Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Kleskjedenes dårlige unnskyldninger

I årevis har mange av kleskjedene bortforklart hvorfor de ikke sikrer tekstilarbeiderne en lønn de kan leve av. Vi har sammen med nettverket Clean Clothes Campaign plukket ut de 10 dårligste unnskyldningene.

Kleskjedene har en rekke unnskyldninger for å ikke betale arbeiderne levelønn.
Kleskjedene har en rekke unnskyldninger for å ikke betale arbeiderne levelønn.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

I årevis har mange av kleskjedene bortforklart hvorfor de ikke sikrer tekstilarbeiderne en lønn de kan leve av. Vi har sammen med nettverket Clean Clothes Campaign plukket ut de 10 dårligste unnskyldningene.


Unnskyldning 1: Det er myndighetene, ikke selskapene, som må sikre en anstendig lønn.
!  En lovbestemt minstelønn er ofte framforhandlet mellom næringslivet, myndighetene og fagforeninger i et land og skal ideelt sett sikre et anstendig liv for arbeiderne. I mange produsentland gjør den ikke det. Noe av årsaken er at myndighetene er bekymret for at multinasjonale moteselskaper vil flytte til andre land dersom lønnskostnadene økes. Myndighetene sier de må sikre landets internasjonale konkurranseevne. Det går utover arbeiderne, som er siste ledd i leverandørkjeden.

→ Langt på vei er det de multinasjonale kleskjedene, som H&M, Levi’s, Zara og GAP som har makten, ikke de nasjonale myndighetene. Det er opp til selskapene, som dominerer leverandørkjedene i tekstilindustrien, å vise at de er villige til å godta de små økningene i produksjonskostnader som et lønnsløft kan medføre. Dessuten kan selskapene gi et klart signal til myndighetene om at de ikke vil flytte produksjonen sin til andre land. Først da kan myndighetene føle seg tryggere på å øke minstelønnen slik at den nærmer seg en levelønn. Kleskjedene og merkevareprodusentene må jobbe systematisk og i samarbeid med andre selskaper for å komme problemet med lave lønninger til livs.

Unnskyldning 2: Å betale levelønn er umulig fordi det ikke er enighet om hvordan den skal regnes ut.
!  Fra arbeiderens perspektiv er denne påstanden bortimot meningsløs. Problemet med lave lønninger er noe arbeiderne opplever hver eneste dag. Kleskjedene er selvfølgelig også klar over vanskelighetene et lavt lønnsnivå bidrar til. Likevel sier de at det ikke finnes et definert ”levelønnsnivå”. Resultatet er at de ikke starter arbeidet for å øke lønningene. Selv om dette selvdefinerte dilemmaet har eksistert i mange år, har selskapene gjort få forsøk på å komme til enighet. Forhandlinger har feilet selv når initiativer som involverer flere interessenter, såkalte flerpartsinitiativ, har forsøkt. Det er mulig å komme til enighet, men da må selskapene ønske det.

→  ”The Asia Floor Wage Alliance” (AFW) er en allianse av mer enn 80 fagforeninger i tekstilindustrien. Den består av arbeiderrepresentanter og frivillige organisasjoner fra seks asiatiske land med betydelig klesproduksjon. For noen år siden laget AFW en modell for hvordan man kan regne seg fram til en levelønn for tekstilarbeidere. Modellen tok utgangspunkt i hva en arbeider trenger for å fø seg og sin familie, og andre kostnader hun må få dekket for å kunne leve. Modellen ble foreslått til selskapene som en løsning på manglende enighet. Mange selskaper sa at det var en interessant idé, men fram til dags dato har ingen selskaper begynt å bruke denne modellen som et utgangspunkt for å sikre en levelønn for arbeiderne.


Unnskyldning 3: Lavinntektsland vil miste sitt konkurransefortrinn hvis lønningene blir høyere.
!  Lønnskostnadene for å produsere et klesplagg utgjør rundt 1-3 prosent av utsalgsprisen. Selv en dobling av lønna til tekstilarbeideren vil derfor utgjøre en minimal prisforskjell i butikken. Dessuten er det ikke bare billig arbeidskraft som lokker selskaper til å satse på produksjon i et land. Kina er populært delvis på grunn av sin billige arbeidskraft, men også fordi industrien er svært effektiv og kan tilby alle innsatsfaktorer, hele veien fra bomullsproduksjon til ferdige tekstiler, noe mange andre land ikke kan. Andre sosioøkonomiske faktorer, slik som arbeidslovgivning, offentlige skatter, logistikk, transportkostnader og valutasvingninger vil også bety mye for hvor selskapene investerer. Likeså vil politisk stabilitet og tilgang på kvalifisert arbeidskraft spille en avgjørende rolle ved lokalisering av virksomhet.

→ Kleskjeder må signalisere til myndighetene i produksjonsland at de ikke akter å flytte sin produksjon, selv om minstelønnen skulle gå opp. De må sannsynligvis også være villig å betale litt mer for varen for å muliggjøre økte lønninger ”på gulvet”. Lønnsøkninger har vist seg å forbedre arbeidsmoral, produktivitet og til å redusere fravær og gjennomtrekk av ansatte ved fabrikkene. Så det å betale en levelønn kan faktisk bidra til en økning i kvaliteten på varene og i fleksibilitet, noe som gjør at framsynte leverandører kan opprettholde, eller øke, et konkurransefortrinn.

Unnskyldning 4: Vårt selskap hjelper å øke sysselsettingen i utviklingslandene. Ved å flytte produksjonen hit hjelper vi arbeidere som ellers ikke ville hatt arbeid.
!  Ja, for mange arbeidere er det bedre å ha en jobb på en kles- eller sportstøyfabrikk enn andre steder. Derfor er det også så mange som er avhengig av disse jobbene. Det at mennesker er så desperate etter lønnet arbeid er ingen unnskyldning for å utnytte dem. I land etter land, i fabrikk etter fabrikk får arbeiderne en brøkdel av alle de inntektene de er med på å skape for de store kleskjedene. Selvfølgelig at det er bra at millioner av tekstilarbeidere har en lønn. Men det alene er ikke nok til å få dem ut av fattigdom. Fortsatt sparker og ansetter arbeidsgiverne arbeiderne etter eget godtbefinnende. De respekterer ikke faglige rettigheter, de betaler så lave lønninger at de ansatte må jobbe umenneskelig lange arbeidsøkter for simpelthen å kunne overleve og de unnlater å betale sykepenger. Arbeidsgiverne innfrir heller ikke rettighetene som kvinnelige ansatte har i forbindelse med svangerskap og fødsel.

→ Svært mange tekstilarbeidere betaler en skjult pris fordi de er nødt til å jobbe slik de gjør. De sliter med dårlig helse og familielivet blir ofte ødelagt. Det er uakseptabelt og samtidig mulig gjøre noe med – hvis viljen er tilstede. Alle arbeidere ønsker seg, og har krav på en jobb med ”… en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham (eller henne) selv en menneskeverdig tilværelse” (Verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 23 (3)).

Unnskyldning 5: Levekostnadene er lavere i tekstilproduserende land, derfor kan man betale arbeiderne mindre.
!  Det er sant at priser på mat, bolig og forbruksvarer i mange land er mye lavere enn i Europa.  Gjennom eget journalistisk arbeid og gjennom våre partnerne rundt om i verden vet vi imidlertid at minstelønnen i mange produsentland ikke er en "levelig” lønn. Mange arbeidere og tekstilarbeidere ikke engang får betalt den pålagte, lovfestede minstelønnen. Det er folks kjøpekraft som faktisk teller og som vil gi en klar indikasjon på om hvorvidt arbeiderne sliter for å få endene til å møtes. En rapport ”Mye arbeid - små marginer” (Framtiden i vår hender, Norge, 2010) viser at tekstilarbeidere i Bangladesh og India måtte jobbe ca tre timer for å kunne kjøpe en kilo med ris. En tekstilarbeider i Kambodsja måtte jobbe to timer for å kjøpe samme mengde ris, mens i Kina (Shenzhen) er en times arbeid nok. Til sammenligning kan en tekstilarbeider i Norge kjøpe 14 kilo ris for én times arbeid.

→ En levelønn gjør det mulig for arbeidere å få dekket sitt behov for næringsrik mat og rent vann, bolig, klær, utdanning, tilgang på helsetjenester og transport, så vel som å kunne ha noe til overs hver måned. Det er hva vi mener enhver arbeider skal kunne tjene innenfor rammen av en normal arbeidsuke. Dessverre er det fremdeles ikke tilfellet. Kleskjedene både må og kan ta en stor del av ansvaret for anstendige lønninger i hos deres leverandører.  

Unnskyldning 6: Forbrukere vil ikke betale mer for klærne de kjøper.
!  Ja, forbrukere har blitt vant med lave klespriser. Men det er verdt å merke seg at lønnen til en tekstilarbeider bare utgjør 1-3 prosent av det et klesplagg koster. Eller for å si det på en annen måte: Hvis en forbruker betaler 60 kroner for en t-skjorte vil arbeideren som har laget den tjene maks 1,80 kroner, mer sannsynlig bare 60 øre. Kanskje enda mindre.

→ Forbrukeren vil knapt nok merke den prisøkningen som skal til for at lønna til arbeideren skal bil bedre. Hvis forbrukeren ikke legger merke til det, så vil sannsynligvis ikke et kleskjeden merke det heller. Et annet alternativ for kostnadsdekning er at merprisen ”spiser” litt av kleskjedens fortjenestemarginer. Fortjenesten til de store selskapene er svært høy og hvert år kan aksjonærene høste av salgsoverskuddet.  


Unnskyldning 7: Våre etiske retningslinjer (”code of conduct”) sier at vi betaler en ”rettferdig/levelønn” lønn.
!  Å legge ut etiske retningslinjer på en nettside har aldri vært noen garanti for at en rettferdig lønn blir utbetalt, eller at kleskjeden jobber for økte lønninger for arbeiderne. Det betyr ikke at etiske retningslinjer ikke kan være nyttig. Retningslinjene kan bidra til å holde selskaper ansvarlige og, hvis arbeiderne kjenner til retningslinjene og innholdet i dem, kan de i beste fall brukes for å kreve bedre lønninger. Problemet er at etiske retningslinjer bare er nyttige når det finnes gode måter for å iverksette, kontrollere og på andre måter få bekreftet disse standardene.

→ Kleskjedene må være konkrete på levelønn i sine etiske retningslinjer. De må sjekke om de etiske retningslinjene faktisk omsettes i praksis, og de må samarbeide med ledelsen i fabrikkene og sørge for at det skjer forbedringer. Det er også ikke nok å si at det betales en ”rettferdig” lønn eller en levelønn. Kleskjedene må fortelle åpent hva de mener at en slik lønn er og beskrive hvordan de har kommet fram til dette lønnsnivået. For å være troverdige må de også formulere en handlingsplan for hvordan de har tenkt å oppnå en levelønn for arbeiderne i selskapets leverandørkjede.  


Unnskyldning 8: Vi kan ikke betale en høyere pris for varene på grunn av den økonomiske krisa.
!  Økonomiske kriser kan selvfølgelig ha innvirkning på kleskjedenes fortjeneste. Likevel vet vi at lavpriskjedene, slik som for eksempel H&M, øker sin fortjeneste selv i krisetider.

→ ”Kriseperspektivet” et tema som må holdes adskilt fra den åpenlyse retten arbeidere har til en levelønn. Å sikre en levelønn burde ikke være «valgfritt», noe som kleskjeder kan velge eller ikke velge å ta ansvar for, og som bare skjer når det er gode tider. For arbeiderne er en levelønn et fundamentalt behov, en nødvendighet, uansett samfunnsøkonomiske skiftninger. Slik FNs verdenserklæring for menneskerettigheter slår fast; ”Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet. (…)”. ”Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse”. (artikkel 23 (1 og 3)).

Unnskyldning 9: Høyere lønninger i tekstilindustrien vil gjøre at dårlig betalte sykepleiere og lærere forlater jobbene sine for å arbeide på tekstilfabrikker. Det vil ødelegge lokal utdanning og velferdssystemer.
! Sannsynligvis en oppdiktet historie, skapt og opprettholdt for å underminere kravet om levelønn. Selv om det kunne ha vært tilfelle, noe vi på godt og vondt ikke har noen eksempler på, ville det ha blottlagt realiteten bak en av kronmytene til kleskjenene: ”vi betaler dårlig, men det er helt OK, fordi høyere lønninger vil ødelegge felles velferdsgoder”. Selv om arbeidere kan se langt etter slike velferdsgoder i svært mange produsentland. Tilfellet er at tekstilindustrien, selv om den hevdes å løfte folk ut av fattigdom og gagne utviklingslands statskasser, faktisk ikke bidrar slik den kunne gjort. Mye av fortjenesten som skapes ved billig arbeidskraft går tilbake til akjonærene og til høye lederlønninger i kleskjedene, eller forsvinner ned i fabrikkseiernes lommer.

→ Høyere lønn i tekstilindustrien vil ha positive ringvirkninger på jobber i både privat og offentlig sektor. Med en økning i fabrikkslønningene vil mer penger sirkulere i den lokale økonomien og høyere skatter vil kunne tilføres på nasjonalt og lokalt nivå. Myndigheter vil bli tvunget til å tilby bedre, mer konkurransekraftig lønn til lærere og sykepleiere.  Realiseringen av en levelønn for tekstilarbeiderne, som ofte ligger i bunnen på lønnsskalaen i et land, kan føre til en blomstring økonomien og gi utvikling i fattige land.

Unnskyldning 10: ”Våre aksjonærer støtter ikke arbeidet for å sikre en levelønn til arbeidere”.
!  Det er et tragisk faktum at selskaper ikke tar beslutninger basert på respekt for menneskerettigheter, men i stedet bruker økonomiske argumenter for gjøre ”det rette”, å opptre mer etisk. Det er få grunner til å tro at dét vil endre seg. Likevel er det mulig å overbevise aksjonærer om nødvendigheten av å sette i verk tiltak for høyere lønninger i leverandørkjeden.  Etter en rekke pinlige oppslag i media ble aksjonærene i den britiske kleskjeden Primark for tre år siden enige om å sette av penger til en stilling for å sikre etikkperspektivet i selskapets styre og å ansette et team som skulle jobbe med samfunnsansvar, herunder arbeiderrettigheter, i selskapet.

→ Noen kleskjeder bruker sitt etikkarbeidet strategisk: noe som skiller dem fra andre selskaper og som et salgsargument. Noen har klart å øke overskuddet ved å investere i etikktiltak. Noen kan vise til at arbeiderne som syr klær for dem, og som jobber under anstendige arbeidsvilkår, produserer mer og øker kvaliteten på varene. Det finnes mange økonomiske argumenter for å betale levelønn, og med gode argumenter og diskusjoner med aksjonærer er det få grunner til å tro at levelønnsarbeidet ikke skulle få støtte.


Kontakt: Carin Leffler, fagrådgiver, tlf. 99 53 02 45.
               

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler