskaper (2,576 milliarder), samt i «generell gruvedrift» (36,6 milliarder) og «kraftproduksjon» (77,3), til sammen 116,4 millioner.

Slyngstad snakket om vanskeligheten med å avgrense hva som er investeringer i kull, men NBIM la ikke frem noe forsøk på å nærmere presisere hvilke av selskapene i «generell gruvedrift» eller i «kraftproduksjon» som kvalifiserte til å bli betegnet som del av kullindustrien. Denne delen av spørsmålet ble liggende brakk fra NBIMs side.

Men ikke bare: Istedenfor å systematisk bruke tallet som Singsaas selv og NBIM nå ni måneder senere legger frem – også utenfor Stortinget, nemlig at kullinvesteringene befinner seg et sted mellom 2,6 og 116 milliarder kroner, har Slyngstad frem til i dag brukt det minste tallet, det vil si 2,5 milliarder kroner, og understreket at kullinvesteringene er små og synkende.

I forbindelse med høringen i Stortinget i 28. januar 2014 sa Slyngstad til mediene:

– Ved årsskiftet hadde vi 2,5 milliarder kroner investert i kullproduksjon. Dette tilsvarer 0,08 prosent av fondet. For to år siden var summen av investeringene på 5 milliarder. Dette er små investeringer, som i tillegg er minkende, sa oljefond-sjefen.

Er det mediene som ikke har gjengitt at Slyngstad riktig? Har han understreket forgjeves overfor en døv presse at han utelukkende snakker om en liten del av oljefondets eksponering mot kull, det vil si de rene kullgruveselskaper og at tallet egentlig var mye større? Neppe.

Det store tallet ble nevnt, bagatellisert og glemt.

Når Slyngstad nå kritiseres for å ha feilinformert, dreier dette seg ikke om ikke om at Stortinget er feilinformert, men om det norske folket, pressen, opinionen ikke er blitt informert på en riktig måte. Vi er klar over at det for NBIM som for enhver annen forvaltningsenhet, er mye mer alvorlig å bli anklaget for å feilinformere Stortinget, enn det er å bli anklaget for å feilinformere det norske folket.

Det som er sikkert er at Slyngstad har selv bidratt aktivt til å fremme et inntrykk av at kullinvesteringene i oljefondet var små (og minkende), og at han selv og NBIM ikke har gjort noe aktivt for å rette opp et bagatelliserende inntrykk av omfanget av Oljefondets involvering i den skadelige kullindustrien.

Først etter at vi i Framtiden i våre hender la frem rapporten om hvor ille det står til med Oljefondets investeringer i kull sammen med Urgewald og Greenpeace Norge, «Dirty & dangerous», og det ble slått opp i Aftenposten 25. november at tallet ikke er 2,5 milliarder, men hele 82 milliarder, våkner NBIM.

Ni måneder etter høringen i Stortinget sier NBIM det de burde ha sagt til pressen og i klartekst til politikerne den gang, nemlig at investeringene i kull er mye større enn 2,5 milliarder.

På NBIMs nettsider finnes det nå en «Presisering om kullinvesteringer» publisert 25. november (samme dag som vår kullrapport ble lansert), hvor det står:

– Oljefondet informerte i åpen høring i Stortinget i januar om at fondets beholdning eksponert mot kull ved årsskiftet var mellom 2,6 milliarder og 116 milliarder kroner, avhengig av hvordan man definerer kullsektoren. Kritikken om at Oljefondet har gitt feil informasjon i høringen på Stortinget er ubegrunnet.

I forbindelse med denne presiseringen den 25. november har NBIM også (endelig) lagt ut en lenke til en powerpoint-presentasjon som Slyngstad holdt for Stortingets finanskomité.

Det er nettopp fordi NBIM hele tiden har visst at kullinvesteringene er mye større enn 2,5 milliarder, at det ikke er ubegrunnet å si at Slyngstad har feilinformert det norske folket.

Korrekt informasjon?

Uten tvil har Stortinget fått presentert plansjer «hvor det fremgår» som Singsaas skriver «at fondets investeringene selskaper eksponert mot kull var mellom 2,6 og 116 millioner kroner alt avhengig av hvilken definisjon man legger til grunn». Om dette er blitt sagt eksplisitt, nevnes ikke.

Når Singsaas skriver at Stortinget har fått «korrekt informasjon», så stusser vi. De har fått informasjon om at det finnes investeringer i gruveselskaper og energiselskaper hvor kull utgjør en del av selskapets totale drift, eller som utvinner og bruker kull i sin energiproduksjon, men at det er «komplisert å avgrense».

Tallene som dermed ble presentert, var ikke «korrekte»: De var vage og upresise.

Det er bekymringsfullt at Singsaas snart et år senere oppgir de samme tallene, og viser at Norges Bank dessverre ikke har kommet lengre i arbeidet med å finne presise og avgrensede tall for investeringer i kull. Og Singsaas og NBIM bekrefter dermed at Stortinget hele tiden har fått et upresist anslag.

82 milliarder

Vi er enige med Norges Bank og Singsaas om at «fondets investeringer i selskaper eksponert mot kull [er] mellom 2,6 og 116 milliarder kroner». Med våre konservative og detaljerte kriterier for hva som skal regnes som kullindustri, har vi kommet til 82 milliarder kroner. Vi har i undersøkelsen også identifisert 49 selskaper involvert i kull som faller utenfor kriteriene vi har satt. I disse selskapene har Oljefondet investeringer for over 14 milliarder kroner. Vårt tall på 82 milliarder er med andre ord konservativt, men basert på klare kriterier som Norges Bank selv kan bruke på sin investeringsportefølje. Med strengere kriterier kunne vi sagt 96 milliarder. Hvordan vi har kommet frem til denne kvantifiseringen av kullindustrien kan leses skritt for skritt i rapporten. Det er også mulig å få tilgang til bakgrunnsmaterialet ved henvendelse direkte til Urgewald som har stått for det meste av researcharbeidet.

Et sentralt punkt for Norges Bank og for ekspertutvalget som legger frem sin rapport onsdag 3. desember, er diskusjonen om hvordan en definerer et kullselskap. Vi har laget et nybrottsarbeid hvor vi fremmer klare og etterprøvbare kriterier for hvordan man definerer kullindustrien.

I rapporten "Dirty & Dangerous" som vi la frem 25. november, legger vi til følgende kriterier i vår utregning: at selskapet primært driver med kullrelatert virksomhet, at selskapet produserer mer enn 22 millioner tonn i året og at selskapet har stor kull til olje eller kull til gass-produksjon. Videre legger vi til grunn at selskapet har minst 30 prosent av inntektene fra kull, eller minst 30 prosent av energiproduksjonen fra kull. Til slutt tar vi også med selskaper med store ekspansjonsplaner i kullsektoren. Grunnen til at den siste gruppen selskaper er tatt med er at flere av selskapene selv planlegger ekspansjon i kullutvinningen som gjør at de innen kort til vil falle innenfor de øvrige kriteriene.

Våre forslag til kriterier gjør det mulig å diskutere konkret hvilke selskaper som må ut av Oljefondet for at fondet skal fortsette å være en ansvarlig investor som investerer våre felles verdier for framtidige generasjoner. Investeringene i kull bidrar kraftig til klimaendringene, og underminerer en bærekraftig fremtid på kloden og dermed også grunnlaget for oljefondets andre investeringer.

Ikke dobbelttelling

Økonomiredaktøren i Aftenposten, Ola Storeng, skriver en kommentar 26.11 "De rike landene i et glasshus" som vi vil imøtegå. Han skriver at vi, miljøorganisasjonene bak rapporten «Dirty & Dangerous» gjør «et grep som smaker av dobbelttelling». Vi kritiseres for å regne som kullselskaper ikke bare selskaper som utvinner kull, men også selskaper som bruker mye kull i kraftproduksjon.

Det er ikke helt klart hva Storeng sikter til. Feil kan skje under arbeid med store tall, og det er da viktig å rette dem opp. Retoriske grep kan noen ganger tas, men det lønner seg ikke å fuske med tallene i en rapport for å blåse opp størrelsen på investeringene. Men uansett hvordan vi forsøker å komme Storengs kritikk i møte, tar han feil.

Trolig skyldes dette at Storeng blander sammen to ulike regnestykker, og ikke har tenkt igjennom forskjellen. Når man regner ut CO2-utslipp fra ulike bransjer, i dette tilfellet fra kullproduksjon, må man passe på å ikke regne utslippene to ganger. Når det gjelder kull er det snakk om å unngå å telle utslippene første gang hos gruveselskapene, og annen gang når det forbrennes i et kullkraftverk. Det blir feil dersom man først sier at kullet som et gruveselskap tar ut, tilsvarer et CO2-utslipp på X tusen tonn når det forbrennes, og deretter regne utslippet om igjen når et kraftselskap brenner kullet. Utslipp ved forbruk av kull kan bare regnes en eneste gang, og det blir en avveining om den skal tillegges gruveselskapet som tar ut kullet (men egentlig ikke forbrenner det) eller kraftselskapet som omdanner kullet til energi.

Dersom en slik dobbelttelling hadde vært tilfellet i vår rapport, ville det ha vært en metodisk svakhet som måtte rettes opp - og Storeng ville ha hatt rett. Men slik er det ikke.

Vår rapport handler primært om oljefondets investeringer i kull, og kommer med presise kriterier for definisjonen av disse. Vi kommer også inn på spørsmålet om utslipp av CO2, selv om dette ikke er hovedmålet med rapporten. I den grad vi bruker CO2-regnestykket, er tallene hentet fra selskapenes egne oppgitte produksjonstall. Vi har i researchfasen vært bevisst faren for dobbelttelling, og vi har regnet ut CO2-avtrykket av produksjonstallene for kullet, og ikke igjen når energiselskapene forbrenner kullet. Det er for øvrig interessant at flere av de store kraftprodusentene eier egne kullgruver som forsyner kraftverkene, noe vi dekker godt i rapporten. I oljefondet kategoriseres disse kraftselskapene som energiselskaper, og det fremgår ikke i hvor stor grad de er del av den globale kullindustrien. Det er interessant i seg selv at rapporten avdekker at selskaper som av Norges Bank regnes som kraftprodusenter, selv oppgir produksjonstall for kull fra sine egne heleide kullgruver. Dette må naturligvis regnes inn i totalen for produsert kull.

Det andre og mer omfattende regnestykket i vår rapport handler om Oljefondets totale investering i kullsektoren. Et gruveselskap har ingen verdi for en investor hvis ikke kullet kjøpes av en kraftprodusent. Det er den samlede investeringsverdien av både kullprodusenter og kraftprodusenter som viser den totale eksponeringen mot kull i fondet (noe også Slyngstad antydet i sin fremstilling for Finanskomiteen i januar). I rapporten viser vi hvordan også oljeselskaper i Sør-Afrika og Kina har store investeringer i kull, og hvordan selskaper som omdanner kull til olje i en prosess med store CO2-utslipp, regnes som oljeselskap og ikke kullselskap i NBIMs indekser.

På investeringssiden er man nødt til å legge sammen alle selskaper som bidrar til å øke produksjonen og forbrenningen av kull, noe vi regner med at Storeng er enig i. Investeringene i gruveselskaper, oljeselskaper og kraftprodusenter utgjør til sammen omfanget av oljefondets investeringer i kull og en stor risiko for klimaet. Dette er investeringer i en ekspansiv sektor som de siste 10 årene har økt kullproduksjonen kraftig, og som vi vet er det største bidraget til klimaendringene.

Når vi legger sammen investeringene i selskapene som utvinner kull og investeringene i selskaper som bruker mye kull i kraftproduksjonen, er dette et bevisst og nødvendig valg for å vise omfanget av oljefondets kullinvesteringer.

Vi anbefaler Storeng å lese rapporten grundig, noe han og Aftenpostens lesere vil ha stor glede av. Rapporten har ikke tatt snarveier, alle skritt er omtalt, kan etterprøves og diskuteres åpent.

Vi håper derfor at «Dirty & Dangerous» vil utgjøre et viktig bidrag i den videre debatten om oljefondets investeringer i kull, og om behovet for å sende et sterkt signal om at disse investeringene strider mot en bærekraftig fondsforvaltning. Finansiering av denne sektoren også gjennom Oljefondet og andre fond, er en fare for vår felles fremtid.

 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -