Ta vare på maten

 

I Norge i 2011 er det en aktivitet som flertallet av innbyggerne holder på med.
Det er ikke nødvendig, men skjer fordi:
•    Vi har verdens høyeste kjøpekraft. •    Vi har fallende matpriser. Jo mer miljøkrevende matproduktet er, jo mer har prisen falt: kjøtt langt mer enn grønnsaker.
•    Mange tjener penger på at vi kaster mat. Jo mer vi kjøper, jo høyere inntekter til bønder, næringsmiddelindustrien, matkjedene og deres eiere.
Derfor handler da også en økende del av den reklamen vi utsettes for om mat og drikke.
Tenk det: At vi ikke har nok næringsvett til å vite hva vi trenger å kjøpe av mat? At reklame må til for at vi skal skaffe oss den ernæringen vi trenger. Er det et sunnhetstegn? Neppe.

For 50, 40 eller til og med 25 år siden, ble vi ikke utsatt for særlig mye reklame for mat. En milliard sultne mennesker på kloden får lite oppmerksomhet fra matreklamebransjen. De ville nok også tenkt at slik reklame ikke var særlig konstruktiv.
Det er et problem at svært mye av matreklamen oppfordrer oss til å kjøpe mat vi ikke trenger.
Noen mener at dette er fint: Reklamefolk får arbeid, bøndene mister ikke jobben og kan opprettholde det vakre norske kulturlandskapet, næringsmiddelindustrien holder stand og vokser, og til og med avfallsbransjen vokser fordi noen skal håndtere matavfallet til slutt.
Nettopp – det vanlige synet er at dette er fint. Arbeidsplasser er viktigere enn miljø, fortsatt for flertallet av politikerne.

For tragedien med kastingen er ikke at det gir arbeidsplasser. Tragedien er kanskje heller ikke så mye at maten vi kaster vil kunne mette andre. Det er et viktig moralsk perspektiv, men på kort sikt er det ikke sikkert at det ville hjulpet den sultende milliarden om vi kastet mindre. På lang sikt er det dog annerledes.

Men tragedien med all denne matkastingen er at vi ødelegger den jordkloden vi er avhengige av. Seksti prosent av klodens økosystemer er overbeskattet og brukes ikke på en bærekraftig måte. Matvareforbruket er den største miljøsynderen av alle typer forbruk.
Vi bruker store mengder fossil energi for å lage og frakte maten. Vi skaper store mengder metanutslipp, lystgassutslipp og vi tar i bruk nye arealer som skaper nye utslipp. Regnskogen er utsatt for press, ferskvannsressursene likeså. Vi tømmer en ikke- fornybar ressurs som heter fosfat, som det blir stadig verre å få tak. Listen kan gjøres lenger…

Det som er bra er at det er mulig å gjøre noe med dette. Kanskje krever det ikke så mye innsats fra folk flest, og det trenger ikke å gå utover livskvaliteten.
Vi skal og kan glede oss over god mat, over at en god del matvarer ikke forbruker ressurser nevneverdig og at forbruket vårt av mat skaper bærekraftige arbeidsplasser, uten å bidra til mer sult i verden.
Vi har en jobb å gjøre:

Ambisjonene om å kutte kastingen med 25 prosent innen 2015 er flott, og jeg er glad for initiativet fra ForMat.
Men i et generasjonsperspektiv må vi klare å kutte kastingen til nær null. Prisen på maten må opp. Vi betaler i dag ikke for miljøskadene. Forurenser betaler prinsippet gjelder ikke for mat.
I tillegg må vi endre kostholdet. Vi må vri det fra kjøtt og animalske produkter til vegetabilsk føde.
Vi må endre dagens landbrukspolitikk som bidrar til at vi spiser mer og mer av den maten som belaster miljøet mest. I Norge har kjøttforbruket økt fra 38 kg i 1960, til 55 i 1979, videre til 67 kg i år 2000 til ca 80 kg i fjor.
Det er mulig, å få det til. Tyskland har klart å kutte kjøttforbruket. Det er et resultat av en villet politikk. Noe for Norge?

Det fins en rekke tiltak vi som enkeltpersoner kan gjøre, og som myndighetene må gjøre. Bransjen må også ta sitt samfunnsansvar alvorlig og finne andre måter å tjene penger på enn å dytte mer mat enn det vi trenger på oss. Det ender enten med overvekt eller med at store mengder mat havner i søpla. Begge deler er uakseptabelt.