Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Dagens samfunn sett fra år 2200

Se for deg at du lever i år 2200. Du er student og har en samtale med din historieprofessor. Dere diskuterer hvordan livet var i 2000.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Se for deg at du lever i år 2200. Du er student og har en samtale med din historieprofessor. Dere diskuterer hvordan livet var i 2000.


Erik Dammann startet Framtiden i våre hender i 1974. I denne teksten beskriver han dagens samfunn sett fra år 2200. (Foto: Kristin Fagerlid)Historien, skrevet av Erik Dammann, begynner med at en ung student, et par hundre år inn i framtiden, møter sin universitetslærer i kantina og starter en samtale:

 – Jeg hørte nettopp at du er utnevnt til professor i «Historiske Paradigmeskifter». Gratulerer! Men hva er egentlig et paradigmeskifte?

– Det er en særlig dyptgripende forandring i et gitt tenkesett. Den store Vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn lanserte begrepet i boken om Vitenskapelige revolusjoners struktur. Der viste han hvorledes alle i et vitenskapsmiljø gjerne har en felles idé om hva som er «god vitenskap» innen et område, og hvordan man avviser det som ikke passer inn. Men etter hvert dukker det opp flere og flere forskningsresultater som motsier det etablerte synet, og til slutt blir disse «anomaliene» så mange at den gamle tenkemåten vakler og et nytt paradigme som rommer de nye erkjennelsene oppstår. Mange holder likevel fast ved den gamle tenkemåten, og det blir kamp om hva som er akseptabel vitenskap, inntil det altså ender med en «revolusjon» som innebærer at det nye paradigmet overtar. Fra da av er det bare det nye tenkesettet som aksepteres. Et historisk paradigmeskifte bygger gjerne på en ny almen erkjennelse som stikker så dypt at selve vår måte å forstå oss selv og verden på forandres.

Et eksempel er det som skjedde i tiden etter at Kopernikus lærte oss at jorda ikke er universets sentrum, men at vi og vår planet faktisk kretser rundt sola. Gradvis ble vi nødt til å godta at vi kanskje ikke hadde en så sentral og viktig plass i skaperverket som vi hadde trodd, og at vår umiddelbare opplevelse av virkeligheten kanskje ikke var riktig. Vi måtte erkjenne at hvis vi skal forstå verden, må vi opplyses gjennom kunnskap og vitenskap. Dette ble starten på Opplysningstiden, som forandret alt. Et annet eksempel er den omfattende forandringen i tenkesett som foregikk for omkring to hundre år siden, i løpet av de første tiårene etter år 2000. Det var også et paradigmeskifte som forandret hele vår tenkemåte. Det som skjedde den gang har vært et hovedområde for min forskning.

– Ja, det er interessant! Jeg har nettopp lest noe om det. Hvis de ikke til sist hadde klart å snu utviklingen helt om ville kanskje menneskeheten opphørt å eksistere?

 – I hvert fall en stor del av den. Og mye av den menneskelige sivilisasjon ville nok gått dukken. Millioner døde faktisk også og ufattelig mye natur ble ødelagt, fordi kursforandringen kom altfor sent.

– Men hvorfor i all verden snudde de ikke mye tidligere? Etter hva jeg har lest var det jo klart allerede flere tiår før tusenårsskiftet at menneskene var i ferd med å sage av den greina de selv satt på. Hvorfor måtte det gå så langt?

– Det skyldtes nettopp at de satt fast i det gamle paradigmets vaner, tenkemåter og tradisjoner. Alle paradigmeskifter tar tid. Først må jo de nye fakta på bordet, mens de som skal formidle dem ennå henger igjen i de gamle forestillingene og gjerne vil benekte de nye. Så er det spørsmål om hvilke konklusjoner man skal trekke av nye fakta. Husk at datidens lærere og professorer i generasjoner hadde bygget sine karrierer på å dosere de gamle sannhetene. Man kunne nesten ikke vente at de plutselig skulle kunne endre selve sitt grunnsyn! Derfor trengs det ofte minst ett generasjonsskifte før en helt ny tenkemåte slår igjennom.

– Likevel virker det ubegripelig. For eksempel at de at de ikke engang forutså den store matkrisen, og sultkatastrofen! Den gjaldt jo deres egen overlevelse!

– Nei, i første omgang sto det ikke om deres egen overlevelse. Husk at det var et mindretall av svært rike land som dominerte tenkningen, politikken og utviklingen den gangen, omkring år 2000 – og så lenge de hadde i overflod bekymret de seg ikke særlig over at flertallet var truet av fattigdom og sult. Tidens paradigme tilsa nemlig at alles frie konkurranse om egen berikelse ville øke produksjonen, inntil det ble nok til alle.

– Men var det ikke slik at det ble stadig mindre jord å dyrke mat på? De må da ha sett at det måtte gå galt til slutt?

– Noen så det, men de fleste så det ikke. Fordi noe av det typiske ved tenkemåten omkring år to tusen hadde å gjøre med tidsperspektivet. Det var en tid preget av kortsiktighet. De bekymret seg ikke for framtiden utover de første ti-tolv årene, for de regnet med at i løpet av denne tiden ville ny teknologi utvikle nye løsninger. I flere tiår hadde de også sett at det faktisk skjedde, på kort sikt: Ved å tyne jorda mer og mer effektivt, hadde de klart å øke matproduksjonen år for år: Det effektive industrilandbruket, med maskiner, kunstgjødsel, giftsprøyting, nye og mer krevende arter og stadig mer kunstig vanning overutnyttet jorda. På samme måte overbelastet man beiteområdene ved å øke husdyrholdet og kjøttproduksjonen. Og for å få større landbruksarealer hugget man ned skoger som hadde regulert klimaet og holdt på jorda og fuktigheten. Det de færreste så var at produksjonsvekst gjennom slike metoder ikke var økologisk bærekraftig over tid. Det utarmet de største jordarealene så sterkt at mye av dyrkingsjorda eroderte til støv. Hvert år blåste 25 milliarder tonn erodert matjord på havet. Ørkener og stepper vokste. Samtidig ble svære landbruksområder dekket av veier, flyplasser og industri. Etter år 2000 var over halvparten av all tidligere landbruksjord blitt helt eller delvis ufruktbar. Mens antall munner å mette stadig økte! Lenge fortsatte matproduksjonen likevel å vokse, men dyrkingsgrunnlaget for fremtidig produksjon minket stadig. De så seg blinde på den kortsiktige landbruksavkastningen og oppdaget ikke hvordan de brukte opp selve naturkapitalen. Det samme skjedde med fiskeriene. Stadig mer effektive trålere og oppdrettsanlegg økte avkastningen år for år, men tømte også havet for stadig nye fiskearter Alt dette kunne selvfølgelig ikke gå i det lange løp.

– Men det skapte vel i hvert fall forståelse for at den minkende mengden av jord og mat måtte fordeles?

– Nei, tvert imot. Totusentallets paradigme gikk imot fordeling. Den vanlige oppfatning blant økonomer og politikere i de ledende, rike nasjoner var at fri konkurranse og handel og stadig rikdomsvekst hos de rikeste var det som skulle til for å trekke de fattige og sultne etter. Det hadde til en viss grad fungert tidligere, men nå hadde man nådd grensen for hva planeten tålte. Det var blitt umulig å produsere mer til alle. Altfor lenge hadde man presset stadig mer ressurser ut av naturen; fisket mer og mer, hugget enda mer skog, pumpet opp enda mer vann, dyrket enda mer mat og spredt enda mer av naturfremmede stoffer i luft, vann og jord. Til sist var det skjedd som måtte skje; man hadde sprengt klodens tålegrenser. På det tidspunktet fantes det en milliard fattige og hundrevis av millioner som manglet mat. Mens de rikeste levde i en så ekstrem overflod at de opplevde livsstilsproblemer og stress. likevel så man ikke at det eneste rette nå måtte være å fordele rikdommen på et nivå som planeten kunne tåle. Utrolig nok holdt man fast ved at fri konkurranse og vekst for alle, og særlig for de rikeste, var løsningen. Denne tankegangen var drevet så langt at næringslivet i rike land ikke engang betenkte seg på å redusere mattilgangen for de fattige for å opprettholde velstandsveksten hos de rike: For å dekke det økende energibehovet til deres enorme bilpark, tok de jord ut av matproduksjonen for heller å dyrke bioenergi som drivstoff. Slik klarte de rike kornprodusentene også å øke matprisene og dermed sin egen fortjeneste. I dag ser vi at løsningene de valgte var kortsiktige, umenneskelige og naturstridige, men det er fordi vi har hatt tid til å gjennomgå et paradigmeskifte som har frigjort oss fra det gamle paradigmets dogmer. De skjønte det jo etter hvert i tiårene etter år 2000 også, men først etter at de som så behovet for forandring hadde hatt mange harde kamper med det gamle paradigmets beskyttere

– Etter hva jeg har lest av historie var det ett problem som overskygget det meste etter siste årtusenskifte; nemlig klimaproblemet. Det skyldtes jo mest overdreven bruk av fossil energi. Fikk ikke det folk til å forstå at den økende energibruken og dermed veksten måtte reverseres?

– Nei, alle ideer om vekststans kolliderte med det gjeldende paradigmet. Derfor søkte man tvert imot løsninger på klimatruselen som kunne sikre videre vekst, også vekst i olje- kull og gassutvinning, bilisme, flytrafikk og forbruk generelt, selv om det selvfølgelig økte presset på naturen. Men denne sammenhengen var de lite opptatt av!

– Hvorfor ikke, sammenhengen mellom forbruksveksten, utpiningen av naturen og klimaproblemet var jo åpenbar?

– Ikke for datidens mennesker, og spesielt ikke for den vanlige forsker. Rett og slett fordi også det å se etter helhet og sammenheng var i strid med det paradigmet som preget tenkningen omkring år 2000.Vitenskapen var drevet så langt i fagspesialisering og reduksjonisme at forskerne var helt uten trening i å anlegge den holistiske synsvinkelen de trengte for å få oversikt. la meg gi deg noen eksempler. All økonomi i rike land var den gang innrettet for å sikre økonomisk vekst gjennom fri konkurranse og handel. Når man da også ville løse klimaproblemet, anså man det som en selvfølge at det måtte skje med midler som ikke begrenset produksjons- og rikdomsvekten. Derfor ville man fortrinnsvis satse på lønnsom teknologiproduksjon i form av nye og mindre energikrevende biler og andre varer, ny teknologi for rensing, energisparing, resirkulering osv – ved siden av fortsatt forbruksøkning. At produksjonsveksten i seg selv, uansett hva den gikk til, nødvendigvis måtte øke forurensningen, klimautslippene og presset på klodens naturresurser var det lite snakk om. Det angikk jo ulike fagområder Og at hele spørsmålet pekte mot en reversering av den økonomiske veksten, var utenfor både klimaforskernes og økologenes kunnskapsfelt. Det måtte man overlate til økonomene. Men de visste lite om hvordan veksten reduserte naturkapitalen. Dessuten hadde de hverken modeller eller erfaringer for annet enn vekstøkonomi. Derfor holdt de nesten enstemmig fast ved vekstparadigmet som det eneste mulige. Og de andre stolte på dem.

– Hva med politikerne i de enkelte overflodsland, kunne ikke de styre sin utvikling bort fra den vekstpolitikken som de selv ikke trengte og som var i ferd med å ødelegge planeten?

– Nei, hvis de skulle ha gjort det, måtte de ha hindret eller begrenset investeringer i unødvendig eller miljøskadelig produksjon. De måtte med andre ord ha tatt styring over kapitalen. Men nettopp det var sterkt i strid med tidens paradigme. I tiårene før og etter totusenårsskiftet var det ansett som uakseptabelt for politikere å blande seg inn i økonomien. Økonomien skulle i størst mulig grad styres av markedet, altså i siste instans av næringslivets profitt- og vekstorienterte eiere. Dette at markedet og ikke politikken skulle styre kapitalen, var så anerkjent at det var nedfelt i reglementet for internasjonale institusjoner som Verdensbanken, Pengefondet, EU og liknende. Dermed bandt det også de politikerne som måtte ønske å prøve noe annet.

– Men politikerne kunne vel ha påvirket– markedet ved å legge avgifter på uønsket produksjon?

– Bare i svært liten grad. Hvis det hadde skjedd i et slikt omfang at det virkelig begrenset næringslivets profitt og vekst, ville eierne bare ha flyttet sin kapital til andre land hvor slike begrensninger ikke fantes. Og hvis den nasjonale vekst så også ble redusert, ville hele den vekstorienterte nasjonaløkonomien komme i krise. Og økonomien betydde mer enn miljø og klimatruselen!

– Men hva med de rike landenes innbyggere; velgerne? Sto de bare passivt og så på at verden gikk mot en katastrofe for deres barn og barnebarn? Og hva med deres talerør, mediene. Skrev ikke de om dette?

– Jo, det var nok forsøk på protester, særlig fra miljøorganisasjonene i de rike land. Men på grunn av reduksjonismens tendens til å splitte opp virkeligheten, gikk protestene mest på enkeltsaker, ikke på den økonomiske veksten som en helhetlig årsak til miljø- og klimaproblemene. Bare de færreste så hele bildet, av hvordan veksten skapte en naturrasering som forsterket klimaendringen, som igjen skapte tørke og flom og forsterket naturtapet. Dette lite påaktede samspillet av ulike naturskader og en ikke bærekraftig økonomi, var faktisk det farligste av alt, fordi det pekte mot en ukontrollerbar, selvforsterkende akselerasjon av miljøødeleggelser som det før eller siden ville bli umulig å stanse. Når selv miljøbevegelsene i stor grad var blinde for dette, skyldtes det selvfølgelig at også de var preget av datidens paradigme. Media var på sin side mest opptatt av opplagstall. Noen av dem dramatiserte truslene for å selge mer, andre lagde drama av påstander om at truslene var oppdiktet. Inntil publikum ikke visste hva de skulle tro. Du må huske på at det var næringslivets, blant annet medieeiernes interesser som preget det meste den gangen, og media speilet i stor grad disse interessene. De var fylt av selgende og vekstskapende stoff om dramatiserte enkeltsaker, dyrking av rike mennesker, moter og trender, stadig nye biler, underholdning... Tidligere paradigmers medie-ideal om folkeopplysning som kunne gi velgerne helhetlig kunnskap og samfunnsinnsikt som grunnlag for demokratiske valg var forlatt i god tid før totusenårsskiftet. Konsekvensen var at folk visste mye om detaljer, men forsto lite eller ingenting om hovedtrekkene i den katastrofeutviklingen de sto midt oppe i. Dermed var folk flest maktesløse..

– Etter det du har beskrevet var det jo en hel rekke paradigmer de måtte gjøre opp med den gangen. Eller var det kanskje én, mer grunnleggende, idé som lå bak alle de andre fastlåste oppfatningene?

 – Godt spørsmål! Jo, jeg vil nok si at det var én, filosofisk grunnleggende forestilling som mye av det andre tankegodset var en slags konsekvens av. Da tenker jeg på selve menneske- og verdensbildet slik det fortonte seg for folk omkring år 2000. Det var preget av en ganske vidtgående, filosofisk materialisme. Spesielt innen naturvitenskapen fantes det lite eller intet rom for idéer om ånd og spiritualitet. Den materialistiske virkelighetsoppfatningen var så fastlåst, at selv om kvantefysikken allerede i første halvdel av 1900-årene hadde demonstrert at den dogmatiske materialismen hadde utspilt sin rolle, så var den fortsatt dominerende i vitenskapen en menneskealder senere. Det reduksjonistiske grunnsynet som hang sammen med dette, bevirket at man var forhindret i å se Naturen som et organisk hele hvor alt virker inn på alt i en ubrytelig samspill som unndrar seg tradisjonell, intellektuell analyse og kontroll, men må respekteres som det er. I stedet ble levende natur betraktet maskinelt som en sammensetning av enkeltdeler hvor alt kunne forklares og kontrolleres ut fra en enkel forestilling om mekanisk årsak og virkning. Dette synet skapte en farlig hybris, en tro på menneskelig allmakt. Man innså ikke at de problemene man sto overfor skyldtes at man hadde gått for langt i å bryte Naturens egne lover; man ville tvert imot skape en ”ny natur” som fungerte på menneskets premisser gjennom det man kalte geo-ingeneering. En rekke forslag gikk bl.a. ut på å endre havets og atmosfærens sammensetning for å kunne fortsette veksten og påvirkningen av naturen uten å møte problemer. Forslagene pekte, hvis de var blitt realisert, mot ufattelige økologiske katastrofer. Heldigvis ble de forhindret i tide. Det materialistiske grunnsynet hadde selvfølgelig også konsekvenser for forestillingene om mennesket. Mennesket og dets hjerne besto jo av de samme materielle enheter som universet forøvrig, og dets tanke, ånd og handlinger måtte følgelig være like determinert av naturlovene. Under et slikt paradigme var det vanskelig å utvikle noen sterk overbevisning om menneskets frie vilje og ansvar. Menneskets handlinger ble i stor grad forklart som et resultat av arv og miljø. Etter datidens vanlige forestillinger var homo sapiens først og fremst et egosentrisk vesen som alltid hadde og alltid ville kjempe for sine mer eller mindre snevre egeninteresser. Og disse forestillingene om mennesket preget hele samfunnet, og vanskeliggjorde det paradigmeskiftet man trengte.

– På hvilken måte?

– På utallige måter, faktisk. Det gjorde det for eksempel vanskelig å mobilisere for et samarbeid for forandring: Forestillingen om at folk hovedsakelig var usosiale, egennyttige individer, var jo ikke akkurat velegnet til å skape tro på at vi kunne overskride våre begrensninger for å redde kloden Eller på at et samarbeid på tvers av snevre egeninteresser var noen realistisk mulighet. Men den mest uheldige konsekvensen av det åndsfattige menneskebildet, var nok at det dannet utgangspunkt for økonomenes teorier om samfunnet og dets funksjon. Grunntanken var altså at samfunnet besto av individer med egennytten som sitt hovedmotiv. Ut fra dette hadde økonomene liten tro på å organisere samfunnet for samarbeid og fellesskap. Når egoismen var den sterkeste drivkraften, var det den man måtte utnytte og oppmuntre. Slik hadde man tenkt lenge, men til å begynne med var det en forutsetning at politikerne skulle legge visse begrensninger på kampen om egennytte, av hensyn til de svakeste. Men i løpet av tiårene før og etter totusenårsskiftet ble denne tanken mer eller mindre forlatt, og både verdenssamfunnet og de enkelte land satset mer og mer på fri konkurranse mellom individer, bedrifter og stater, uten demokratisk innblanding. Selvfølgelig med en ustoppelig vekst til følge. I praksis betydde jo det at man la makten i hendene på de økonomiske ledere som hadde de sterkeste egennyttemotiv og som var flinkest til å bygge opp egen rikdom. Det førte igjen til en alminnelig dyrking av rikdom og materielle verdier som jeg har nevnt; sosiale verdier ble svekket, og det ble liten plass for mennesker med andre mål enn snever egennytte. Alles konkurranse med alle skapte en hensynsløshet som gjorde at samfunnet etter hvert ble preget av en viss kynisme, brutalitet og hardhet. I et slikt samfunn hadde håpet om en bedre framtid dårlige kår. Et slikt system, hvor makten hovedsakelig lå hos kapitaleiere med det hovedmotiv å øke sin egn rikdom, var selvfølgelig også en alvorlig hindring for å vende utviklingen bort fra den veksten i kjøpekraft, produksjon og forbruk som var i ferd med å sprenge denne planeten.

– De som arbeidet for forandring den gangen hadde sannelig ingen enkel oppgave!

– Nei, det er ikke lett i vår tid, nesten to hundre år senere, å forestille seg alle de hindringene som datidens paradigme la i veien for den forandringen som til sist måtte komme. Det var først og fremst en tid som i voldsom grad var preget av konkurranse, i motsetning til det samarbeidet som skulle komme. Først og fremst dreide det seg om konkurranse om økonomisk makt. Men i og med at det var naturressurser som ofte la grunnlaget for makt, rikdom og rikdomsvekst, pågikk det selvfølgelig også en stadig kamp om eiendoms- og utnyttelsesrettigheter til olje- og gasskilder, mineralgruver, skog, jord og fiskeressurser osv. Og hele denne konkurransesituasjonen skapte igjen et kolossalt behov for maktmidler, for våpen og interessekamp i form av krig. I tillegg til den stadige forbruksøkningen la den enorme våpenproduksjonen og krigene ytterligere press på klodens miljø...

– Var det mange som så hvor kritisk situasjonen var og som virkelig gikk inn for et paradigmeskifte den gangen?

 – Ja, det var det, tross alt, og antallet vokste raskt i tiden etter totusenårs-skiftet, både blant forskere, intellektuelle, miljøaktivister og andre, etter hvert også blant forandringsorienterte økonomer, og til sist også blant politikere Til å begynne med dreide det seg mest om protester mot enkelte sider av utviklingen, men etter hvert ble det stadig flere som så at det var et helt tankesett som måtte forandres, at det med andre ord var et gigantisk paradigmeskifte som måtte til. De som talte for forandringens nødvendighet fikk også hjelp i sin argumentasjon ved at dramatiske miljøkonsekvenser av den etablerte utviklingen ble stadig mer synlige. Det at representanter for så mange sider av det nye paradigmet etter hvert fant sammen og innså at de arbeidet for samme sak, var nok det som til sist gjorde at de lyktes før det var for sent.

Denne artikkelen har stått på trykk i Framtiden i våre henders  medlemsblad Folkevett. Bladet er tilsluttet Fagpressen og arbeider  etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Ansvarlig  redaktør er Arne Storrønningen.
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -