Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

H&M er årets etikkversting

H&M er årets etikkversting

Helt siden 2003 har Framtiden i våre hender kåret «Årets etikkversting». For 2012 er det kleskjeden H&M som stikker av med den lite prestisjefylte prisen.
H&M gjør ikke nok for å sørge for gode arbeidsforhold på fabrikkene de bruker. (Foto: ntr23/ flickr)
H&M gjør ikke nok for å sørge for gode arbeidsforhold på fabrikkene de bruker. (Foto: ntr23/ flickr)
Helt siden 2003 har Framtiden i våre hender kåret «Årets etikkversting». For 2012 er det kleskjeden H&M som stikker av med den lite prestisjefylte prisen.

På bakgrunn av avslørings- og researcharbeidet som blir gjort i Framtiden i våre henders etikkavdeling, blir det ved slutten av hvert år gjort opp status over året som har gått. Det resulterer i en kåring over hvilke selskap som har lite grunn til å være stolte over sitt etikkarbeid i året som har gått.

Her kan du se vår oversikt over «Årets etikkversting 2012». Du kan også lese om kåringen hos Aftenposten og VG.

1. Hennes & Mauritz

H&M-eier Stefan Persson er verdens åttende rikeste person, og eierne henter ut store penger fra klesgiganten hvert år. Vi forbrukere betaler mindre for klærne våre enn noen gang før. De som betaler prisen for dette, er tekstilarbeiderne i Asia som syr klær til de stuper - for en timelønn på to-tre kroner.

Kalla%20fakta%20del%202%20-%20Dr%C3%B6mmen%20om%20levnadsl%C3%B6n

H&M fortjener topplassering på verstinglisten 2012 fordi selskapet fortsetter å tjene godt på billig arbeidskraft i Asia. Selskapet gjør ikke nok for å sikre tekstilarbeiderne en levelønn, det vil si en lønn det er mulig å tilfredsstille helt grunnleggende behov og sette av litt ekstra til uforutsette utgifter.

Mens H&Ms overskudd telles i milliarder og stadig øker, er det i 2012 blitt rettet søkelys mot de elendige forholdene for tekstilarbeiderne som syr for H&M i Kambodsja. Timelønnen kan være så lav som to-tre kroner timen, og minstelønnen er i dag 61 dollar, pluss noen mindre lønnstillegg. De lave lønningene fører til feilernæring, elendige
boforhold og utilstrekkelig helsestell. Svært lange arbeidsøkter må til for å tjene nok penger til å overleve.

Les også: – Jeg hater dette stedet

Hele klesbransjen har en lang vei å gå, men det er på fabrikker som produserer for H&M i Kambodsja at de viktigste avsløringene om elendige arbeids- og lønnsforhold har kommet i 2012. Selskapet er i tillegg den desidert største aktøren på det norske markedet, er en internasjonal gigant, og kunne ha gått foran i arbeidet for å øke det uanstendig lave lønnsnivået blant tekstilarbeiderne.

Gjennom en stor europeisk kampanje, startet av nettverket Clean Clothes Campaign i samarbeid med Framtiden i våre hender, har H&M blitt utfordret til å støtte et øyeblikkelig lønnshopp i Kambodsja til 131 dollar og bidra til at det blir realisert. H&M har ikke svart tilfredsstillende på dette kravet.

I stedet bruker H&M en rekke unnskyldninger for å forklare hvorfor selskapet ikke øker lønningene til arbeiderne: At det å øke lønningene er et «kompleks» og «sammensatt» problem. At det er uenighet om hva en levelønn er (og derfor ikke kan brukes som mål). At merkevareselskapene ikke eier produksjonen og derfor ikke
betaler lønningene. At det er myndighetene, ikke selskapene, som må sikre en anstendig lønn.

H&M fortsetter i tillegg å holde sine leverandører hemmelige og hindrer dermed at kleskjedens etikkarbeid kan etterprøves av uavhengige aktører og at arbeidernes rettigheter kan sikres.

Mangel på konkret handling og vilje å ta ansvar for arbeidernes lønnsbetingelser, samt mangel på åpne leverandørlister gjør at H&M fortjener tittelen «Årets etikkversting 2012».

2. Green Resources

Det norske selskapet Green Resources har kjøpt opp enorme landområder i Afrika. Her vil de tjene penger på å bygge opp store treplantasjer som de igjen skal selge klimakvoter fra. Problemet er bare at plantasjene rammer både biomangfoldet og lokalbefolkningen, som flere steder har fått sitt livsgrunnlag ødelagt.


Green Resources er et norsk selskap som Framtiden i våre hender har fulgt med på i over ti år. Selskapet, med aksjonærer som Kjell Inge Røkke og tidligere Orkla-topp Tom Vidar Rygh, har siden de startet opp på 90-tallet utviklet seg til å bli Afrikas største skoginvestor med investeringer på rundt 600 millioner kroner i Tanzania, Uganda, Mosambik og Sør-Sudan. Green Resources beskrives av magasinet Kapital som en «formidabel skogplantingssuksess i Afrika som genererer pene overskudd».

Men den massive plantasjedriften skaper også store problemer, og Framtiden i våre hender har gjennom flere år dokumentert en rekke av disse. På vårt siste besøk på Green Resources sitt prosjekt i Bukaleba, sør i Uganda, kunne lokalbefolkningen som lever i tilknytning til plantasjene, fortelle at selskapets trær legger beslag på landområder de har brukt til å dyrke og ha dyr på beite. Arbeidsplassene som virksomheten har skapt, veier ikke opp for tapet av livsgrunnlaget.  

I et australsk forskningsprosjekt har det norske selskapets treplantasjer i Uganda blitt trukket frem som eksempel på at såkalte «grønne investeringer» overkjører lokalbefolkning og miljø. Den afrikanske miljøorganisasjonen Timberwatch har også undersøkt forholdene rundt plantasjene i Tanzania og mener de ødelegger verdifulle beiteområder for lokalbefolkningen, skader det biologiske mangfoldet og reduserer innbyggernes adgang til ferskvannsressurser.  

Direktør i Green Resources, Mads Asprem, har konsekvent avvist kritikken og holdt fast ved at selskapet bidrar utelukkende til seriøs utvikling i Afrika.

Staten inngikk i mars 2009 en forhåndsavtale med Green Resources om kjøp av 389.859 klimakvoter fra en av selskapets plantasjer i Idete-regionen i Tanzania. I desember kom nyheten om at de dropper kvotekjøp fra plantasjeprosjektet.

Les mer om saken i Aftenposten.

3. Telenor

Telenor får 3. plassen for sine kritikkverdige investeringer i diktatorstatene Usbekistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Georgia og Tadsjikistan.


Telenors konsernsjef, Jon Fredrik Baksaas, har ikke villet uttale seg om foretningsforbindelsene i diktatorstatene. (Foto: World Economic Forum/ flickr)

Telenor har i året som gikk, fått massiv kritikk for å drive business med diktatorer i de tidligere Sovjet-statene Usbekistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Georgia og Tadsjikistan. Gjennom sitt eierskap på 35 prosent i telekjempen Vimpelcom, har Telenor investert millioner av kroner i de autoritære regimene hvor mobilselskaper brukes som sentrale verktøy for politi- og sikkerhetstjenester som overvåker og avlytter befolkningen, spionerer på og forfølger opposisjonelle menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsledere og journalister.

Det foreligger flere eksempler på hvordan telefonsystemene i disse landene brukes til å overvåke og kneble opposisjon. I 2011 ble 17 oljearbeidere skutt og drept og over 100 skadet da kasakhstanske myndigheter slo ned på det de mente var en ulovlig streik for høyere lønn. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen, Human Rights Watch, stengte myndighetene mobiltelefonnettet og blokkerte en rekke nettsteder, blant annet Twitter, i flere dager etter uroen. I rettsaken mot opposisjonspolitiker Vladimir Kozlov i fjor ble en hemmelig avlyttet Skype-konferanse og en rekke avlyttede telefonsamtaler ble brukt som bevis da Kozlov ble dømt til 7,5 års fengsel for å ha «oppfordret til sosialt hat». Kozlov var kunde hos teleselskapet Beeline, hvor Telenor og Vimpelcom er eiere.

Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas har ikke vært villig til å uttale seg om selskapets forretningsforbindelser i de autoritære regimene. Uttalelsene som konsernsjefen har kommet med har vært blottet for etisk innsikt. Til DN kaller han myndighetenes bruk av telefonsystemene til overvåkning «en bakside av medaljen» og understreker at investeringen rent finansielt vært svært viktig for Telenor.

4. Oljefondet

Oljefondet eier aksjer i 90 av verdens 100 største oljeselskap og 67 av de 100 største kullselskapene. Dermed er forvaltningen av våre oljepenger med på å undergrave klimamålene vi har satt oss.



Les også: krever mer etisk og klimavennlig oljefond


Det norske oljefondet er blitt verdens største investeringsfond, og kunne ha spilt en avgjørende rolle for å snu kapitalstrømmen mot fornybare energikilder. Men Statens pensjonsfond utland fortsetter å investere tungt som om klimakrisen ikke eksisterte og foretrekker heller å sitte på olje, kull og gass – samt i en lang rekke andre verstingeselskaper.

Gjennom klimaforhandlingene har alle verdens land erklært at de jobber for å holde det såkalte togradersmålet; et mål om å holde den globale temperaturstigningen under to grader varmere sammenliknet med førindustriell tid. Framtiden i våre henders gjennomgang av Oljefondets investeringer i selskaper som utvinner kull, olje og gass, viser at oljefond-selskapene eier større karbonressurser enn man kan utvinne før togradersmålet brytes. Investeringene utgjør en stor risiko for at klimaendringene skal komme ut av kontroll. De utgjør samtidig en finansiell risiko, ettersom ikke alle kjente karbonressurser kan utvinnes hvis klimamålene skal holdes.

Samtidig med at Oljefondet sitter på en klimabombe, er fondet investert i en rekke kontroversielle sektorer og enkeltselskaper.

I august kunne Framtiden i våre hender avsløre at Oljefondet har investert i det kanadiske gruveselskapet Nevsun, som anklages for grove brudd på menneskerettighetene i Eritrea. Nevsun har et tett samarbeid med den eritreiske staten, som har benyttet vernepliktige soldater til tvangsarbeid i arbeider ved gruven.

Massakren av 34 arbeidere ved Marikana-gruven som tilhører oljefond-selskapet Lonmin, førte til flere måneder med streiker i gruvesektoren i Sør-Afrika. I tillegg til Lonmin var det streik eller uro ved sju andre oljefond-selskaper i landet, på grunn av lave lønninger og dårlige sosiale forhold for gruvearbeiderne.

5. Det Norske Veritas

Det kinesiske shippingselskapet Cosco har fraktet våpen til Zimbabwe, stått bak store oljeutslipp ved Langesund i Norge og Great Barrier Reef i Australia - i tillegg til å nekte arbeidere å organisere seg. Likevel har Det Norske Veritas grønnvasket selskapet og omtalt det i rosende ordelag. Hvordan er det mulig?


Shippingselskapet Cosco har en rekke ulykker på samvittigheten. Her har shipet Shen Neng 1 gått på grunn ved Great Barrier reef i Australia.

Det Norske Veritas godkjenner hvert år bærekraftsrapportene som det kinesiske statlige shippingselskapet Cosco leverer til FNs Global Compact. Hvert år har Cosco vært involvert i ulykker og skandaler, som selskapet unngår å nevne i sin egenrapportering.

Framtiden i våre hender undersøkte i 2012 Cosco sitt rulleblad de siste fire årene, og fant flere alvorlige ulykker og krass kritikk mot selskapet. En gjennomgang av Coscos bærekraftsrapporter fra de samme årene, viser at ingen av de internasjonalt kjente negative episodene er omtalt i bærekraftsrapportene. Rapportene er undersøkt og sertifisert av DNV, som verken påpeker ulykkene eller hvorfor de er unngått i rapportene.

I utgangspunktet kan bærekraftsertifisering bidra til å hjelpe internasjonale selskaper til å unngå brudd på menneskerettighetene eller ulykker. Men når selskapenes egne rapporter unnlater å evaluere egne ulykker og unngår å reflektere over kritikk fra verdenssamfunnet, blir bærekraftsrapporteringen kun en øvelse i god PR. Overfor Cosco har DNV bidratt med sitt renommé til å grønnvaske Cosco.

Fjorårets «vinnere», Statoil og oljeminister Ola Borten Moe, kjempet også om en plass på listen takket være sin iver etter å utvinne olje og gass i stadig lenger nord, blant annet i Lofoten, og at de fortsetter jakten på ukonvensjonelle fossile ressurser i Nord-Amerika. Får imidlertid Pluss for åpning av havvindmøllepark.

Tidligere «vinnere»:

2011: Ola Borten Moe og Statoil.

2010: John Fredriksens Seadrill for oljeboring utenfor utenfor kysten av Burma på oppdrag fra landets militærjunta.

2009: Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) ved Norges Bank for et totalt fravær av klimaprofil på investeringsporteføljen.

2008: Staten v/Politiet, Helse Sør-Øst og Forsvaret for manglende etiske retningslinjer ved innkjøp.

2007: StatoilHydro – for sin storsatsing på utvinning av drivstoff fra tjæresand i Canada – den klart mest forurensende måten å drive oljeutvinning på.

2006: Crew Gold (nå: Intex Resources) – for sitt planlagte nikkelutvinningsprosjekt på Mindoro på Filippinene i strid med lokalbefolkningens og sivilsamfunnets vilje.

2005: Norsk Hydro – for å nekte å rydde miner for iranske nomader.

2004: Aracruz – for å ødelegge livsgrunnlaget for lokalbefolkning i Brasil.

2003: NAMMO – for salg av folkerettsstridig ammunisjon.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -

Relaterte artikler