Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Et knapt klimabudsjett for togradersmålet

I FNs nye klimarapport finnes et viktig tall som sier hvor lite karbon vi kan bruke de neste årene. Fortsetter vi som nå, har vi brukt opp hele vårt «karbonbudsjett» i løpet av 20 år.
En bilkø i Hongkong. Ifølge tall fra FNs klimapanel er budsjettet lite og tida knapp før vi når to grader. Foto: Sigurd Jorde
En bilkø i Hongkong. Ifølge tall fra FNs klimapanel er budsjettet lite og tida knapp før vi når to grader. Foto: Sigurd Jorde
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
I FNs nye klimarapport finnes et viktig tall som sier hvor lite karbon vi kan bruke de neste årene. Fortsetter vi som nå, har vi brukt opp hele vårt «karbonbudsjett» i løpet av 20 år.

Et globalt karbonbudsjett er kanskje den beste måten å illustrere behovet for overgang til et fornybart samfunn – og hvor dårlig tid vi har. Politikerne har i årevis lovet kutt i klimautslippene, mens miljøbevegelsen har fulgt opp med krav om at kuttene må være større og raskere enn politikerne vil. På tross av løftene har verdens klimagassutslipp vokst år for år. Finanskrisen ga et lite fall i utslippene, men det er for lengst hentet inn.

Et karbonbudsjett viser oss hvor lite karbon fra fossil energi vi kan bruke før vi bryter togradersmålet. Budsjettet er trangt, og vil med dagens tempo være brukt opp om 20 år. To graders økning er ifølge forskerne smerteterskelen for hva naturen kan tåle før klimaendringene kommer ut av kontroll. Utgangspunktet er førindustriell tid, og vi har i dag nådd 0,8 grader høyere gjennomsnittstemperatur. Mer enn to grader kan bli svært alvorlig (se under).

Alle land og ledere i verden, med noen få unntak, har sluttet opp målet om å stanse klimautslippene før vi når to grader. Norges nye regjering og alle partiene på Stortinget har forpliktet seg til samme mål, som står nedfelt i klimaforliket på Stortinget.

Bare 20 år igjen

Grensen på to grader nås ved et totalutslipp på 1000 milliarder tonn (gigatonn – Gt) karbon, ifølge FNs siste klimarapport. Trekker vi fra virkningen fra andre klimagasser, som metan og HFK og sot, har vi et budsjett på 800 Gt karbon. Vi må også trekke fra det vi allerede har sluppet ut fram til i dag, som tilsvarer ca 530 Gt karbon. Da gjenstår et budsjett på 270 milliarder tonn karbon. Omregnet til karbondioksid som er den vanligste klimagassen, så tilsvarer dette 990 milliarder tonn CO2. Men hvor mye er det?

Verdens samlede utslipp var 31,6 Gt CO2 i 2012. Holdes utslippene på samme nivå som i dag, vil vi ha brukt opp karbonbudsjettet om ca 30 år. Men fortsetter veksten i utslipp med 3 prosent i året – som tilsvarer gjennomsnittlig vekst i perioden 2000-2012 – vil budsjettet bare vare i 20 år. Flere asiatiske land, særlig Kina, forventer vekst i sine utslipp i flere år framover.

Tolv år med norsk budsjett

De største utslippene av klimagasser kommer fra forbrenning av fossil energi til produksjon av elektrisitet, oppvarming og transport. Forbruket er som kjent svært skjevt fordelt. Hvis alle mennesker i verden slapp ut like mye klimagasser som den gjennomsnittlige norske innbygger (10,5 tonn CO2), ville budsjettet vart i under 12 år. Et amerikanske forbruk gir oss knappe åtte år. Legger vi derimot et indisk gjennomsnittsforbruk til grunn, vil karbonbudsjettet vare i 84 år.

Med andre ord, skal vi klare togradersmålet får vi enten en brå slutt om 20-30 år, hvilket ikke vil være mulig, eller vi må legge opp til en gradvis omlegging. Jo raskere utslippene faller, jo flere år kan vi bruke fossil energi. Reduserer vi utslippene globalt med 2 prosent i året, varer budsjettet til 2048, reduserer vi utslippene med 3,5 prosent i året, varer det til 2090 (kilde). Men venter vi til 2020 med å snu, må vi redusere med minst 6% i året.

Hvem skal bruke resten?

Et spørsmål som utløper fra karbonbudsjettet er hvem som skal bruke resten, og over hvor lang tid. Hvis vi ønsker å spare fossil energi til våre barn, barnebarn og framtidige generasjoner, må vi bruke mindre selv. Et like brennende spørsmål er hvor stor del av budsjettet som skal gå til hvert land. Rike land har bundet en større del av sin økonomi og infrastruktur til fossil energi, men står samtidig for en større del av budsjettet som er brent opp. Utviklingslandene har de moralske argumentene på sin side. Tallene som FN offentliggjorde i den siste FN-rapporten er derfor kontroversielle, og var det siste det ble enighet om før rapporten ble lansert i september 2013.

Fra to til tre grader

Ingen ønsker offisielt å oppgi togradersmålet. Men mangel på handling og miljølover gjør det snart umulig å nå målet. Over hele verden investeres det enorme beløp i nye utvinningsprosjekter for olje, kull og gass som vil føre til store utslipp i mange tiår framover.

Mer enn vi kan bruke opp

Sammenliknet med hvor mye kull, olje og gass vi har i verden, er 990 GtCO2 lite. Det finnes i dag påviste reserver av kull, olje og gass som tilsvarer 2860 GtCO2. Det meste av dette eies av statene i ressursrike land, mens en fjerdedel eies av børsnoterte selskaper. Det norske Oljefondet har aksjer i selskaper som alene har reserver tilsvarende 665 GtCO2.

I tillegg til de påviste reservene, har selskapene potensielt sett enda større ressurser av kull, olje og gass. Reserver er det selskapene forventer å kunne hente ut, mens ressurser er kull, olje og gass som det for øyeblikket er for dyrt, usikkert eller vanskelig å hente ut. Selskapene investerer enorme beløp i å gjøre sine mulige ressurser til forventede reserver.

Anslagene varierer, men mellom 65 og 80 prosent av alle kjente reserver må bli liggende under bakken hvis vi skal nå togradersmålet. Kull, olje eller gass?

For klimaet er det best om kullet blir liggende. Olje og gass gir mindre klimautslipp i forhold til energimengden. I Norge argumenteres det blant annet med at norsk olje er bedre enn kull. Men kullets eiere, land som USA, Russland, Kina, Australia, Sør-Afrika og India, vil neppe gi opp verdiene sine uten motstand. Aktører med tunge aksjeinvesteringer i oljeselskapene vil på sin side ikke gi slipp på sine eierinteresser i lovende oljefelt.

I tillegg til klimarisikoen ved å utvinne kull, olje og gass, utgjør disse ressursene en finansiell risiko. Denne risikoen har fått navnet «karbonboblen». Flere finansaktører har nå begynt å advare mot risikoen ved aksjer i kull og olje. Her i Norge har Storebrand solgt seg ut av kullselskaper på finansielt grunnlag . Den internasjonale storbanken HSBC er en av flere finansaktører som advarer om det samme.

Leter etter mer

Utviklingen går likevel en annen vei, klimaendringene legger ingen demper på selskapenes iver etter å holde produksjonen oppe. Etter hvert som oljen pumpes opp og oljefeltene tømmes, investerer oljeselskapene i teknologi som gjør det mulig å hente mer ut av feltene – eller i rettigheter til nye oljefelt og leting etter nye felt. I løpet av de siste tolv månedene har de 200 største børsnoterte kull- og oljeselskapene brukt 674 milliarder dollar, over 4000 milliarder kroner i kapitalutgifter. En stor del av dette går til utvikling av felt og leting etter nye ressurser. Oljebransjens totale kapitalutgifter for 2012 var 1201 milliarder dollar.

Til sammenlikning på de globale investeringene i fornybar energi i 2012 på en tredjedel av dette, 244 milliarder dollar, eller 1464 milliarder kroner.

Et forbehold om CCS

I budsjettene som sier at 65-80 prosent av fossil energi må bli liggende i bakken, kan man gjøre et lite forbehold om såkalt karbonlagring. Ved kraftverk kan man skille ut CO2 etter forbrenning av kull og gass, og lagre klimagassen under bakken og hindre at den bidrar til klimaendringer. Det vil gjøre det mulig å forbrenne kull uten konsekvenser.

Men foreløpig finnes ikke karbonlagring i et omfang som tilsier at regnestykket endres. Karbonfangst og lagring er foreløpig i en forsøksfase, og det er usikkert om det vil kunne gjennomføres i stort omfang. Prosessen gjør også energien dyrere, og dermed fornybar energi konkurransedyktig. Videre er det bare noen av utslippene hvor karbonlagring er aktuelt, i hovedsak kull- og gasskraftverk. Det meste av oljen går til transport, hvor det ikke er mulig å fange og lagre avgassene.

Sannsynlige budsjetter

Flere ulike karbonbudsjetter har dukket opp det siste året, noe som kan virke forvirrende. I store trekk er de relativt like, og viser det samme bildet. For å gjøre forvirringen mindre, kan det være greit å vite hva som lager forskjellen.

Så å si alle klimatall er omtrentlige, og det oppgis ofte hvor stor sannsynligheten er for et tall eller en konklusjon. Kort fortalt skyldes det at man ikke vet nøyaktig hvor mye karbon i atmosfæren som vil føre til en to graders høyere gjennomsnittstemperatur. Man lager budsjetter hvor det vil være 50, 66, eller 80 prosent sannsynlig at man oppnår målet.

Lave utslipp gir en høy sannsynlighet for at vi klarer målet, for eksempel 80 prosent sannsynlig. Høye utslipp gjør det mindre sannsynlig, kanskje bare 50% sannsynlig at målet overholdes. Tallet på 990 Gigatonn CO2 i avsnittene over gir ifølge FNs klimapanel bare 66% sjans for at vi når togradersmålet. Ønsker vi større sikkerhet for at målet nås, må vi justere budsjettet ned.

Carbon Tracker lager to budsjetter, eller scenarier, med 50 og 80 prosent sannsynlighet for at vi når målet. Samtidig har organisasjonen justert sitt budsjett opp fra 565 Gt CO2 i sin første rapport til 900 Gt CO2. Carbon Tracker begrunner det høyrer budsjettet med en forventning om at mer støv og partikler i atmosfæren vil dempe temperaturstigningen, og at de forventer større reduksjon av potente klimagasser (som metan). De sier ikke hva de bygger disse forventningene på. Deres budsjett på 900 Gt CO2 er likevel lavere enn FNs, men med 80% sannsynlighet for suksess.

Gradestokken stiger

Den norske regjeringen har gjennom klimaforliket i Stortinget sluttet opp om togradersmålet. Som vist kan det virke ambisiøst og vanskelig å gjennomføre. Likevel er to grader langt høyere enn flertallet av FN-landene ønsker. I de internasjonale klimaforhandlingene krever, de minst utviklede landene, og alliansen av øystater – som til sammen representerer 100 land –en grense på 1,5 grader. I København-erklæringen som bekrefter togradersmålet, inneholder også et avsnitt om at togradersmålet kan revideres ned til 1,5 grader.

På tross av navnet er ikke «togradersmålet» et reelt mål, men en smerteterskel man ikke ønsker å passere. Stiger gjennomsnittstemperaturen over to grader frykter man at temperaturen vil sette i gang flere prosesser i naturen som kan forsterke klimaendringene ytterligere. Nedsmelting av isen på Grønland og Sørpolen og opptining av tundraen i Sibir er to ofte nevnte eksempler. Is reflekterer lys og varme fra sola, mens isfritt hav tar opp varmen – og bidrar til raskere nedsmelting som igjen påvirker havnivået. Når tundraen tiner, frigjøres store mengder metan, en klimagass som er langt mer kraftig enn karbondioksid.

Slik situasjonen er i dag kan det virke umulig å holde togradersmålet. Fortsetter vi som før og brenner alt vi har, går vi mot en 6 graders økning. Spådommene for hvordan naturen vil se ut i et seks graders scenario er dystre, og vil utfordre alle de viktigste bæreelementene i menneskenes moderne samfunn: vann, mat, infrastruktur og havnivå.

Derfor tviholder politikere og miljøorganisasjonene på et togradersmål. En økt debatt om et felles globalt klimabudsjett vil både kunne tilspisse diskusjonen – men også åpne øyene for viktige veivalg i klimasaken.

Tall og regnestykker vi har brukt i denne saken:

Første delrapport i den femte klimarapporten fra FNs klimapanel sier i et litt vanskelig forskerspråk: «Å begrense oppvarmingen fra menneskeskapt CO2-utslipp alene med en sannsynlighet på større enn 33%, 50% og 66% for mindre enn 2 grader siden perioden 1861-1880, vil kreve samlede CO2 utslipp fra alle menneskelige kilder å holde seg innen 0 og rundt 1560 GtC (= gigatonn karbon), 0 og rundt 1210 GtC, og 0 og rundt 1000 GtC respektivt, siden denne perioden. Disse øvre verdiene reduseres til rundt 880 GtC, 840 GtC, og 800 GtC respektivt, når man regner inn klimapåvirkning fra andre kilder enn CO2, jamført scenariet RCP 2.6. Utslipp på 531 [446 til 616] har allerede funnet sted fram til 2011.»

Utslippsgrense for togradersmålet: 1000 mrd tonn karbon
Sluppet ut fram til 2011 (anslag): 530 mrd tonn karbon
Andre utslipp: 200 mrd tonn karbon
Gjenstående karbonbudsjett: 270 mrd tonn karbon

270 milliarder tonn karbon tilsvarer 990 milliarder tonn karbondioksid (CO2).

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -