Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Rasmus Hansson og Miljøpartiet de grønne har blitt utfordret på vekstkritikk. (Foto: Miljøpartiet de grønne)

Naiv vekstkritikk?

De siste dagene har flere profilerte miljøvernere ment mye om Miljøpartiet de grønnes inntreden i norsk politikk. Partiet vokser på meningsmålingene, og har dessuten bidratt sterkt til å løfte miljø- og klimadebatten i valgkampen. Nå debatterer partiene og mediene til og med miljøkonsekvenser av forbruksvekst.
De siste dagene har flere profilerte miljøvernere ment mye om Miljøpartiet de grønnes inntreden i norsk politikk. Partiet vokser på meningsmålingene, og har dessuten bidratt sterkt til å løfte miljø- og klimadebatten i valgkampen. Nå debatterer partiene og mediene til og med miljøkonsekvenser av forbruksvekst.

Politikere flest, fra SV til FrP, er livredde for nullvekstlinjen. Sveinung Rotevatn, stortingskandidat for Venstre, går så langt som å kalle stans i økonomisk vekst for et generasjonssvik. SVs Bård Vegar Solhjell sier at et fall i nordmenns kjøpekraft vil føre til stagnasjon og massearbeidsløshet, og at løsningen ligger i å vri forbruket i miljøvennlig retning framfor å redusere det.

Kritikerne har naturligvis rett. Mindre økonomisk vekst vil være et problem. Vi vet alle hva det betyr at økonomien krymper: massearbeidsledighet og depresjon. Likevel vil jeg legge til at uteblitt vekst i seg selv ikke er noe annet enn et symptom på at økonomien hangler, eksempelvis i form av høy statsgjeld, for lav sparing, feilinvesteringer, svikt i markeder for viktige eksportvarer, ødeleggelse av viktige naturressurser eller fiskebestander og så videre, og så videre. Likevel, ingen i Norge ønsker seg greske tilstander i økonomien.

Men kritikerne tar også feil.

Konsekvensene av å øke det materielle forbruket er minst like dramatiske. Koblingen mellom økonomisk vekst og klimagassutslipp viser ingen tegn til å avta: mer kjøpekraft gir mer utslipp. FNs grundige statusrapport om jordas miljø, «Global Environmental Outlook», slår fast at det voksende forbruket forårsaker uopprettelige skader på jorda. Den sier det er nødvendig med et nytt velstandsbegrep.

En prisbelønt norsk studie viser at privatforbruket står for 72 prosent av de klimagassutslippene, og en dobling av forbruket fører til omtrent 80 prosent økte CO2-utslipp. Årsakene er at økt forbruk = økt vareproduksjon og transport = økt forbruk av energi og andre naturressurser. Det mest effektive «klimatiltaket» verden har sett foreløpig, var finanskrisen i 2008. Det ble en kortvarig nedgang i utslippene.

Dette er vekstens dilemma: Fravær av BNP- vekst betyr i verste fall økonomisk kollaps. Fortsatt økonomisk vekst fører til økologisk kollaps.

Det fins to veier ut av dilemmaet hvis vi ønsker å unngå å velge mellom disse to ondene.

Den ene løsningen er å beholde den økonomiske veksten, samtidig som vi reduserer ressursforbruket og klimagassutslippene. Det er den foretrukne løsningen til de fleste politikere og økonomer som engasjerer seg i miljøspørsmålet. Klarer vi det, er det kanskje den løsningen som vil ha minst konsekvenser for måten vi organiserer samfunnet på. Det er dette sporet FN jobber langs når de snakker om grønn økonomi, og det var dette sporet noen politikere mumlet om da de prøvde å finne veien ut av den forrige finanskrisen. Spørsmålet er om dette er mulig. Det er heller ikke nok: Kan vi beholde en sterk økning i privatforbruket, mens vi kutter klimagassutslippene til nær null på 35 år? Hva skal drive veksten i et samfunn med sterke begrensninger på uttak av ikke-fornybare ressurser og klimagassutslipp?

Den andre løsningen er å unngå at fraværet av økonomisk vekst skal gi økonomisk kollaps. Ingen har forsøkt dette som et politisk villet prosjekt. Selv om noen land har opplevd vedvarende lave vekstrater, uten at det har endt i kollaps. Men det er også flere som mener at nullvekst bør være målet for politikken. En av de mest kjente er Tim Jackson, som i sin bok «Prosperity without growth» skisserer en økonomisk modell der fokuset er flyttet fra vekst til velstand. Den kanadiske økonomen Peter Victor har sett på hva nullvekst ville ført til i Canada, og gitt en del politiske tiltak for å motvirke de negative konsekvensene. Rob Dietz og Dan O’Neill sier i «Enough is Enough» at det er fullt mulig å ha en dynamisk og innovativ økonomi uten vekst i snever forstand. Alle konkluderer med at det er fullt mulig å holde arbeidsløsheten lav, og å opprettholde velstandsnivået, samtidig som man reduserer klimagassutslippene – i et samfunn der vekst i BNP ikke lenger er det overordnede målet. Alle beskriver samfunn der folk lever gode liv, men der velstand og velvære måles i annet enn penger.

Rasmus Hansson i De grønne har henvist til at velstandsnivået på 1980-tallet burde være helt greit, og at en krympet økonomi vil gjøre det lettere å løse miljøproblemene. Han møtte massiv kritikk, mest fordi han ikke sannsynliggjorde at en slik nedgang i seg selv vil gi store kutt. Om vi gjorde dette som et strakstiltak ville det selvsagt heller ikke gi miljøsaken folkelig oppslutning. Men veksttilhengerne har heller ikke tatt seg bryet med å levere et troverdig forsvar for veksten. Et slikt forsvar må sannsynliggjøre at det mulig å ha høy økonomisk vekst og samtidig kutte miljøbelastningene kraftig – i svært nær framtid. Eller mener veksttilhengerne at FN tar feil, og at verken klimaet eller miljøet på jordkloden er spesielt truet av velstandsøkningen i rike og fattige land? Er ikke veksttilhengerne minst like naive som vekstkritikerne, når de hardnakket slår fast at evig vekst i forbruket er forenlig med raske og dype klimakutt og stans i ødeleggelsen av natur og ressurser?

Så godt som alle miljøvernere er tilhengere av en massiv satsing på teknologi og innovasjon. Nullvekstteoriene innebærer at det skal gjøres slike satsinger, og viser at en økonomi uten vekst likevel vil være dynamisk. På denne måten gir disse teoriene etter mitt syn et større mulighetsrom for at vi skal kunne løse miljøkrisen enn å insistere på at veksten må komme først. Likevel, jeg mener at nullveksttilhengerne må ha som premiss at miljøet må være overordnet økonomien. Nullvekst er ikke et mål i seg selv. Ingen bør bli lei seg om nullutslippssamfunnet også skaper økonomisk vekst.

Jeg tror politikerne våre har en mulighet til å skape et felles prosjekt om å bygge nullutslippssamfunnet. Kanskje vil det gi vekst, eller kanskje vil det gi lavere BNP, men det i seg selv kan ikke være avgjørende for om vi skal starte denne jobben. Nullvekstteoretikerne har levert troverdige planer for at mangel på vekst ikke trenger å bety kollaps i økonomien. Jeg etterlyser derfor at noen miljøinteresserte veksttilhengere kan levere et gjennomtenkt og godt forsvar for økonomisk vekst. Foreløpig er et slikt forsvar totalt fraværende.
blog comments powered by Disqus