Søte druer og fattige sesongarbeidere

Landarbeidere på vei hjem etter å ha jobbet 10-12 timer med druer i De Doorns.

Hver ettermiddag i solnedgangen bringer lastebil etter lastebil med slitne landarbeidere inn i brakkebyen Stofland, «støvland» på norsk. Arbeiderne står på lasteplanet, noen titalls på hver lastebil. Stive og støle etter  10-12 timer ute på druemarkene krabber de ned fra lasteplanet og rusler inn mellom de små blikkskurene som huser de rundt 3000 landarbeiderne i Stofland, utenfor landsbyen De Doorns.

I norske butikker finner du druer i små plastesker merket «opprinnelsesland Sør-Afrika». Druene du kan kjøpe i mars og april kommer blant annet fra De Doorns. Både Bama, den største leverandøren av frukt i Norge, og Coop bekrefter overfor Framtiden i våre hender at de importerer druer fra byen som ligger på andreplass i drueproduksjon i Sør-Afrika.

Immigrantarbeidere
Under innhøstingen ansetter de over 200 gårdene i De Doorns tusenvis av sesongarbeidere. En stor andel av sesongarbeiderne er tilreisende fra nabolandene Zimbabwe og Lesotho. De er høyt etterspurt av gårdseierne under innhøstingen, men uønsket når sesongen er ferdig.

Arbeidere som Framtiden i våre hender har snakket med sier de jobber for 50 kroner dagen (60 rand), jobber i minst ti timer hver dag og bare har kontrakt for 4 måneder. Det rapporteres også om arbeidsdager opp mot 12 timer, og ekstraarbeid på lørdager. 

Sandra, Davies, Sidney og Patronella fra Zimbabwe jobber alle som landarbeidere i Sør-Afrika.Sandra og Sidney er naboer i Stofland. Begge er fra Zimbabwe, og har arbeidskontrakt fram mot innhøstingen på bare fire måneder.

– Vi er landarbeidere, sier Sidney. – Vi vedlikeholder druemarkene og sprer gjødsel og kompost.

Lønna er 60 rand om dagen, litt under 50 kroner. Det utgjør en månedslønn på rundt 1000 kroner. Dette tilsvarer lovfestet minstelønn for landarbeidere, men er likevel ikke nok til å leve et anstendig liv. Lønningene i landbruket i Sør-Afrika er så lave at få klarer å jobbe seg ut av fattigdom.

– Vi får ikke beskyttelsesklær, det får bare de fast ansatte, sier Sidney. – Skoene varer bare i en måned. Så slites de ut, sier Sandra. De har ikke fottøy som egner seg for jordbruksarbeid.

Sidney sier han ikke har råd til å spare, og ikke råd til å reise hjem. Verken Sandra eller Sidney har noen konkret plan for hva de gjør når innhøstingen er ferdig og kontrakten går ut. Sist Sandra ringte til barna hjemme i Zimbabwe ville de heller at hun sendte penger til mat enn at hun kom hjem selv. Hvis hun reiste hjem ville de gå sultne alle sammen.

Flytter fra sesong til sesong
Sandra og Sidney bor i et hvert blikk-skur på noen få kvadratmeter som de deler med sine ektefeller. Begge familiene leier av naboen Thembikile, en sørafrikaner som også er sesongarbeider i De Doorns. Mange av de sørafrikanske sesongarbeiderne reiser hjem til landsbyen i Eastern Cape når høstsesongen er over, noe zimbabwerne ikke har råd til. Andre gjør som Thembikile selv, og reiser videre til andre områder hvor de trenger sesongarbeidere.

Thembikile fra Sør-Afrika bor i Stofland, utenfor De Doorns, og er sesongarbeider i landbruket.– Jeg jobber i De Doorns med druer i fire-fem måneder. Fra juni til august jobber jeg i Citrusdal og plukker appelsiner. Det er sånn vi lever her.

17 millioner kasser druer høstes i område rundt De Doorns hvert år mellom januar og april.  Dalen rundt er dekket at skinnende grønt teppe av drue-ranker. Fattige Stofland ligger i en steinrøys på den andre siden av motorveien, et godt stykke unna de grønne åkrene med druer.

Vekst i import til Norge
Norske grossister importerte druer for 167 millioner kroner  fra Sør-Afrika til Norge i 2011, ifølge SSB. Importen fra Sør-Afrika har vokst både i volum og verdi de siste ti årene. Sør-Afrika ligger i dag på en sjuende plass som importland for frukt og grønt til Norge. Landbrukssektoren i Sør-Afrika er i vekst, men landarbeiderne er en av de dårligst betalte i landet. Minstelønna på ca 1000 kroner i måneden (1375 rand i 2011), er fastsatt av myndighetene. Men med overflod av arbeidskraft blir minstelønna også et lønnstak som arbeiderne sjelden klarer å heve eller komme over.
Grafen viser veksten i import av druer fra Sør-Afrika til Norge siste 12 år, målte i verdi.

En ansatt i gårdseiernes egen interesseorganisasjon, Agri Wes-Cape, ble i en rapport konfrontert med at enkelte landarbeidere ønsket høyere lønn. Hennes spontane reaksjon var: «Hvordan kan de kreve mer lønn når de allerede får betalt mer enn minstelønna?».  Bare tre prosent  av landarbeiderne i Sør-Afrika er fagorganisert, og det hjelper ikke at fagforeningene for landbruket både er svake og mangler politisk innflytelse. Knapt noen av sesongarbeiderne er fagorganisert.

– Ingen alternativer for arbeiderne
Owen Maromo fra Zimbabwe jobber med vanningsanlegg for druene.Owen Maromo er en av gårdsarbeiderne som har bodd lengre tid i De Doorns, og kjenner situasjonen godt. Fram til 2008 var han politiker for opposisjonen Movement for Democratic Change i Zimbabwe, men måtte flykte fra volden rundt valget i samme år. Nå jobber han med vanningsanlegg og er en av de få med fast arbeid i drueproduksjonen.

– De fleste her jobber under veldig harde arbeidsforhold. De jobber lange dager og er underbetalt – fordi de ikke har noe alternativ, forteller Owen.

– I denne industrien er det mange utlendinger. Gårdseierne har store fordeler av innvandrerne. Da jeg kom for tre år siden var produksjonen her lav, men har skutt i været. Utlendingene, særlig fra Zimbabwe og Lesotho, bidrar mye til produksjonen her.

Jaget fra sine hjem
Utledningene i De Doorns er ikke like populære hos alle. Owen var i 2009 vitne til hvordan sju zimbabwere ble brent til døde i Stofland. Det ble sagt at drapene skyldtes krangel om en dame.  Senere samme år blusset hatet opp for alvor. Lokale sørafrikanere mente de tapte konkurransen om arbeidsplasser med underbetalte og flittige immigrantarbeidere. I løpet av en dag i november ble 3000 arbeidere fra Zimbabwe og Lesotho jaget ut av Stofland. Det de ikke rakk å få med seg i farta ble stjålet. Frivillige organisasjoner og FN kom fra Cape Town og satte opp en teltleir for ofrene på en idrettsbane. De lokale gårdseierne bidro med hjelp så lenge innhøstingen varte, men ba deretter ofrene om å komme seg avgårde.

– Du kan nesten kalle dette blod-druer. Mange mennesker lider når de dyrker fram disse druene. Ingen som jobber på druemarkene liker dette arbeidet, de jobber under vanskelige forhold, sier Owen Maromo.

– Hvis jeg selv kjøpte disse druene og visste om forholdene for de som dyrker, ville jeg ikke nyte druene.

Men hvis vi følger Owens oppfordring om å ikke spise druene han dyrker, mister han selv og arbeiderne jobb og inntekt. De siste ti årene har verdien av druer importert fra Sør-Afrika til Norge vokst jevnt, og bidratt til arbeid for Owen, Sandra og Sidney og tusener av andre. Den store utfordringen er hvordan veksten i jordbrukseksporten skal komme arbeiderne til gode.

Les intervju med BAMA som importerer druer fra De Doorns.

Les også våre artikler om vinproduksjonen i Sør-Afrika.

Drueeksporten fra Sør-Afrika har vokst kraftig de siste 15 årene.


Gårdene i De Doorns som produserer druer ligger som et grønt teppe mellom karrige fjell.


Der landarbeiderne bor er det knapt en grønn flekk.