Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

En forbannet fagforeningsleder

Den indonesiske fagforeningslederen Emelia Yanti blir fortsatt forbannet når hun ser prisene i norske klesbutikker. I snart 15 år har hun jobbet for at vestlige kles- og skokjeder skal ta sin del av ansvaret for å skape bedre arbeidsvilkår for Indonesias tekstilarbeidere.
Emelia Yanti er på besøk i Norge. (Foto: Sigurd Jorde)
Emelia Yanti er på besøk i Norge. (Foto: Sigurd Jorde)
Den indonesiske fagforeningslederen Emelia Yanti blir fortsatt forbannet når hun ser prisene i norske klesbutikker. I snart 15 år har hun jobbet for at vestlige kles- og skokjeder skal ta sin del av ansvaret for å skape bedre arbeidsvilkår for Indonesias tekstilarbeidere.

– Første gang jeg så prislappen på en genser i Europa var på Marks & Spencer i 1998. Da gråt jeg. Jeg kunne ikke tro den høye prisen. Jeg følte meg utnyttet, forteller Emelia Yanti.

– Siden har jeg vært tilbake i Europa mange ganger. Jeg går alltid innom butikkene for å sjekke hva sko og klær koster, men jeg gråter ikke lenger over de urettferdige prisene. Nå blir jeg blir bare forbannet, sier hun og ler tørt.

Emelia Yanti er i Norge for å snakke til norske organisasjoner og fagforeninger om arbeidstakerrettigheter, arbeiderbevegelsen og konflikt med arbeidsgiverne i Indonesia. Engasjementet hennes er glødende sterkt, det merkes særlig når vi kommer inn på forholdene i Indonesias tekstilindustri.


Her ser du hvem som tjener penger på t-skjorten - og hvorfor Emelia Yanti er så opprørt. (Grafikk: Asbjørn Goa/Stavanger Aftenblad)
Her ser du hvem som tjener penger på t-skjorten - og hvorfor Emelia Yanti er så opprørt. (Grafikk: Asbjørn Goa/Stavanger Aftenblad)


Begynte som 15-åring

Hun begynte selv å jobbe ved en av Jakartas mange tekstilfabrikker da hun var 15 år. Etter seks år i bransjen, med mange tunge arbeidstimer til luselønn og under elendige forhold,  sluttet hun seg til arbeiderbevegelsen. Siden har hun jobbet utrettelig for å forbedre arbeidsforholdene for indonesiske fabrikkarbeidere, med et særlig sterkt engasjement for arbeidere i Indonesias mange kles- og skofabrikker:

– Arbeidsforholdene og levekårene for arbeidere i tekstilindustrien i Indonesia er ikke gode, forteller Emelia. Det skjer fortsatt mange overgrep mot arbeiderne. Lønningene er svært lave. Bruk av tvungen overtid  som gir uforsvarlige lange arbeidsdager er ikke uvanlig, sier hun.


Arbeiderne får ingen pauser og få muligheter til å gå på do i arbeidstiden, forklarer Yanti:

– Man kan begynne på jobb klokken 7, men toalettene åpner ikke før klokken 10. Så stenger fabrikkledelsen toalettene igjen fram til klokken 13 eller 14 så arbeiderne må vente i fire timer før de får gå på på ny.

I tillegg har kvinnene i tekstilindustrien svært dårlige permisjonsvilkår hvis de blir gravide, sier Emelia.

– Tre måneder etter at barnet er født må de være tilbake på arbeidsplassen og i gang igjen i fullt arbeid.

Invitert til Brussel

Emelia har en lang historie som aktivist og forkjemper for arbeiderrettigheter i Indonesia. På 90-tallet var hun med å danne organisasjonen Garment Workers Association. I 1998 ble hun invitert av nettverket Clean Clothes Campaign som ville at hun skulle komme til Brussel og delta i et internasjonalt forum om arbeiderrettigheter i tekstilsektoren. Møtet med andre fagorganiserte og organisasjoner styrket Emelias engasjement:

– I Brussel møtte jeg arbeidere fra andre land. Jeg hørte hvordan mange andre tekstilarbeidere slet med mange av de samme utfordringene, og jobbet mot mange av de samme målene. Det ga meg pågangsmot og styrke til å kjempe videre, forteller Yanti. Og kjempe videre har hun gjort.

Uavhengig fagforening

Etter å ha vært leder for Association of Garment and Textile Workers i flere år, var Emelia med å grunnlegge Coalition of Independent Workers Unions (GSBI) som hun i dag er leder for. De siste årene har hun også deltatt i en rekke kampanjer for å forbedre arbeidernes vilkår, blant disse Asia Floor Wage-alliansen Clean Clothes Campaign og Play Fair-alliansen.


Gjennom sistnevnte bidro hun til at det i fjor ble inngått en historisk avtale  mellom indonesiske fagforeninger og mektige sportsgiganter som Nike, adidas og Puma. I juni  2011 signerte de en organisasjonsfrihetsprotokoll som garanterer både selskapene og fabrikkeierne at arbeiderne kan danne fagforening og drive kollektive lønnsforhandlinger.

– Protokollen var en etterlengtet seier. Organisasjonsfriheten er den viktigste forutsetningen for alt arbeidet vi gjør og denne avtalen styrker vår forhandlingsposisjon overfor selskapene, forklarer Yanti. Det er imidlertid en utfordring å få bransjen til å praktisere protokollen, forteller hun:

–  En ting er produsentene som har undertegnet protokollen. En annen ting er underleverandørene. Vi sliter fortsatt med å få dem til å respektere retten til frie og uavhengige fagforeninger, forklarer Yanti.

Håp for framtiden

Tross i at framskrittene skjer langsomt og problemene fremdeles er mange for indonesiske arbeidstakere har Emelia tro på at arbeidet nytter:

– Vi har sett at arbeidet vi gjør kan gi resultater. Organisasjonsfrihetsprotokollen som ble signert av flere store sportstøyprodusenter i fjor er et eksempel på det. Vi har en drøm om at vi skal få til en lignende protokoll også for  klesbransjen, sier Yanti.




Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -

Relaterte artikler