Er klimakrisen utsatt?

Statsbudsjettet passerer for første gang 1000 milliarder i offentlig forbruk. Rekorden blir satt uten skatteskjerpelser og overskygger det faktum at privatforbruket også setter rekord. Statens forbruk skal øke med 1,5 prosent neste år, det private med 4 prosent.

Lav rente, lav inflasjon og uendret skattenivå gir tykkere lommebøker for pensjonister, småbarnsfamilier, aleneforeldre og tenåringer. Neppe noen gjennomsnittsinnbygger i noe land har hatt like høy kjøpekraft som vi får i 2012.

Resultatet er forutsigbart: Flere flyreiser, lengre bilturer, mer kjøttspising, flere flatskjermer, flere elektroniske dippedutter. Klimautslippene øker. Presset mot skoger, ferskvann, planter og dyr øker også.

Politikerne uroer seg ikke, men tror at innbyggerne vil vri forbruket sitt i grønn retning: Flere tjenester, kvalitet i stedet for kvantitet og tog fremfor fly. Det motsatte skjer fordi politikerne ikke tør styre forbruket. En vridning krever høyere avgifter på forurensing og billigere grønne varer og tjenester.

Dyrere biff, bensin og flyreiser – og billigere økologisk mat, isolering av hus, buss og bane. Myndighetene må også sette tak for utslipp fra ulike sektorer. Innen dagens spedbarn fyller førti år, må vi i praksis ha innført et forbud mot å slippe ut klimagasser.

Arbeiderpartiet mener vi trenger en høy karbonpris, men legger raskt til at Norge allerede har høye avgifter. Det overses at prisen ikke er høy nok til å hindre utslippsvekst.

En høy pris på karbon er et virkemiddel, ikke et mål. Målet er kutt i utslipp. Et tak på utslipp vil gi en høy pris på karbon, og prisen vil øke når taket senkes.

Til nå har ikke den såkalt høye prisen på karbon bidratt til mer enn at utslippene i Norge kanskje er litt lavere enn de ellers ville ha vært. Når Arbeiderpartiet stirrer seg blind på karbonprisen så glemmes målet, nemlig at utslippene skal kuttes, også i Norge.

Statsbudsjettet gir ikke svar på hva som skal få Norges utslipp ned. Det er ikke laget et klimagassbudsjett, slik regjeringen selv har lovet. Ingen har regnet ut hvor mye Norge kommer til å bidra med for å forsterke klimaproblemet i 2012.

Klimameldingen er utsatt, i følge Erik Solheim skyldes det at sektorene motsetter seg begrensninger på egne utslipp.

Slik forbruksmønsteret vårt er i dag, må det private forbruket kraftig ned – ikke øke slik Stoltenberg legger opp til. Selv Framtiden i våre hender ser at det ikke er lett å få med folk på en slik snuoperasjon. Likevel begriper vi ikke at Stoltenberg knapt gjør noe som kan vri forbruket.

Regjeringen kunne gjøre følgende: Ta penger fra storforurenserne og gi dem til grønne forbrukere. Stimulere og støtte grønn industri. Fjerne forskningsstøtte til klimafiendtlig teknologi og gi den til grønn innovasjon.

Det fins knapt eksempler i budsjettet på at regjeringen forstår alvoret. Ola Borten Moe gir mer til oljeleting i nord og til nye forskningssentre for oljeutvinning. Sigbjørn Johnsen subsidier rikelig selskaper som vil lete etter olje. Regjeringen sier at «hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv».

Men langsiktighet i en verden som må kutte utslippene med 50 – 85 prosent før 2050, betyr at vi må «lete etter» noe annet enn olje og gass. Det overses. Ikke en gang veksten i økonomien skal komme fra grønne satsinger.

En bærekraftig norsk økonomi er fortsatt bare en fjern drøm.

PS: Dette innlegget tar for seg Norges hjemlige klimapolitikk, som på ingen måte kan sammenliknes med Norges klimapolitikk i utlandet. Senere vil jeg begrunne hvorfor jeg mener Norges klimapolitikk i utlandet kanskje er verdens beste.