Canadas skitne sorti

 

Mandag 5. desember offentliggjorde Canada at landet ikke vil være med på en ny avtale om kutt i klimagassutslipp etter 2012. Canadas delegasjon har likevel ikke bekreftet at de trekker seg, og vil sannsynligvis vente til etter toppmøtet med en endelig offentliggjøring. (13. desember ble det klart at de trekker seg fra Kyoto-avtalen).

Landet innehar utvilsomt verstingstempelet her i Durban. Statoil, heiet frem av Ola Borten Moe og den rødgrønne regjeringen, har medvirket til Canadas lite fruktbare holdning.

For bare noen dager siden annonserte Kina at de kan være villig til å forplikte seg til å begrense egne klimagassutslipp. En god nyhet som legger press på Canada, og selvsagt på stormakten USA, som aldri sluttet seg til Kyoto-protokollen.

Den nåværende Kyotoavtalen utgår neste år, og klimaforhandlingene i Durban har som et mål å få til en videreføring av bindende utslipskutt fra 2013 til 2018/2020.

Hvorfor er Canada verdens klimaversting akkurat nå?

Svaret er oljesand.

Det er en svært skitten ressurs som fins i store mengder i Alberta-provinsen nord i Canada. Store mengder energi må til for å få opp oljen. Det er hovedårsaken til at landets klimautslipp har gått til værs etter 1990.

Vi nordmenn skal også profitere på oljesand. Statoils oljesandsatsing i Canada gir landets regjering større legitimitet. Vår investering er bare lønnsom på lang sikt hvis verden ikke enes om en avtale som hindrer at klimaet kommer ut av kontroll. Stilltiende godtar vi dermed Canadas skadelige holdning til videre forpliktelser. Den har vært en av hovedårsakene til at forhandlingene ikke har flyttet seg vesentlig de siste årene.

Jeg skammer meg over å ha medvirket dette. Som alle andre nordmenn er jeg medeier av Statoil.