Norsk kullfeber på Borneo

Klikk for større bilde

Ibu Dewa Jati får et sint drag i ansiktet der hun står på kanten av et digert hull i bakken. Den åpne kullgruva ligger bare 50 meter fra landsbyen Kerta Buana, i Øst-Kalimantan. Nede i dagbruddet arbeider bulldosere, gravemaskiner, lastebiler, tankbiler, og to lektere som pumper grått vann ut av en dam som fyller bunnen langt der nede. Gravemaskinene skuffer kull og løsmasse opp i ventende lastebiler. Kullet kjøres et par kilometer ned til elva, hvor det fraktes ned til kysten.

I løpet av ti år har Indonesia vokst til å bli verdens største eksportør av kull. Landet har åpnet sine tre store kull-provinser, Kalimantan (Øst og Sør) og Sør-Sumatra for kraftig vekst i kullproduksjonen. Fra 2001 til 2011 ble produksjonen firedoblet. Mens lokalbefolkningen mister land, og deres åkrer og vann blir forurenset, tømmer selskapene jorda deres for forurensende, men verdifullt kull. Når kullet tar slutt, vil de sitte igjen uten land, skog, vann eller inntekter. Gruveselskapene og deres investorer opplever et lite eventyr, og pøser svart energi ut i et sultent asiatisk energimarked.

Oljefondets kulleventyr

En av investorene som har plassert penger i kullgruvene i Indonesia er det norske Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland). Oljefondet har investert direkte i seks indonesiske gruveselskap som utvinner kull i Kalimantan eller Sumatra, Indonesias to største øyer. Oljefondet har også investert 17 milliarder i fem internasjonale selskap som selv driver gruvedrift eller transport av kull i Kalimantan, eller som har opprettet indonesiske datterselskaper med gruvedrift.

– Kullgruveselskapene i Indonesia har stor negativ påvirkning, på grunn av korrupsjon, mangel på kontroll og opprettholdelse av loven. Det finnes ingen god gruvepraksis i Indonesia, slår Andrie Wijaya fra organisasjonen Jatam fast.

– Derfor ser du at miljøødeleggelsene og avskogingen øker, år for år.

Organisasjonen Jatam jobber med å informere om og endre skadelig gruveproduksjon.

Omvisning i månelandskap

Innbyggerne i Kerta Buana flyttet til Kalimantan i 1984 etter initiativ fra myndighetene. Ibu Dewa Jati flyttet selv fra Bali fordi hun fikk tilbud om ny jord. I dag blir landsbyens jord gravd opp for å komme til kullet som ligger noen titalls meter under bakken. Den ene kanten av dagbruddet går helt inntil risåkrene. Det grå vannet som pumpes opp fra gruva renner ubearbeidet ned mot åkerlappene til landsbyen. Familiene som bor nærmest har mistet tilgang til vann fra brønnen, ettersom de dype dagbruddene senker grunnvannet. De må nå kjøpe vann fra en tankbil en gang i måneden, uten å få dekket utgiftene. Selskapet som driver gruven heter Kitadin, som igjen er eid av Indo Tambangraya Megah, hvor Oljefondet har investert 11 millioner.

Merah Johansyah jobber for organisasjonen Jatam som kampanjekoordinator, og gir en omvisning i det største gruvedistriktet i Øst-Kalimantan. Deler av distriktet minner om et månelandskap, med svære kratre fra kullgruver, noen i drift, noen forlatte og fylt av vann. Jatam har avslørt flere illegale kullgruver som nå er stengt av politiet. Underveis stanser vi for å få flere opplysninger fra en familie som forteller at landsbyen deres nylig har mistet et hus ned i et av dagbruddene. Deres eget hus står selv på kanten av et gruvehull. Fem barn har mistet livet i provinsen etter å ha ramlet ned i de åpne gruvene, forteller Merah. Forlatte dagbrudd er ikke sikret, kantene er bratte og glatte av leire, bunnen er dekket av store innsjøer med grått vann. Det foregår et stort press fra gruveselskapene i distriktet for å flytte på folk og landsbyer for å åpne nye gruver. Noen familier takker ja, lokket av kompensasjonen for jorda. Andre vil slett ikke flytte, fordi de føler seg bundet til hjemmet og landsbyen, eller føler at kompensasjonen ikke strekker til.

Fra regnskog til gruvekrater

Klikk for større bilde

Kalimantan er navnet på Indonesias del av Borneo, verdens tredje største øy. Den grønne øya ligger på ekvator, og deles av Malaysia og Brunei i Nord, og Indonesia i sør. Fra 1970- til 1990-årene ble store deler av Kalimantan avskoget og det tropiske tømmeret eksportert. Så sent som i 2005-2007 lå Indonesia på tredjeplass i verden for klimagassutslipp på grunn av den raske avskogingen, mye av dette fra Sumatra som ligger ved siden av Borneo.

I dag er det palmeoljeplantasjer og gruvevirksomhet som ødelegger den gjenværende skogen i Kalimantan. Fra 2004 til 2010 ble det skrevet under 33 kontrakter med indonesiske og internasjonale gruveselskap som til sammen fikk 1212 gruvekonsesjoner. Bare i Øst-Kalimantan er landområder større enn Belgia regulert til gruveselskapene.

Den norske regjeringen har lovet seks milliarder og utbetalt 180 millioner kroner til Indonesia for å bevare regnskogen. Paradoksalt nok investerer Oljefondet over 17 milliarder i selskaper som utvinner kull og bidrar til avskoging i nettopp Indonesia.

Politimannen i hjørnet

Tanjung er den største gruvebyen i Sør-Kalimantan, og gruveindustrien er godt synlig i bybildet i form av arbeidere med hjelmer, gruveselskapets biler og et par skinnende nye hoteller. Gruven i Tanjung eies av Adaro, Indonesias nest største kullprodusent. Flere norske aktører investerer i Adaro. I tillegg til Oljefondet, har Nordea og KLP Adaro-aksjer i sine fond.

Et stort grått sår i det irrgrønne landskapet, 6 kilometer langt, 3 kilometer bredt, er godt synlig på Googles satellittbilder fra Tanjung. Dette er den største kullgruven på den sørlige halvkule, ifølge Adaros egne nettsider. Gruveområdet begynner ti minutters gange bak huset til Misran, som lever av å tappe gummitrær. Familien hans eide land der det i dag ligger et enormt krater. Bredden på motsatt side ligger én kilometer unna, og bunnene er dekket av en grå innsjø. Langs en av kantene ulmer røyken fra et saktebrennende bål, hvor små flammer og røyk stikker opp fra sprekker i bakken. Bakken er glovarm, mens sola brenner fra himmelen over.

De mange gruvekonsesjonene i Kalimantan følges av landkonflikter. Misran selv har flere saker gående mot selskapet. Hjemme i huset viser han fram en tykk bunke med dokumenter. Mens han forteller, legger han papirene utover stuegulvet i forskjellige hauger. Noe land har han beholdt, hvor han i dag dyrker gummitrær. Ett jordstykke ble forurenset av gruvedriften, og har blitt kompensert av selskapet med nytt land. Noe land har han også solgt til selskapet frivillig. Men, ett stykke land har han og familien også mistet, uten å få kompensasjon.

Før gruveselskapet Adaro kom, tilhørte landet rundt Tanjung urbefolkningen dayak. Andreas Bujed er forhandler og talsperson for dayak-folket, og kommer stadig i skvis mellom befolkningen, myndigheter og gruveselskapet Adaro. Han har få godord om selskapet. Gruvedriften har skapt mange landkonflikter hvor folk blir lurt eller presset til å selge land.

Klikk for større bilde

– De sosiale programmene (CSR) til Adaro er ikke balansert mot effektene av selskapet, mener Bujed, som klager over forurensing av elver og dyrket mark, og over sosiale problemer knyttet til gruvedriften.

Før 2000 var det bare sju personer fra landsbyen som fikk jobbe i gruveindustrien, men etter press fra befolkningen er det i dag over 300. For Bujed har det også en bakside; han føler lokalsamfunnet mister litt av sin dayak-identitet når de blir en del av gruvesamfunnet.

Det som bekymrer han mest er Adaros planer om å utvide produksjonen fra 45 til 80 millioner tonn kull i året. Et kompendium på rundt tusen sider dokumenterer selskapets planer om å øke produksjonen rundt Tanjung. Det vil kreve ytterligere mer land fra Bujeds folk.

I stua til Andreas Bujed sitter en person som legger en demper på kritikken hans mot Adaro. En politimann sitter i et hjørne av stua og noterer alt som blir sagt. Andreas Bujed må varsle politiet hver gang han får besøk av en miljøorganisasjon. Politiet forhindrer oss også fra å kontakte selskapet eller nærme oss gruveproduksjonen, «ettersom vi ikke har tillatelse fra Jakarta».

Støv og skitt

«I gruveindustrien får befolkningen støv og skitt, mens arbeiderne og lederne får fordelene», skriver professor Luthfi Fatah Udiansyah ved universitetet i Banjarbaru, Sør-Kalimantan. Det finnes lite tilgjengelig forskning eller dokumentasjon på kullproduksjonen i Kalimantan. Udiansyahs studie fra 2007 er et av få forsøk på å analysere konsekvensene av gruvedriften.

Ifølge professoren er det lite av verdien fra kullet som kommer lokalbefolkningen til gode. Det meste går til selskapet, en stor del av avgiftene havner hos de sentrale myndighetene i Jakarta. Bare én prosent av avgiftene kommer tilbake som tilskudd til distriktene. Udiansyah bekrefter organisasjonenes påstand om at gruveselskapene skaper korrupsjon blant de politiske myndighetene i Kalimantan, selv om dokumentasjon på dette er knapp. Et lyspunkt er at de rundt 800 illegale gruveoperasjonene som professoren dokumenterte i 2007 i dag enten er stanset eller eksisterer i lovlige former.

Professor Udiansyah deler miljøorganisasjonenes bekymring for effekten på miljøet, hvor flom, forurensing av drikkevann og grunnvann, støv og støy er noen av problemene ved industrien. CSR-tiltakene har han liten tro på, de er mest for syns skyld.

Miljøorganisasjonen Walhi som samarbeider med Jatam, sår tvil om hvorvidt Adaro i realiteten vil tette igjen de enorme gruvekratrene når produksjonen er ferdig. Selskapet selv sier på sine hjemmesider at de utfører grundig rehabiliterings- og miljøarbeid, at de tar vare på nettopp matjord og beskytter vannkilder.

– Adaro er trolig bedre enn de andre selskapene, sier Udiansyah. Men også de jukser. Ved god gruvepraksis tar man vare på det øverste jordlaget, og legger det tilbake på toppen etter å ha tettet igjen dagbruddet når de er tomme. Men det skjer ikke her, alt blir blandet sammen.

– Jeg har selv jobbet for Adaro, og sett det i praksis, innrømmer han.

Det er få, om noen, uavhengige og grundige studier som med tyngde kan slå fast om selskaper som Adaro utfører grov miljøskade i Kalimantan, eller om de har vilje og evne til å rehabilitere landskapet i etterkant.

Men det samlede fotavtrykket til 33 forskjellige gruveselskaper med over 1000 konsesjoner er svært ødeleggende, både lokalt og for klimaet.

Aggressive gruvevakter

Fra Borneos indre går det flere transportårer med svart kull fra de mange gruvene og ned til kysten. På elva Mahakam som renner gjennom Samarinda, passerer en taubåt med et lite fjell av kull hvert 10. minutt gjennom hele ettermiddagen. På Googles kart kan du se lekterne som svarte rektangler på elva.

Fra Indomincos gruve i Øst-Kalimantan er det bygget en egen motorvei hvor trailere med kull kjører tett som togvogner ned mot kysten. Mellom to av disse trailerne kjører vi mot kystlandsbyen Santan, hvor Jatam vil undersøke et tips om kull som har vasket opp på stranda. Først har vi besøkt gruveselskapet Indomincos kontor i et forsøk på å snakke om produksjonen deres. Indominco eies av Indo Tambangraya Megah, nevnt tidligere, hvor Oljefondet har investert 11 millioner. En CSR-ansvarlig for Indominco har gitt oss en samtale om utdanningsprogrammer og jobbmuligheter for de nærmeste landsbyene, men ikke et ord om gruvedriften. Gruven får vi ikke se, uten tillatelse fra hovedkontoret i Jakarta.

Landsbyen Santan ligger like i utkanten av Indomincos store deponi for kull, hvor det lagres før det eksporteres med båt. En rask stopp for å ta bilde av deponiet fører til at to aggressive gruvevakter forsøker å arrestere oss. Jatams aktivist sletter raskt bildene fra fotoapparatet, mens han forsøker å snakke oss ut av situasjonen. En heftig regnskur bryter ut og dynker oss med varmt tropisk regn, før sikkerhetsvaktene gir opp og vi får kjøre videre.

Vel nede på stranda finner vi kull som er skylt opp av bølgene, noe Jatam dokumenterer med bilder og GPS-koordinater. Det utgjør ingen miljøkatastrofe i seg selv, men er likevel en av mange konsekvenser av kullproduksjonen. Besøket er samtidig en illustrasjon på hvordan deler av kullet blir liggende igjen, mens resten fraktes ut av Kalimantan og blir en del av verdens komplekse energiforsyning.

Asias sultne energimarked

Verdens forbruk av kull har vokst kraftig det siste tiåret, med Kinas raske industrivekst som viktigste drivkraft. 1200 nye kullkraftverk er under planlegging eller bygging i 59 land over hele verden, 3 av 4 i enten Kina eller India (The Guardian). Skal vi tro prognosene til Det internasjonale energibyrået, vil veksten fortsette raskt også fram mot 2017, hvor kull vil konkurrere med olje om å være den viktigste energikilden i verden. Samtidig har flere finansielle aktører nå begynt å advare mot at investeringer i kull kan bli verdiløse den dagen vi får en internasjonal klimaavtale.

Advarslene har ikke lagt noen demper på kullselskapene i Indonesia. Landet har bare 0,5 prosent av verdens kjente kullreserver, men satser på å utvinne det de har raskt og pøse det ut på markedet. Bare en liten del går til innenlandsk forbruk eller industriproduksjon. Det er få tegn til at Indonesia pløyer inntektene fra kull ned i varig utvikling i Kalimantan eller resten av Indonesia.

I løpet av høsten 2013 vil FNs klimapanel legge fram en ny rapport om tilstanden til verdens klima. Forskerne er, ifølge utkast, mer sikre enn noen gang på at klimaendringene er menneskeskapte og at effektene kommer raskere enn antatt.

Norges offisielle strategi er at vi skal være best i klassen, og smøre forhandlingene om en internasjonal klimaavtale med å redde regnskogen. Samtidig investerer vi oljeinntektene våre slik at vi tjener penger på Indonesias kull. Vi kan kalle det et paradoks. Våre etterkommere som må leve med klimakonsekvensene vil trolig bruke en krassere betegnelse enn det.

Du kan lese en full liste over Oljefondets investeringer i notattet pdf Kull og klima i Kalimantan