Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Ti grunner til å dempe norsk petroleumsiver

Midt i klimakrisen er Norge inne i en ny olje- og gassboom. Bare i år skal 200 milliarder kroner investeres. Det er 37 ganger mer enn Miljøverndepartementets årsbudsjett.
Burde vi ikke la fattigere land utvinne resten av verdens mulige fossile reserver? (Foto: Statoil)
Burde vi ikke la fattigere land utvinne resten av verdens mulige fossile reserver? (Foto: Statoil)
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Midt i klimakrisen er Norge inne i en ny olje- og gassboom. Bare i år skal 200 milliarder kroner investeres. Det er 37 ganger mer enn Miljøverndepartementets årsbudsjett.

Norsk oljepolitikk har preg av desperasjon. Profitt og inntekter skal holdes oppe. Klimaforskernes meldinger preges også av desperasjon. En fersk studie viser at temperaturen vil stige med over fem grader innen 2100 hvis utslippene øker i dagens tempo. Det betyr katastrofale klimaendringer, ikke i en fjern fremtid, men for mennesker som allerede er født.

Den norske storsatsingen på olje- og gass må reduseres, fordi:

1. Den tar for gitt at alle fossile reserver kan pumpes opp og brennes.

Maksimalt en tredjedel av verdens påviste fossile reserver kan brennes de neste 40 år hvis vi skal unngå mer enn to graders oppvarming. Norge er nødt til å overse dette når landet legger opp til et "oljeeventyr" i Arktis. Infrastrukturens levetid låser oss fast til "fossil-alderen" i flere tiår.

2. Den forsterker det norske forbruket.


Kjøpekraften i Norge er høyere, vokser fortere og utløser større utslipp enn om vi hadde vært uten milliardene fra petroleumsvirksomheten. Det gir økende miljøskader og klimagassutslipp, først og fremst i land som produserer varene vi kjøper, som Kina.

3. Den gjør det krevende å redusere Norges nasjonale utslipp tilstrekkelig.


Produksjonen av olje og gass er den største kilden til norske klimagassutslipp. Utslippene fra denne sektoren er over 70 prosent høyere enn de var i 1990. Norge er forpliktet til å redusere egne utslipp kraftig. Olje- og gassproduksjonen gjør det vanskelig.

4. Den setter rike fiskeressurser og annet marint liv i fare.


Norskehavet og Barentshavet er rikt på liv, og er samtidig utsatt for ekstremvær. Havet utenfor Senja, Lofoten og Vesterålen er spesielt rikt, der finnes sjøpattedyr, fuglefjell, korallrev – og ikke minst svære fiskebestander. Vi bør derfor høre på det statsråd Ola Borten Moe (Sp) mente da han var stortingsrepresentant: "Det er i første rekke miljøkonsekvensene som bør telle inn. Det vil være galimatias å true vårt største matfat. Her dreier det seg om enorme fiskeressurser, som i motsetning til oljen er en evigvarende ressurs". Borten Moe mente at en oljekatastrofe utenfor Lofoten og Vesterålen vil få enorme negative konsekvenser. (ANB 2008).

5. Den suger til seg hoder og hender.


Lønnsomheten i olje- og gassnæringen gjør at gjennomsnittslønnen i næringen nå er over én million kroner. Lønnsnivået tiltrekker seg arbeidskraft, ikke minst folk med høy teknisk, naturvitenskapelig kompetanse. Blant taperne er næringer som bidrar langt mindre til klimaproblemet. Det oppstår også mangel på fagfolk som trengs for å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i andre sektorer.

6. Den suger til seg penger fra staten.


Våre felles penger blir brukt til å stimulere gigantiske investeringer i fossil energi. Staten tar en svært stor del av risikoen, både gjennom rene subsidier i form av leterefusjonsordningen (ca. ti milliarder pr. år) og fordi oljeselskaper gjennom skattesystemet kan skyve 80 prosent av sine investeringer over på offentlige budsjetter.

7. Den er økonomisk risikabel.

En forlengelse av det norske "oljeeventyret" avhenger av at land som kjøper olje og gass ikke gjør seg mindre avhengig av fossil energi, eller eventuelt får kjøpt den billigere fra andre land. Skifergass kan bidra til lavere priser og lavere etterspørsel etter norsk gass. Fornybar energi, særlig sol- og vindenergi, vil i løpet av de nærmeste årene vinne betydelig konkurransekraft.

8. Den har medført en «fossil» lobby med avgjørende innflytelse.


Statoil er ti ganger større enn det nest største selskapet på Oslo Børs. Olje- og gassindustrien sysselsetter direkte og indirekte mer enn 200 000 personer i Norge, og står for rundt 25 prosent av statens årlige inntekter. Det gjør at denne industrien har en avgjørende innflytelse på energipolitikken. Den norske fossillobbyen er en del av den globale, mektige lobbyen som er det største hinderet for å unngå en katastrofal oppvarming.

9. Den rammer produsentland som er langt fattigere enn Norge.


Når bare en tredjedel av verdens påviste fossile ressurser kan hentes opp og brennes, må vi spørre om det er solidarisk at verdens rikeste land skal ha lov til å pumpe opp alle sine reserver. Skal vi be land som Øst-Timor, Angola og Bolivia om å stanse pumpene? Er det rimelig å tro at langt fattigere land enn vårt vil gi opp utvinningen av fossil energi, og dermed gå glipp av veldige pengesummer, mens vi fortsetter utvinningen i stort tempo, fordi vi ellers ville gå glipp av veldige summer?

10. Regjeringens prioriterte klimatiltak har svakheter og tar tid.


Karbonfangst og -lagring vil i beste fall spille en rolle først etter 2020. Teknologien er dessuten bare anvendelig for utslipp fra kraftverk, petroleumsutvinning og større industrianlegg, samtidig som størsteparten av verdens oljeforbruk skjer i transportsektoren, og betydelig deler av gassforbruket skjer i boliger og mindre bedrifter. Norge kjøper kvoter fra utviklingsland for å oppfylle egne klimamål. Men flere av kjøpene har gitt økte utslipp av klimagasser, lokal forurensning og beslagleggelse av områder som har vært brukt til å produsere mat. Norge har satt av tre milliarder kroner årlig til regnskogbevaring og har med det bidratt, særlig i Brasil, til mindre avskoging og dermed mindre karbonutslipp. Men det har vist seg tidkrevende å finne gode, sikre prosjekter til pengene som settes av.

Innsatsen på hjemmebane

Inngåelse av internasjonale avtaler har vært prioritert av Norge. Men det er lite sannsynlig at verdens nasjoner i overskuelig fremtid vil bli enige om en bindende avtale som setter et tilstrekkelig lavt tak på klimagassutslipp, eller innfører en global skatt på utslipp.

Dermed må innsatsen for å kutte utslippene av klimagasser på hjemmebane intensiveres, og hvorfor ikke starte med petroleumssektoren som har økt sine utslipp formidabelt siden 1990?

Denne kronikken har jeg også hatt på trykk i Aftenposten.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -