Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Boka som skapte en miljøbevegelse

50 år etter utgivelsen av Rachel Carson legendariske miljøklassisker «Den tause våren» er kampen mot kjemiske sprøytemidler fortsatt høyaktuell.
27. september er det et halvt århundre siden Rachel Carson utga «The Silent Spring», som mange mener var utgangspunktet for den moderne politiske miljøbevegelsen. (Foto: Ryan Somma/Flickr)
27. september er det et halvt århundre siden Rachel Carson utga «The Silent Spring», som mange mener var utgangspunktet for den moderne politiske miljøbevegelsen. (Foto: Ryan Somma/Flickr)
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
50 år etter utgivelsen av Rachel Carson legendariske miljøklassisker «Den tause våren» er kampen mot kjemiske sprøytemidler fortsatt høyaktuell.

Produksjonen av kjemiske sprøytemidler globalt har økt med 400 prosent siden boka kom ut høsten 1962. Fortsatt er rester av farlige sprøytemidler i mat et stort og uløst problem.  Grenseverdiene for hva som skal tillates av giftrester i maten vi spiser har økt, også her i Norge.  Norske myndigheter har flere ganger i løpet av dette året godkjent  å øke mengden av en rekke kjemiske sprøytemidler i norsk mat, og tillatt bruk av sprøytemidler som det tidligere ikke har vært tillat å bruke her i landet.

Mattilsynet vil i tillegg øke grenseverdiene for glyfosat 100 ganger i linser importert fra USA og Canada, fordi  den omstridte kjemikalieprodusenten Monsanto bruker glyfosat til tvangsmodning. Dette er en ny type giftbruk som brer om seg i jordbruket. Men Mattilsynet gir seg ikke med dette,  den 28. august sendte de ut årets (foreløpig) fjerde brev, der de anbefaler å øke grensene for ytterligere 9 sprøytemidler.


En bok som rystet
27. september er det altså et halvt århundre siden Carson utga boka som mange mener var utgangspunktet for den moderne politiske miljøbevegelsen. Uten Rachel Carson målrettede og utstoppelige engasjement er spørsmålet om vi i det hele tatt ville hatt noen organisert miljøbevegelse, mener klimaforkjemper og tidligere amerikansk visepresident Al Gore. I alle fall ville miljøbevegelsens fødsel blitt forsinket, tror Gore.

Trolig har han rett. Den kraftigste ettervirkningen var framveksten av en helt ny bevegelse, en miljøbevegelse med politisk klo og en langt tøffere aktivisme enn den klassiske og romantiske naturvernbevegelsen som hadde røtter tilbake til det nittende århundre.

Rachel Carson var en svært mediesky forfatter, og det finnes få bilder av henne. (Foto: Arne Storrønningen)Rachel Carson var en svært mediesky forfatter, og det finnes få bilder av henne. (Foto: Arne Storrønningen)Bokutgivelsen og debatten rundt det amerikanske samfunnets nesten uhemmede bruk av det kjemiske sprøytemidlet DDT, skapte et sterkt engasjement i befolkningsgrupper som tidligere ikke hadde vært politisk miljøengasjert, for eksempler hobbyfiskere, jegere, hageentusiaster, og folk med interesse for friluftsliv og natur. Rachel Carsons bøker hadde særlig appell til kvinner. I den massive mobiliseringen som fant sted i miljøbevegelsens barndom, var store amerikanske kvinneorganisasjoner og tusenvis av kvinnelige journalister, forskere og andre opinionsledere sentrale, påpeker forfatteren Mark Hamilton Lytle i sin bok fra 2007, «The gentle Subversive, Rachel Carson, Silent Spring and the Rise of the Environmental Movement».

Kraftige spor
Rachel Carsons engasjement satte kraftige spor. I tillegg til at en helt ny folkebevegelse ble født i kjølvannet av bokutgivelsen, tok den republikanske presidenten Richard Nixon initiativet til opprettelsen av det første miljøverndepartementet i amerikansk historie.  Mange land, deriblant Norge innførte forbud mot bruk av det omstridte sprøytemidlet DDT .

Til tross for det store gjennombruddet Carsons bok skapte i  kampen mot de kjemiske sprøytemidlene, er det 50 år seinere fortsatt ingen grunn til å hvile på laubærene. «Siden publiseringen av «Den tause våren» har bruken av kjemiske sprøytemidler i landbruket alene blitt doblet til 1.1. milliarder tonn årlig og produksjonen av disse farlige kjemikaliene har økt med 400 prosent, skriver Al Gore i en bakgrunnsartikkel

Et avgjørende brev
I 1958 mottok Rachel Carson et brev fra sin venn, Olga Owens Huckins, journalist i The Boston Herald og en lidenskapelig naturelsker og hobbyornitolog. I brevet fortalte hun om hvordan småbyen de bodde i ble sprøyet med kjemiske insektmidler. Også et område som Huckings og vennene hennes hadde utviklet til et fristed for mange hekkende fugler ble oversprøytet. Neste dag fant hun og noen av støttespillerne hennes mange døde fugler i reservatet.

– Det var fugler som levde side om side med oss, de stolte på oss, og bygde redene sine i trærne våre år etter år… Alle disse fuglene døde på samme måte, og opplevde en grusom død. Nebbene deres var vid åpne, og klørne deres krummet inntil brystet i dødssmerte, skrev Huckings i brevet til venninnen Rachel Carson. Beretningen gjord sterkt inntrykk på Carson.

Hun hadde med økt bekymring fulgt med i den hemningsløse bruken av kjemiske sprøytemidler i det amerikanske landbruket og skogbruket. Å lage en bok eller stor artikkel om kjemiske sprøytemidler var en ide som Carson hadde hatt i flere år allerede.

Nå fikk hun det endelige støtet til å vie seg til temaet med full tyngde. Hun diskuterte ideen med flere tidsskriftredaktører, men alle mente at temaet var for alvorlig og for teknisk til å kunne bli en publikumsuksess. Da ble det bok i stedet. I ettertid fortalte hun vennen Olga Owens Huckins at brevet hennes var det som «hadde startet det hele».

Dorothy Freeman, Rachels spesielle venn og trofaste støtte i de siste tolv årene av livet hennes, var i utgangspunktet ikke så begeistret. Hun var redd for at «giftboken» ville føre Rachel bort fra det som var hennes store styrke, skildringer av natur og de store prosessene i naturen – utført med en litterær penn og med lidenskap. Først ble deler av boka publisert som en artikkelserie i det legendariske tidsskriftet The New Yorker. Reaksjonene var mange og sterke. Litt seinere utkom artiklene i bokform. Så kom selve jordskjelvet.

Full krig
Rachel Carson utfordret noen av de sterkeste kreftene i det amerikanske samfunnet. Den kjemiske industrien og det industrielle, amerikanske landbruket og skogbruket fant hverandre i en felles front og mobiliserte med full styrke mot Carson som nylig hadde fått diagnosen brystkreft.
The Monsanto Chemical Company var blant de som slo hardt tilbake. Først forsøkte de å stoppe boka. Da de ikke fikk til det, satte de i gang en omfattende mot-informasjons-kampanje. I sin egen bok «The Desolate Year», forsøkte de å lage et skremmebilde av en verden uten insektmidler – en verden i insektene og skadedyrenes vold.

Robert White-Stevens, en biokjemiker knyttet til American Cyanamid, en av USAs store produsenter av kjemikalier, ble en hovedtalsperson for den kjemiske industrien. I tiden rett etter bokutgivelsen holdt han mer enn 28 taler med sterke angrep på «Den tause våren» og Rachel Carson. Han var rasende over bevisføringen mot de skadelige virkningene av DDT og hevdet at Carson var en fanatisk forsvarer av «The Cult of the Balance of Nature».

Motkrefter
– Dersom vi skulle følge frøken Carsons anvisninger ville vi vende tilbake til den mørke tidsalder, og insekter, sykdommer og skadedyr ville igjen regjere kloden, hevdet han i et av sine aggressive utspill. Hun ble beskyld for å være en samfunnsfiende, for å være kommunist – hvilket ikke var uvanlig i 60-tallets USA . Hun ble beskyldt for å ha sviktet forsker-idealene sine og tidvis ble hun framstilt som et hysterisk kvinnfolk. Men Rachel Carson var alt annet enn hysterisk. Hun var en sindig og anerkjent, prisbelønnet forsker og forfatter. Og hun hadde bestemt seg: Hun ville kjempe slaget fullt ut.

Bruken av kjemiske sprøytemidler var i ferd med å løpe løpsk. Ethvert tenkelig hjørne av det offentlige Amerika ble utsatt for  dusjing med sprøytemidler: Skogbruket og landbruket, langs motorveiene, i hager og private hjem og i offentlige parker - og en hver liten grønn flekk som kanskje kunne tilby insektene et mulig fristed ble begeistret oversprøytet med de nye kjemiske vidundermidlene.

Lite kjent
– Tatt i betraktning den enorme betydningen Rachel Carson har hatt for den moderne miljøbevegelsen er hun lite kjent, tror Fiona Fisher, en av USAs fremste Rachel Carson-kjennere og ansatt ved Rachel Carsons Homestead utenfor Pittsburgh.

– De fleste har hørt om boka hennes «Den tause våren» og vet at den har spilt en sentral rolle i utviklingen av moderne miljøkamp og miljøtenkning. Men de færreste kjenner den spennende livshistorien hennes – og få unge i miljøbevegelsen har lest de andre bøkene hennes.

– Det er synd mener Fiona Fisher: Rachel Carson er en fremragende naturskribent og blant de mest leseverdige engelskspråklige naturforfatterne i det tjuende århundre.

Litterær begavelse
Hun var en stor litterær begavelse, kanskje genial på sitt felt, tror Linda Lear, amerikansk miljøhistoriker og forfatter av den mursteinstykke Carson-biografien fra 1997: «Rachel Carson – Witness for Nature».

Paul Brooks, sjefredaktør i forlaget Huoghton Mifflin som utga Carsons bøker, ga henne i sin tid denne attesten: «I sitt forfatterskap var Carson på samme tid både en dristig oppdagelsesreisende og en omhyggelig håndtverker. Hun var gråsteinsmureren som aldri mistet katedralen av syne», skriver Brooks i boka «Rachel Carson, The Writer at Work (1972).

Som forfatter og fagperson var hun en perfeksjonist og hun karakteriserte seg selv som en langsom skribent, som gledet seg mer over research enn selve skrivearbeidet, forteller Brooks videre i boken. Hun var kompromissløs, ikke bare i sitt krav til kvalitet – men også til sannhet og fakta. «Det finnes ikke noe slikt som en egen vitenskapslitteratur. Målet til vitenskapen er å avdekke og belyse sannheten, det er også målet til den ekte litteraturen», uttalte Rachel Carson i takketalen da hun mottok the National Book Award i 1952 sammen med to andre forfattere.

De første tre bøkene til Rachel Carson er naturskildringer av høy litterær kvalitet. Dog uten snev av politisk aktivisme. At den stillferdige og tilbaketrukne naturskribenten Carson seinere skulle gå til strupeangrep på den mektige kjemikalie- industrien og det industrialiserte landbruket- og skogbruket hadde neppe noen fantasi til å forestille seg.

Den som ønsket seg politisk kamp i 60-tallets USA, kunne vanskelig finne seg noen mer innflytelsesrik motstander. Hennes første bok «Under the Sea Wind» som utkom i 1941, druknet i støyen fra det amerikanske krigsutbruddet. Hvem brydde seg om filosofiske betraktninger om livet i havet på et tidspunkt da den amerikanske marinebasen Perlehavnen på Hawaii sto i brann?

Et fåtall anmeldere oppfanget den nye stjernen på den litterære himmel-hvelvingen, men stort sett ble boken forbigått i stillhet. Det var tid for krig. Den andre boka «The Sea around Us», fikk en helt annen skjebne og ble raskt en av det amerikanske bokmarkedets store suksesser.
Boka lå som nr 1 på New York Times bestselgerliste i hele 83 uker, hun fikk den amerikanske nasjonale bokprisen, The Reader Digest trykte et sammendrag av teksten, filmatiseringen av Carsons bok ble tildelt en Oscar-pris.

 I tillegg ble det solgt over tohundretusen eksemplarer av den engelskspråklige versjonen og boka ble oversatt til mer enn 30 språk. The Sea Around Us gjorde Carson landskjent og i stand til å si opp sin faste jobb som sjefredaktør for det amerikanske fiskeri- og vilttilsynets publikasjoner og vie seg til forfattergjerningen på heltid. Den siste av bøkene hennes i hav-triologien, «The Egde of the Sea» utkom i 1955. Med den inntok hun posisjonen som USAs mest respekterte faktabokforfatter og formidler av vitenskapelig materiale.

Forut for sin tid
Men det var «Den tause våren»» som skulle gjøre henne internasjonalt kjent og skape bølger hun selv ikke hadde forutsetninger til å ane rekkeviddene av.  Boka ble skrevet, dels fra sykesengen, mens Carson kjempet mot en truende kreftsykdom.  Bare den nærmeste kretsen rundt henne visste hvor syk den amerikanske miljøforkjemperen var. Hun døde i april 1964 uten å se de enorme resultatene av sin egen kamp mot natur-ødeleggese og bruk av kjemiske sprøytemidler.  Med Rachel Carsons fokus fikk et helt nytt syn på naturen fotfeste. «Den tause våren» var langt mer enn et angrep mot DDT og  bruk av kjemiske sprøytemidler. Den varslet et nytt perspektiv på naturen og skapningene som bebor planeten sammen med oss.

– Hun var en kvinne av sin tid. Jeg tror ikke hun var krigersk, men hun var viljesterk og opplevde at hun ikke hadde noe annet valg enn å skrive bok, mener Carson-kjenner Fiona Fisher.

 – Det var skjønnheten og den levende naturen jeg ville beskytte, uttalte hun en gang.

– Men hun var ingen råtass av typen Erin Brokowitch slik som Julia Roberts framstiller henne i filmen med sammen navn. Fiona Fisher sier: La oss gjøre et tanke-eksperiment. Om Rachel Carson hadde blitt gjenfødt i vår tid, ville hun kanskje nettopp ha vært en Brokowitch. Hvem vet. Men en ting er sikkert: Hun ville ha befunnet seg midt i dagens klimadebatt som en aktiv og pågående aktør. I bøkene hennes fra mer enn 50 år tilbake ser vi allerede konturene av en forståelse av sammenhengen mellom menneskelige aktiviteter og klodens klima. Hun var en kvinne av sin tid, men aller mest var hun en kvinne forut for sin tid, mener Fisher.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler