Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Et halvt år siden Rana Plaza-tragedien

Rana Plaza-kollapsen, hvor 1133 arbeidere døde, var ikke en ulykke. Det var en tragedie som kunne vært unngått hvis respekten for dem som syr klærne våre var større.
Slik så det ut etter at Rana Plaza kollapset og 1133 mennesker omkom. (Foto: rijans/flickr.com/Creative Commons license)
Slik så det ut etter at Rana Plaza kollapset og 1133 mennesker omkom. (Foto: rijans/flickr.com/Creative Commons license)
Rana Plaza-kollapsen, hvor 1133 arbeidere døde, var ikke en ulykke. Det var en tragedie som kunne vært unngått hvis respekten for dem som syr klærne våre var større.

24. oktober 2013 var det seks måneder siden elendige sikkerhetstiltak, luselønninger og mangel på faglige rettigheter i Bangladesh skapte medieoverskrifter og hjerteskjærende bilder verden over.

Rana Plaza

Rana Plaza, en bygning i utkanten av Dhaka som huset fem tekstilfabrikker, raste sammen som et korthus. 1133 arbeidere døde. Mer enn 2500 arbeidere ble reddet ut fra ruinene, mange av dem lemlestet for livet.

«We are all scared», fortalte en ung kvinne til en BBC-reporter i det hun motvillig gikk tilbake inn i bygningen med synlige sprekker i veggene.

Andre arbeidere, som først nektet å gå inn, fortalte at de ble slått med plastflasker og truet med å miste flere dagslønner hvis de ikke gikk tilbake til arbeid. Hvor mange av dem som bukket under for presset og som ikke lever i dag får vi aldri vite. Det vi vet er at med mindre det skjer en radikal endring i landets tekstilindustri vil det fortattvære livsfarlig å sitte bak en symaskin. Det vil fremdeles være bortimot umulig for syerskene å hevde sine faglige rettigheter.

Ingen ulykke

Rana Plaza-kollapsen var ikke en ulykke. Det var en tragedie som kunne vært unngått hvis respekten for dem som syr dine og mine klær var større.

Liknende «ulykker» skjer nærmest ukentlig i form av gjentatte fatale branner, trapper som kollapser under byrden av tusenvis av arbeidere som strømmer inn og ut av fabrikklokalene og syersker som dør av elektriske sjokk fra gamle, slitte symaskiner.

Hendelsene rammer ikke bare blindt og hensynsløst de som syr dine og mine klær. De  renner også  tilliten til den Bangladeshiske tekstilsektoren i senk, og svekker kleskjedenes omdømme.

«Ulykker» i Bangladesh, Pakistan og India kjennetegnes av manglende engasjement fra kleskjedene.

Carin Leffler Framtiden i våre hender
Global og nasjonal fagbevegelse og frivillige organisasjoner, deriblant Clean Clothes Campaign som Framtiden i våre hender har et mangeårig og nært samarbeid med, har startet en prosess for å sikre kompensasjon til de pårørende og skadde etter kollapsen. Det eksisterer en metode for å regne ut størrelsen på kompensasjonen og hvilke aktører som må betale regningen for tragedien. Men kjeskjedene, blant dem Mango og Benetton,  har foreløpig ikke åpnet pengesekken.

«Ulykker» i Bangladesh, Pakistan og India kjennetegnes alle av manglende engasjement fra kleskjedene:  De har i årevis lukket øyene for kritikkverdige arbeidsforhold og tjent enorme summer på svært lave produksjonskostnader.

Håp

Men det er lys i tunelen. Den mest betydningsfulle konsekvensen av den tragiske ulykken i Dhaka er at over 100 kleskjeder har signert en historisk avtale som skal sikre bygninger i Bangladesh mot brann og kollapser og andre livsfarlige forhold.

Les også:
Kronikk: Klær til blodpris
Håper Rana Plaza blir vendepunktet
Avtalen («the Accord») er et juridisk bindende regelverk som blant annet innebærer uavhengige inspeksjoner av fabrikkbygninger, offentliggjøring av kontrollresultatene, utbedring av farlige bygninger og styrking av brannvern. Den inneholder en garanti for at fagforeninger får tilgang til fabrikker og gi kurs til arbeiderne om sikkerhet og faglige rettigheter, blant annet retten til nekte å jobbe under farlige forhold. Noen norske klesaktører - Helly Hansen, Varner-gruppen (Cubus, Dressmann, BikBok) og Voice (VIC, Match, Boys of Europe) - er blant dem som har tatt det viktige skrittet og signert avtalen.

Levelønn

Sikrere arbeidsplasser gir likevel ikke mer i tekstilarbeidernes slunkne lønningspose. Sett over en lengre periode har lønnsutviklingen i Bangladesh vært negativ. En fersk rapport fra den amerikanske arbeiderrettighetsorganisasjonen Workers Rights Consortium viser at reallønna for tekstilarbeidere i landet falt med to prosent i perioden 2001-2011.

Siste minstelønnsøkning i Bangladesh skjedde i 2010. Sterke gateprotester, som ble møtt med politiets gummikuler og omfattende arrestasjoner av fagforeningsaktive, presset fram en endring av minstelønna fra 1650 til 3000 taka per måned (tilsvarende 125 og 225 norske kroner).

Siden mai har streiker og uro rystet tekstilsektoren som står for 80 prosent av landets eksportinntekter. Streiker betyr at varene ikke blir levert, eller blir kraftig forsinket. Industrien står nå i fare for å miste betydelige kunder hvis arbeidernes krav til en levelønn blir ignorert. Verdens største kleskjeder har en nøkkelposisjon i å sikre syerskene en anstendig lønn, dempe protestene og sikre jevne leveranser til egen butikk.

Det kommer ikke gratis, men krever en egeninnsats fra kleskjedene. De må betale en høyere pris for varene og sikre at den økte prisen omsettes i høyere lønninger. Kleskjedene virker ikke like begeistret for ideen. H&M-sjefen Karl-Johan Persson uttalte i et intervju i Dagens Næringsliv tidligere i sommer at strategien, ifølge deres leverandører, ville skape «kaos». En rekke intervjuer med fabrikkeiere i Bangladesh de siste månedene tyder på det motsatte. De, i likhet med landets statsminister, uttrykker uro over et eskalerende prispress og ber selskapene betaler mer. Det ville gi rom for at myndighetene kan øke minstelønna til et mer anstendig nivå.

Over tusen mennesker døde i tekstilhistoriens verste ulykke for få måneder siden. De rundt fire millioner arbeiderne som fortsatt lever og jobber med å sy klærne vi kjøper fortjener en levelig lønn, sikre arbeidsforhold og retten til å gjøre sin stemme hørt. Kleskjedene må ta sin del av ansvaret.
  • Denne kronikken er skrevet av Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender og Amirul Haque Amin, president i National Garment Workers Federation, Bangladesh. Kronikken sto på trykk i VG 24. oktober.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler