Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Kan business redde verden?

Dette spørsmålet diskuterte jeg og investor Jens Ulltveit Moe under Idéfestivalen på Universitetet i Oslo. Dessverre er det enkle svaret nei. Business kan ikke redde klimaet. Dersom næringslivet får bestemme for mye vil de fortsette med «business av usual», og styre stødig mot en oppvarming på 3- 6 grader i løpet av dette århundret.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Dette spørsmålet diskuterte jeg og investor Jens Ulltveit Moe under Idéfestivalen på Universitetet i Oslo. Dessverre er det enkle svaret nei. Business kan ikke redde klimaet. Dersom næringslivet får bestemme for mye vil de fortsette med «business av usual», og styre stødig mot en oppvarming på 3- 6 grader i løpet av dette århundret.

 

Rammebetingelsene for å drive business må endres kraftig. Det må bli mulig å tjene på å redde verden. I dag er det motsatt, det er lønnsomt å ødelegge planeten. Disse endringene må kjempes frem fra andre aktører enn de som dominerer næringslivet. De som har mest makt i dag, har liten interesse av å endre rammebetingelsene.

Likevel tror jeg at business kommer til å spille en avgjørende rolle. Det er knapt noen som kan gjøre det bedre enn de. De er ofte globale aktører, de kan overføre kompetanse, teknologi og kapital raskt. De er vant til hurtige omstillinger, tenk bare på hva som skjedde med skrivemaskinprodusentene. Bare de som omstilte seg til å lage datamaskiner overlevde, resten gikk konkurs.
Det er nå kommet en rekke studier som viser at verden må og kan investere massivt i nye fornybare energikilder frem mot 2050, sist ute var FNs klimapanel med sin rapport. I følge FN må private kilder stå for 85% av disse investeringene.
Men det skjer ikke uten at kvoteprisene går opp, avgiftene legges kraftig på, og det må gis massiv støtte til den nye fornybare energien en god stund fremover. For å få det til må frivillige organisasjoner og ansvarlige forbrukere kjempe for de ufødte bedriftene, og alliere seg med de nyfødte.
Uten endringer i politiske rammevilkår blir det tøft, selv en allianse mellom forbrukerne og næringslivet blir for spedt, heller ikke dette kan redde klimaet verken hver for seg eller sammen.

I Norge er det dessuten ekstra liten grunn til å tro på forbrukernes makt. Som fellesskap er forbrukerne bevisstløse, det mangler en sterk bevegelse for forbrukerne, og på miljøområdet er vi vesentlig dårligere enn land som England, Danmark og Sverige.

Men det er helt akseptert å styre forbruket til folk når vi snakker om helse. Det rammer i stor grad folk selv, mens miljøproblemer som rammer andre mennesker, er langt vanskeligere å adressere som et problem knyttet til forbruket. Det er et stort paradoks!
Men tilbake til næringslivet.
De som satser på miljø er for avhengige av politikken. Uten subsidier i Tyskland, Spania og andre land ville ikke solindustrien vært kommet i gang i det hele tatt. Vindkraften har også kunnet vokse på grunn av rause støtteordninger.
Med fortsatt lave kvotepriser, og lite avgifter vil solkraft bli for dyrt. Alternativene til billig fossil energi, slik som energieffektivisering, solkraft, etc., blir lønnsomme bare når det er implementert nok ganger. Forskning alene løser lite, ny teknologi må faktisk implementeres for at prisen skal senkes. Dette koster penger på kort sikt.
Men det er noen problemer:

Næringslivets krav til avkastning må dempes. Oljefondet har som mål å oppnå fire prosent, men klarer det ikke. Det er ikke mulig å se for seg at en uendelig økonomisk vekst på en endelig planet er ikke mulig. Men det vil alltid være mulig å tjene penger, også i et fornybart samfunn. Men mange av de nye profitable næringene vil komme i stedet for andre næringer, ikke i tillegg til. Men dersom forventningene til avkastning dempes, er det mange langsiktige prosjekter som blir lønnsomme.

Vi må dessuten finne oss i å betale mer for energien. Hele økonomien i verden er basert på billig energi, det har gitt eventyrlig avkastning i noen bransjer. Det er ikke mulig å fortsette slik. Dersom europeere hadde vært villige til å betale litt mer for energien, for eksempel å bruke 5 % av inntekten sin i stedet for 3 prosent, ville vi kunne klart 100 prosent fornybart svært raskt.

Hvem er business?

Eiere av bedrifter er viktige, det er tross alt shareholder value som trumfer alt. Femti prosent av verdens børser er i følge noen kilder eid av institusjonelle aktører.

I Norge er staten direkte eier av mer enn 30 % av aksjene på Oslo Børs. Hva kjennetegner stater, pensjonsfond og aksjefond? De er styrt av byråkrater. De spør bare etter avkastningen når de driver kommersielle selskaper.

Er det sannsynlig at noen i Næringsdepartementet kommer til å sørge for at statens eierandeler i ulike selskaper brukes slik at vi redder verden? Nei.

Kommer politikerne til å gjøre det? Neppe, de våger ikke.

Hvis ikke de institusjonelle aktørene, hvem da?  
Vanlige eiere av business?
Joda, det fins noen, for eksempel Jens Ulltveit Moe, som har skjønt noe de fleste andre ikke har skjønt: Klimakrisen er alvorlig, og den truer også det økonomiske systemet vårt og hele grunnlaget for å drive business. Klarer vi å få flere av de toneangivende private investorene til å skjønne dette, kan mye skje. Finanssektoren kan også spille en nøkkelrolle om de forstår hvor farlige klimaendringene faktisk er. Men det er ikke mange som er like overbevist som Ulltveit-Moe.

Ansatte i bedriftene er også business. Disse vanlige folkene med familie, barn og barnebarn, verdier og forventninger må stille krav til hvem de ønsker å jobbe for. Nyutdannede må velge de beste bedriftene, ikke ut fra lønn, men ut fra klimaprofil.
Samfunnsansvar er et tveegget sverd.

På den ene siden så gjør det selskapene til politiske aktører. På den andre siden blir politikernes rolle mer uklar, de viser til at bedriftene har etiske retningslinjer og tør ikke å styre.
“The business of business is business”, sa Milton Friedman i et berømt sitat. I en verden med perfekte reguleringer kunne dette vært riktig! Men verden har aldri vært slik, næringslivet har alltid forsøkt å påvirke politikken. Svært ofte er det mer lønnsomt å påvirke rammebetingelsene enn å konsentrere seg om å selge mer varer. Det er det mange som har forstått. Dette er selvsagt problematisk, fordi de bedriftene som verden trenger for å skape lavkarbonsamfunnet, ennå ikke fins. De få som kan levere ny fornybar energi har lite muskler og mulighet til å investere tungt i lobbyister. Statoil derimot…

Derfor er dette også en kamp mellom ulike deler av næringslivet. Dersom de som har makt i dag fortsetter å legge føringer for fremtidig utvikling av bedrifter, kompetanse og teknologi, kommer ikke klimakrisen til å bli løst. En allianse mellom fremsynte politikere, sivilsamfunnet og den fremtidsrettede delen av næringslivet kan imidlertid endre rammebetingelsene gradvis og slik legge grunnlaget for løsningen på klimaproblemet.




Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -