Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

– Jeg hater dette stedet

Mae Son jobber ved strikkemaskinen til E Garment – en av fabrikkene som leverer klær til H&M. Her forteller hun om det tøffe livet på fabrikken.
Mae Son syr klær for Hennes & Mauritz. Det blir hun ikke rik av. Her ser hun ut vinduet på det lille rommet hun deler. (Foto: Martin De Wals)
Mae Son syr klær for Hennes & Mauritz. Det blir hun ikke rik av. Her ser hun ut vinduet på det lille rommet hun deler. (Foto: Martin De Wals)
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Mae Son jobber ved strikkemaskinen til E Garment – en av fabrikkene som leverer klær til H&M. Her forteller hun om det tøffe livet på fabrikken.


Arbeidsdagen er over på E Garment. Tusenvis av arbeidere forlater fabrikken og skynder seg av gårde for å finne en plass i de lastebilene som står oppover langs veien. Som sild i tønne står de bak på lastebilen. Mange av dem må reise langt for å komme til stedet hvor de sover.

Mae Soni er heldig, hun slipper å gå igjennom denne daglige prøvelsen.  Det lille rommet hun deler med søsteren sin og to andre kollegaer er mindre enn 50 meter fra fabrikken. Dermed slipper hun å betale for transport. Men rommet hun bor i har ikke toalett eller bad. Dette må deles med andre, og vannet må pumpes fra en brønn på bakkenivå.

– Vi skal egentlig ha filtrert drikkevann fra elven, men filteret virker ikke, forklarer hun mens vi besøker boligen hennes.

– Huseieren har ikke byttet filteret, og det er fullt av mus. Vannet er gult og har en veldig vond lukt. Ingen vil drikke det. Så vi har ikke noe annet valg enn  kjøpe vann på flasker hver dag, forklarer Yi.


Mae betaler 20 dollar i måneden for å leie rommet, pluss 2,5 dollar i strøm.

– Jeg hater dette stedet. Jeg har bodd her i seks år nå, og vi har fremdeles ikke vifter eller myggnett. Taket er laget av bølgeblikk, så det er veldig varmt og vi får ikke nok frisk luft. Og huseieren vil øke husleia – akkurat i det vi fikk et tillegg i lønna, 5 dollar i måneden i helsebidrag. Han vet at vi kan ikke finne noen billigere bolig i nærheten.

Med en månedslønn på 80 dollar – alle godtgjørelser inkludert – og 30 dollar som må sendes til familien hver måned, har ikke Mae råd til å leie noe annet. Å forlate fabrikken og finne en annen jobb er rett og slett utenkelig.

kamboddsja1a500Rommet hvor Mae Son bor har verken vifter eller myggnett. (Foto: Martin De Wals)

– Vi er her fordi vi er fattige. Vi må kjempe for tjene penger. Selvfølgelig visste søsteren min og jeg det var ikke en enkel jobb før vi søkte, men vi hadde ikke noe valg. Å jobbe som «øljente» i bar er enda tøffere. Så vi må jobbe her seks dager i uka. Men det er også derfor vi må kjempe for våre rettigheter, forteller Mae.

«Å kjempe» er et verb som passer Mae godt. I stedet for å akseptere skjebnen sin og lide i stillhet, bestemte hun seg for å bli aktivist i fagforeningen C.CAWDU, den eneste selvstendige fagforeningen på fabrikken. En modig handling ettersom risikoen med å organisere seg er stor.

Hun kjenner historien: I mai 2007 deltok 250 arbeidere i en avstemning for å danne en lokal C.CAWDU-klubb. Men dagen etter var 13 av de 19 valgkandidatene sparket, uten advarsel, og ytterligere tre kandidater ble truet, omplassert og til slutt sagt opp. 


En lignende hendelse fant sted i 2011. Da ble åtte C.CAWDU representanter sagt opp og to andre angrepet etter å ha samlet inn signaturer for kravet om en levelønn i tekstilindustrien. Til dags dato har de sparkede C.CAWDU-lederne ikke fått tilbake jobbene sine.

– I mine første år hos E Garment var jeg medlem av den gule fagforeningen [ledelses-vennlig  fagforeningen, red.anm], men de jobbet ikke på en fair måte. Så snart C.CAWDU fikk anledning til å danne en lokal fagforening, ble jeg medlem. Selvsagt nølte jeg litt, tatt i betraktning hva som hadde skjedd de andre. Jeg var redd. Men jeg følte meg også lettet fordi jeg visste at ledelsen kunne ikke tvinge oss til å gjøre kun hva de ville, sier hun.

Nå, fordi fagforeningslederne ikke har fått tilbake sine jobber, legger fabrikkledelsen et sterkt  press på Mae. Fagforeningen blir systematisk diskriminert og satt til side i diskusjoner. Men hun gir ikke opp. Under streiken i september 2010 var hun den som, foran fabrikkporten og med megafon i hånden, oppfordret arbeidere til å bli med på streiken.

– Dette var en tøff tid. Vi fikk ingen lønn. Ledelsen brukte den gule fagforeningen for å tvinge oss til å avslutte streiken. Men vi sto på vårt. Vi var så stolte fordi vi klarte å stå opp mot ledelsen. Det var veldig viktig for oss, og ga resultater. Etter streiken har ansiennitetsbetingelsene blitt bedre og overtidsgodtgjørelsene har økt, forteller Mae.

Det er takket være C.CAWDU at arbeidere nå har faste arbeidskontrakter.

– Før 2009 hadde vi bare seksmåneders-kontrakter. Dette gjorde at vi ikke kunne dra nytte av de bonusene vi har i dag. Lederne betalte aldri den såkalte oppsigelseskompensasjonen når en midlertidig kontrakt ble avsluttet. Nå som vi har faste arbeidskontrakter føler vi oss mye tryggere. Selv om det fortsatt er mange problemer på fabrikken, forteller hun.

Selv om E Garment er en av de få fabrikkene som ansetter arbeidere bare på faste kontrakter, er lav lønn et stort problem, og mangelen på penger er årsaken til mange helseproblem.

– Jeg kan bare bruke 6,000 riel om dagen på mat (1,5 dollar). Det er akkurat nok til å stille sulten. Jeg kan kjøpe suppe og ris – men ingen frukt, ingen søtsaker, ingen drikke. Det er ikke nok, og mange av oss lider av lavt blodsukker. Det er derfor det er så mange besvimelser. Hver måned ser jeg fire eller fem kolleger besvime, spesielt i nærheten av stedene hvor tøyet vaskes. Der er lukten av kjemikaler veldig sterk. Den delen burde flyttes til utsiden, mener Mae.

Besvimelser hos E Garment er mest vanlig når det jobbes overtid. Offisielt har de ansatte på Mae sin avdeling ikke lov å jobbe mer enn to timer overtid hver dag. Men i praksis følges ikke denne regelen hvis det er en stor bestilling eller hvis nye modeller bestilles på kort varsel. I disse periodene er det ikke uvanlig at Mae og kollegaene hennes jobber 12 timer hver dag.

– Fra januar til mars er bestillingene generelt færre og det er vanskelig å få overtid. Forrige måned kunne jeg ikke sende noen penger til foreldrene mine. Ellers er det mange dager med overtid resten av året. Men overtid er ingen løsning. Jeg skulle ønske jeg kunne arbeide åtte timer om dagen, fem dager i uken og fått 120 dollar. Det ville tillatt meg å ha et bedre liv. Til å velge hva jeg skal spise hver dag. Til å kjøpe nye klær en gang i blant, og til å sende mer penger til foreldrene mine. Men fram til den dagen vi får høyere lønn må vi kjempe for å beholde våre faste arbeidskontrakter og se til at arbeidsloven blir respektert. Jeg synes at hvis en fabrikk ikke respekterer loven bør ikke kunder kjøpe varene som produseres der. Og de som kjøper klærne i butikkene burde blande seg inn når de hører om et problem i våre fabrikker, sier Mae.

Mae Son er et navn vi bruker for å beskyttet denne kvinnens identitet. Hun har altså et annet mavn.


Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -