Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Bitre dråper i vin fra Sør-Afrika

Du hører sjelden farmarbeidernes historie om hvordan Sør-Afrikas vin blir til. En flaske rødvin fra feil vingård bærer en duft undertrykking og smak av salte tårer.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Du hører sjelden farmarbeidernes historie om hvordan Sør-Afrikas vin blir til. En flaske rødvin fra feil vingård bærer en duft undertrykking og smak av salte tårer.


LucindaLucinda le Roux på bildet er en av få arbeidere på vingårdene som får lønn for strevet.Vin fra Sør-Afrika får rosende omtaler og høye terningkast i norske avisers vinspalter. Besøker du Cape Town er vinsmaking på de mange vakre vingårdene i regionen nærmest obligatorisk. Sørafrikansk vin har erobret en liten, men stødig posisjon i det norske markedet. På Vinmonopolet selges det i dag 213 viner fra Sør-Afrika, over 1,5 millioner liter ble solgt i 2010.

Det du ikke finner i vinspaltenes blomstrende anmeldelser over nyeste årgang vin, er en beskrivelse av arbeidsforhold eller levekår for de som lager vinen du drikker. Besøker du vingårdene selv, er det ingen som viser deg den andre enden av vinåkeren hvor du finner arbeiderboligene. Lukten og smaken av hardt arbeid, dårlig lønn og farlige plantevernmidler får ikke prege sanseinntrykkene når du inntar din Cabernet Sauvignon eller Chardonnay 2011.

En lørdag i desember møter vi den lokale fagforeningen utenfor porten til en vingård som leverer druer til Robertson Winery. Vinkooperativet i Robertson, som ligger omtrent to timer inn i landet fra Cape Town, har åtte viner i salg på Vinmonopolet. Vi, Karel Swart fra fagforeningen Cssawu og jeg, får ikke slippe innen for porten til vingården for å besøke arbeiderne. Møtet med fagforeningen må foregå på veiskulderen av motorveien. Bak oss drønner lastebilene forbi i 100 kilometer i timen.

Arbeiderne ved farmen ble motivert til å organisere seg etter en episode hvor farmeieren, sønnen hans og formannen anholdt og banket opp en 14-åring som var i familie med en av arbeiderne. De tre nekter for overfallet, men er siktet i den lokale retten hvor saken fortsatt går to år etter. Episoden og rettssaken har skapt mye oppmerksomhet om situasjonen på vingårdene. Saken har også forverret forholdet mellom farmeieren og arbeiderne hans, som nå har organisert seg og begynt å stille krav.

Ifølge Alfried hadde arbeiderne tidligere mer enn minimumslønna på 1375 rand i måneden, litt over tusen norske kroner. Men nå nekter eierne å heve lønnen i takt med inflasjonen, som er på rundt 12 prosent på landsbygda. De vil holde lønningene på stedet hvil til de er på nivå med minimumslønna som stiger langsomt år for år.

Arbeiderne forteller at de ikke får ta imot besøk hjemme, fordi farmeieren bestemmer hvem som slipper inn på gården. En arbeider forteller at hun er ulykkelig og at hun ikke lenger takler presset på farmen, et sted hvor alle hennes barn er født. Eierne tvinger arbeiderne til å jobbe raskere og raskere og uten at man kan ta seg pause.

Frieddy sitter i ledelsen i fagforeningsklubben, og har forsøkt å forhandle fram arbeidskontrakter, uten hell. Ett brev hvor de ba om et møte om arbeidsforholdene ble revet i stykker og havnet i søpla. Selv har han blitt fratatt arbeid ute på vinmarkene og satt til å vaske toalettene.

– Mitt land, min gård

Sør-Afrika er stolt av vingårdene sine, som alle ligger i Western Cape regionen, hvor Cape Town er den største byen. Vin og frukt har blitt en viktig eksportsektor med tusenvis av sysselsatte. Vingårdene er også et viktig stoppested for noen av de 7-8 millioner turistene som besøker landet.


Vinindustrien vil gjerne selv vise fram de gode eksemplene, de mange vingårdene som har snudd ryggen til den rasistiske arven fra kolonitid og apartheid. Flere vingårder har nå fått svarte eiere – noe som var utenkelig og forbudt for bare noen tiår siden. En del gårder har også fått orden på lønninger og sosiale forhold for arbeiderne. Men fagforeningene mener det fremdeles er flere dårlige enn gode vingårder, med tanke på forholdene for arbeiderne.

– Du kan telle de gode vingårdene på to hender, sier Patricia Dyata, leder for fagforeningen Sikhula Sonke som organiserer kvinner på vingårdene i Western Cape. – Dårlige arbeidsforhold er svært vanlig på vingårdene, og henger sammen med en patriarkalsk relasjon mellom arbeiderne og eierne.

De eldste vingårdene i Sør-Afrika strekker seg 300 år tilbake i tid. Vinproduksjonen har ofte gått i arv i generasjoner, og noen eiere har arvet en holdning om at «Det er mitt land, min eiendom og arbeiderne skal gjøre som jeg sier». For Patricia Dyata er det ikke godt nok at vinprodusentene bare oppfyller arbeidslovene og betaler minstelønn. Minimumslønna er på skarve 1000 kroner i måneden, og det er svært lite igjen etter at arbeideren trekkes for husleie, elektrisitet og mat.

– Dette gir ikke arbeiderne mulighet til å leve et verdig liv under sikre boforhold, sier Dyata.

Små og svake fagforeninger

Bare tre prosent av farmarbeiderne i Western Cape er fagorganisert. En god del av farmarbeiderne bor fortsatt på vingården som eies og drives av en farmeier og hans (sjelden hennes) familie. Gårdene ligger spredt utover landsbygda, ofte flere mil fra butikk, skole eller sykehus. Arbeiderne er avhengige av arbeidsgiveren for å kjøpe mat, få ungene på skolen eller besøke legen. Fagforeningene utfordrer båndet mellom eier og arbeider, dermed gjør mange gårdseiere det vanskelig for fagforeningene å organisere arbeiderne.
En annen utfordring er at et stort antall gårdsarbeidere nå bor i brakkebyer utenfor landsbyene i regionen. Arbeidsformidlere skaffer dem gårdsarbeid, ofte bare for en sesong av gangen. En arbeidsstokk som skifter etter årstidene, fra gård til gård og uten faste kontrakter, er sårbar og nesten umulig å organisere.

– Formidabel innsats

Su Birch er merkbart oppgitt over fagforeningenes anklager mot vinindustrien. Hun er leder av Wines of South Africa, et byrå som jobber med å promotere sørafrikansk vin på det internasjonale markedet.

– Vi har flest fairtrade-prosjekter i verden. Jeg mener vinindustrien aktivt arbeider med problemene og utfordringene rundt arbeidsforhold, sier Birch.

Ifølge Birch sliter sørafrikansk vinindustri med lav lønnsomhet. Historien er en faktor. Vinen har først kommet på det internasjonale markedet etter apartheids fall, og har nå fått en dårlig nisje i verdensmarkedet. Sørafrikanske eksportører har erfart at de må selge billig vin, selv om Sør-Afrika ikke er et billig land å produsere vin i.

Kastes ut porten

Den skjeve fordelingen av jordeierskap er et dypt sår i Sør-Afrika. Selv om det finnes stjerneeksempler på vingårder som har fått svarte eiere, er de fleste vin- og fruktfarmene fortsatt eid av det hvite og rike mindretallet. Den historiske urettferdigheten fører fortsatt til uenighet og bitterhet rundt landarbeidernes rett til bolig. Historisk sett har farmarbeiderne bodd i egne boligkvarterer på gården, gjerne et stykke unna og ute av syne for farmeieren.

– Det har blitt nærmest umulig å få noen til å flytte fra gården din hvis de bor i et av husene på gården, sier Su Birch. – Hvis de har blitt alkoholikere, eller tyver eller kjeltringer og du har gode grunner til å sparke dem, så kan du gi dem sparken men ikke fjerne dem fra gården.

Representanten for vinindustrien reagerer på lovverket, som sier at hvis arbeiderne har bodd på gården i ti år, så har de rett til å bli boende resten av livet. Eieren kan da ikke gi boligen til nye og produktive arbeidere. Sier man opp noen som har bodd på gården i under ti år, kan du ikke fjerne dem med mindre de har tilgang på alternativ bolig. Myndighetene bygger ingen alternative boliger.

Denne problemstillingen gjør Patricia Dyata i Sikhula Sonke forbannet:
– Denne jorda ble stjålet fra oss i utgangspunktet. Det er vi som er den opprinnelige befolkningen i dette landet, men vi blir behandlet som inntrengere i vårt eget land. Det er en skam at farmerne kaster ut folk fra land som egentlig ikke er deres.

For noen tiår siden, under apartheid, subsidierte myndighetene vingårdene med penger slik at de kunne bygge boliger til gårdsarbeiderne. Arbeiderne som nå kastes ut blir kommunens problem, selv om kommunen har betalt for boligene deres.
– Disse boligene ble subsidiert med våre penger, fra offentlige penger, fra mine foreldres skattepenger, sier Patricia Dyata.

Ifølge Dyata er det heller ikke spesielt vanskelig å kaste arbeiderne på porten. Bare noen dager tidligere ble en av Sikhula Sonkes organisatorer ringt opp en fredag kveld av arbeidere som ble kastet ut fra en vingård med eget turist-spa. Arbeiderne sto nå utenfor porten med et lass knuste møbler.

Farmeierne sørget for å fjerne tusenvis av arbeiderfamilier fra gårdene, før loven som skulle sikre deres rett til å bo på gården ble vedtatt. Mange familier hadde bodd der i generasjoner. Staten har ikke klart å bygge nye og alternative boliger, og arbeidere har endt opp i slumbyer utenfor småbyene i regionen.

Tolv timers arbeidsdag

Selv Su Birch som representerer vinprodusentene innrømmer villig at det finnes problemer i sektoren. – Det er ikke tvil om at det foregår overgrep mot arbeiderne. Jeg har absolutt ingen tvil om at det finnes problemgårder, innrømmer Birch.

Karel Swart i den lille fagforeningen Csaawu er ivrige etter å vise fram en problemgård, hvor arbeiderne noen uker tidligere ba om hjelp til å danne fagforening. Dette er en liten gård som dyrker druer de selger til andre vinprodusenter. Gården ble tatt over av nye eiere et par måneder tidligere, og fra 2012 skal de etter planen levere druer til en vingård som finnes på Vinmonopolet i Norge. Med nye eiere ble forholdene ble dramatisk verre, forteller Michael og Elizabeth som begge bor og jobber på gården. (Vi ønsker ikke å oppgi etternavn eller gården, for ikke å gjøre situasjonen vanskeligere.)

Michael kommer hjem fra druemarkene i solnedgangen klokka sju om kvelden. Han har jobbet 42 år på gården, men er nå så fortvilet og sint at han ønsker å si opp. Den siste lønningen han fikk var på 200 rand, eller rundt 150 kroner for et ukesverk. Det er langt under minstelønn som han fikk under den forrige eieren. Arbeidstida har økt til 12 timer dagen, i tillegg kommer en times gange til og fra jobb, ettersom den nye eieren ikke vil kjøre arbeiderne til vinmarkene. Pausene i løpet av arbeidsdagen har blitt færre, og han må jobbe ute selv når det regner. Han har også opplevd å bli truet og skjelt ut av formannen med skjellsord vi bare delvis får oversatt.

Et par uker tidligere kom en av naboene til Elizabeth og ba henne ringe etter ambulanse. En av arbeiderne var blitt alvorlig syk og hostet blod, etter å ha spredt plantevernmidler uten beskyttelsesutstyr. Det er ikke uvanlig på vingårdene. Ambulansen kom ikke lengre enn til gårdsporten et par kilometer fra arbeiderboligene. Porten var låst for natta, og da de ba formannen om å åpne porten endte han med å ringe et vaktselskap. Den skadde arbeideren tilbrakte en uke på sykehus før han kom hjem.

På begge de to gårdene vi har besøkt, har arbeidernes fagorganisering blitt møtt med fiendtlighet fra eierne. Som regel er eieren den sterke part, og det er ikke uvanlig at arbeiderne mister goder de har hatt når de organiserer seg. De får minimumslønn, men mister transport, elektrisitet og subsidiert mat, som ofte har vært hevd og ikke kontraktsfestet. «Nå kan du gå til fagforeningen din og be om transport» får mange gårdsarbeidere vite etter at de har organisert seg, ifølge Karel Swart i Csaawu.

– Sosial urettferdighet

Vingårdene ligger som et grønt lappeteppe i vindistriktene ved Stellenbosch, Paarl, Worcester, Durbanville og dalstrøkene som strekker seg innover det afrikanske innlandet. Ingen felles dom kan felles over arbeidsrelasjoner eller sosiale forhold på vingårdene i Sør-Afrika. Det varierer fra gård til gård, hvor noen har rykket opp røttene fra den trøblete fortiden, andre ikke.

En rekke rapporter og utredninger har tatt opp arbeidsforhold og sosiale utfordringer for landbruksarbeidere i Sør-Afrika. Den siste i rekken, ”Ripe with abuse” fra Human Rights Watch, avdekket i fjor en rekke menneskerettighetsbrudd på vin- og fruktgårder i Western Cape. Rapporten maler et dystert bilde av landbrukssektoren, ved å vise fram eksempler på dårlig lønn, manglende bruk av beskyttelsesutstyr og gårdsarbeidere som lever i frykt for å miste jobb og bolig. Men rapporten inneholder ikke god og oppdatert statistikk som kan avsløre den reelle tilstanden i landbrukssektoren. Vinindustrien mener derfor rapporten er partisk og uvitenskapelig. Fagforeningene mener den viser fram en reell og dyster skyggeside av vingårdene. Begge har trolig rett.

– Kjernen i den sosiale urettferdigheten for farmarbeiderne i Western Cape er relatert til en bredere økonomisk utbytting, sier forskeren Andries du Toit ved PLAAS Institute for Poverty, Land and Agrarian Studies.

Han forsøker å gi en mer overordnet beskrivelse, der vinprodusentene og fagforeningene ser hver sin side av et landbruk i endring. Du Toit mener en vektlegging av lovbrudd eller menneskerettighetsbrudd slik Human Rights Watch har gjort, tar oppmerksomheten vekk fra den grove sosiale urettferdigheten som finnes i landbrukssektoren:

– Jeg tror de fleste gårdene holder seg innen for lovverket og overholder kjernen av menneskerettigheter. Men gårdene driver grov utbytting, så folk blir utbyttet lovlig, sier du Toit.

Trolig er situasjonen den at et flertall av vingårdene overholder lovene og betaler minimumslønn. Men minimumslønnen er svært lav og egentlig ikke nok til å leve av. Mange av arbeiderne har blitt kastet ut av gårdene; enten før myndighetene ga arbeiderne lovfestet rett til å bli på gården, eller etterpå men med rettens godkjennelse. Mange av arbeiderne er sesongarbeidere, og har bare jobb noen måneder i året og til svært dårlig lønn. Fagforeningene opplever at de må holde igjen lønnskravene når eksporten går dårlig – men de får ingenting ekstra når det går bra.

– Dette er et urettferdig system. Og det er denne arbeidskraften som skaper verdiene i landbruket, sier Andries du Toit.

Ønsker ikke boikott

To ting er både produsentene og fagforeningene enige om. Ingen av partene ønsker en boikott av sørafrikansk vin, heller tvert i mot. De ønsker begge at Sør-Afrika får solgt mer vin. Det gir fagforeningene kontante argumenter for høyere lønn.

Partene er også enige om å promotere de to merkeordningene Fairtrade og Wieta. Fairtrade er en internasjonalt anerkjent merkeordning, mens Wieta (Wine Industry Ethical Trade Association) er en sørafrikansk organisasjon hvor både Patricia Dyata og Su Birch sitter i styret. Begge initiativ stiller krav til lønn, arbeidsforhold, organisering av fagforeninger og sosiale tiltak for arbeiderne.

Den lokale varianten Wieta har størst oppslutning i Sør-Afrika. Wieta ønsker å forplikte gårdene til en dialog og prosess slik at de på sikt skaper reell endring og ikke bare overholder minstestandardene.

– Vinindustrien ønsker å promotere Fairtrade og Wieta, sier Su Birch i Wines of South Africa. Med både eiere og arbeidere i styret, kan Wietas upartiske revisjon av vingårdene kan dermed bidra til å heve standarden og ryktet til Sør-Afrikas vin.

– Vi promoterer også Wieta, sier Patricia Dyata i Sikhula Sonke. Men hun ønsker å holde et kritisk blikk på organisasjonen, for hennes medlemmer som jobber på Wieta-akrediterte vingårder kan fortelle om flere problemer også der.

– Du kan drikke sørafrikansk vin med god samvittighet, men sørg for at det er vin du vet hvor kommer fra, som Fairtrade eller Wieta, avslutter Patricia Dyata. Hvilke viner Dyata anbefaler kan du lese om i saken «Rettferdig vin fra Sør-Afrika»

Flere artikler fra Framtiden i våre henders besøk i Sør-Afrika:

I «En smak av 12 timers arbeidsdag» forteller arbeidere om lange arbeidsdager, elendig lønn og trulser fra eierne.

I «Ryddet opp i 2010 – nye problemer i 2011» snakker vi med arbeidere fra problemprodusenten Robertson Winery og med Vinmonopolets om etiske retningslinjer.

Hvis du lurer på hvilken vin fra Sør-Afrika som ikke er problematisk, les «Rettferdig vin fra Sør-Afrika»

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!