Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

– Selskapet burde snakket med oss

Opplysningsvesenets Fond, som forvalter og investerer midler for Den norske kirke, har investert 50 millioner i treplantasjer i Mosambik. Prosjektet har ført familier ut i sult, forteller bondeaktivister fra Mosambik på besøk i Norge. Nå ber de kirkefondet om å kompensere de berørte lokalsamfunnene.
Den 8. oktober fikk Júlio Dos Santos Pêssigo og Rita Rezuane møte finansdirektør Harald Magne Glomdal i OVF. De fortalte  om hvordan dagliglivet er endret til det verre etter at plantasjen ble etablert. (Foto:Tom Henning Bratlie)
Den 8. oktober fikk Júlio Dos Santos Pêssigo og Rita Rezuane møte finansdirektør Harald Magne Glomdal i OVF. De fortalte om hvordan dagliglivet er endret til det verre etter at plantasjen ble etablert. (Foto:Tom Henning Bratlie)
Opplysningsvesenets Fond, som forvalter og investerer midler for Den norske kirke, har investert 50 millioner i treplantasjer i Mosambik. Prosjektet har ført familier ut i sult, forteller bondeaktivister fra Mosambik på besøk i Norge. Nå ber de kirkefondet om å kompensere de berørte lokalsamfunnene.

For drøye fem år siden investerte Opplysningsvesenets Fond i treplantingsselskapet Chikweti i Mosambik. Målet var å plante skog, skape arbeidsplasser og redusere fattigdommen i Niassa-provinsen, lengst nord i landet. I stedet har investeringen ført til en langvarig og bitter konflikt med lokale bønder som opplever å ha blitt totalt overkjørt av selskapet.

I oktober besøkte tre representanter fra UNAC (bøndenes nasjonale forbund) Oslo for å møte de norske investorene og fortelle om situasjonen i Mosambik. De skildret et selskap og en fremgangsmetode som har vært alt annet en etisk og ansvarlig.

Prosessene som førte til at Chikweti fikk tilgang på landområder i Niassa var svært uryddige og konsultasjonene med lokalsamfunnene var mangelfulle, forteller Júlio Dos Santos Pêssigo som jobber på i UNAC på provinsnivå:

– Lokalsamfunnene og de lokale lederne hadde ikke god nok kunnskap om lovene som regulerer landrettigheter i Mosambik. Det utnyttet selskapet seg av. De fikk ledere til å undertegne kontrakter de ikke hadde fått forklart.

– De skrev under på dokumenter uten å vite hva de hva det var de skrev under på, sier Pêssigo

Han forteller at enkelte av  de lokale lederne ble bestukket av Chikweti-selskapet. Folk som bodde i området  ble tilbudt jobb hos selskapet som var spesielt godt betalt, blant annet som vakter. Noen fikk sykler og andre gaver for å gå med på å gi selskapet landområder.

Chikweti planter treplantasjer med furu og eukalyptus for produksjon av tømmer, men også for å binde CO2.

Protester

Metodene selskapet benyttet for å skaffe seg tilgang på landområder skapte etter hvert mye forargelse blant lokalbefolkningen, forklarer Júlio Pêssigo. Da selskapet i tillegg bevegde seg utenfor tildelte områder plantet plantasjetrær på  land de ikke hatt fått tillatelse til å plante, rant begeret over for enkelte:

– Folk fra landsbyene gått inn i plantasjene i protest, rykket  opp nyplantede trær og kuttet ned store trær for å fortelle selskapet at «dette er ikke deres område, denne jorda tilhører fortsatt oss». Noen har også ødelagt utstyr tilhørende selskapet. Det skjedde blant annet i april i 2010 og i løpet av 2011, forteller UNAC-representanten.

Brutte løfter

Chikweti kom med mange løfter til lokalsamfunnene da de investerte i Niassa. De skulle skape tusenvis av arbeidsplasser gjennom plantasjeprosjektet. Samtidig skulle de oppjustere infrastruktur og bygge skoler for barn i området, for å gi noe tilbake til lokalbefolkningen. Få av løftene har blitt innfridd til fulle. Ifølge Pêssigo er det kime til mye konflikt og uro i Niassa i dag:

– Da Chikweti kom til Niassa-provinsen  lovte selskapet at det ville bygge broer og passasjer for å gjøre det mulig for lokalbefolkningen å  passere plantasjene med bil eller traktor. Men passasjene de har bygget er så smale at det kun er mulig å passere til fots eller på sykkel.

– Folk ser dette og tenker «dette er ikke hva vi ble enige om», sier Pêssigo og legger til:

– Representanter fra selskapet skal også ha gitt løfter om bygging av helsesentre og opprusting av skolene. Det har heller ikke skjedd. Arbeidsplassene er også langt færre enn det som ble forespeilet, konstaterer Pêssigo.

Verst for kvinnene

Mange familier har fått livene sine snudd på hodet etter at Chikweti begynte å plante sine furu- og eukalyptustrær i Niassa, men det er særlig kvinnene som har fått føle endringene på kroppen.

– Vi og våre lokalsamfunn lever på en annen måte enn dere her i Europa. I våre liv er vi alltid avhengig av å produsere vår egen mat, forteller Rita Rezuane. Hun er selv bonde og jobber for UNAC i Mosambik.

– Når selskaper investerer i områder nært hjemmene våre, blir vi skjøvet vekk fra jordlappen vår og fra områdene hvor vi henter ved og vann. Vi kan ikke gå inn i selskapets plantasje og kutte ved. Det er en straffbar handling, sier Rezuane.

Plantasjene beslaglegger landområdene hvor kvinnene har hatt sine jordstykker, og hvor de har hentet ved til matlaging, forklarer Rita Rezuane. Ofte må de reise langt for å finne ny fruktbar jord for å dyrke mat. Familien og barna må naturligvis være med. Men å leve ved de nye åkerlappene fra desember til innhøstingen i juli gjør at barna går glipp av skolen, forteller Rezuane.

– Hadde konsultasjonene med lokalsamfunnene vært gjort på en ordentlig og åpen måte ville ikke sett like mange problemer i dag. Hvis de hadde snakket med kvinnene i landsbyene ville de forklart hvor selskapet burde og ikke burde plante trær. De kunne forklart at «dette er området vi må passere for å hente vann» og «dette er området hvor vi pleier å sanke ved». Mye av det som i dag er store utfordringer for kvinnene kunne vært løst gjennom enkle forhandlinger, mener Rita.

Veien videre

I oktober fikk Rezuane og Pêssigo møte investorene i Opplysningsvesenets Fond. De fortalte om den vanskelige situasjonen som bøndene i Niassa lever og fremmet krav til investoren, blant annet om å ta ansvar for å sikre matsikkerheten til lokalbefolkningen i området.

– Det var et positivt møte, sier Pêssigo. Selv om vi ikke fikk veldig klare svar på hva de vil gjøre, uttrykte de at de var bekymret for situasjonen.
Nå har Pêssigo håp om at Ovf vil videreformidle bøndenes bekymringer til de andre investorene og tror at det vil skape forbedringer.

– Vi tror ikke at det vil bli bedre fra i dag til i morgen, men på lengre sikt, sier Pêssigo. Vi skal fortsette vårt arbeid for at det skal skje. Vi stopper ikke opp før bøndene i Niassa får det bedre. 

Les også sakene:
Kirkefond legger seg flate
Sterk kritikk mot norsk kirkefond i Mosambik


Opplysningsvesenets Fond er en av landets største grunneiere og er eier av mange prestegårder, presteboliger, festetomter og store skogarealer.

Fondet skal tilgodese kirkelige formål i samsvar med Grunnloven § 106 og lov om Opplysningsvesenets fond.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler